Oljearbeid i sivilisasjonsprosjektet Ekofisk - Kulturminne Ekofisk

68
forteller: “I had the inaugural start up to Teesside, England”. Det var i oktober
1975.
Når han forteller, får jeg en følelse av at denne æren, som hans kolleger
lot ham få, var et slags plaster på såret for de skadene han ble utsatt
for på Ekofisk 2/4 Bravo. At det er slik han ser dette. Siden knyttet han
seg til Ekofisk 2/4 Papa plattformen. «Den lå utenfor alfarvei. En liten plattform.
Den ble mitt hjem.»
Dette er et eksempel på hvordan en plattform – og livet på denne
plattformen – tar farge av erfaringer som gjøres i arbeidet. Duane
Sutherland ble stengt ute fra boringen på Ekofisk 2/4 Bravo, og ble kastet
ned i shellshakeren, der et nytt uhell skjedde. Han var på randen av å
gi opp arbeidet i oljeindustrien og livet i Norge. Men plattformene åpner
seg for ham på nytt, han fikk jobb i operatørselskapet, hans eldre kolleger
lot ham slippe til. Å få æren av å starte opp den første pumpingen
av olje over til Teesside, var å bli tildelt et punkt i historien som er unikt,
et punkt der alle stillte seg rundt ham og var vitne til hans handling. Han
ble sett, og plukket ut som en representant for fellesskapet. Dette var en
kompensasjon for erfaringer som fremmedgjorde ham overfor arbeid,
kolleger og plattform. Åpningen av oljeledningen til Teesside på Ekofisk
2/4 Papa plattformen knyttet ham sterkt til denne plattformen.
Tor Hindrumsen var en av dem som ble flyttet til Ekofisk 2/4 Bravo
rett etter Gulftide. Han har senere opplevd flere flyttinger som satte
erfaringene fra Ekofisk 2/4 Bravo i relieff, og som også illustrerte de
følelser som ledsaget flytting mellom plattformer.
«Jeg kom på Bravo vinteren 1974 og var der til 1976. I 1976 ble sjefen for Bravo
beordret til Ekofisk 7/11 A Cod, og så skulle han ha med seg en av sine undersåtter,
og så valgte han meg, og så spurte han meg, om jeg ville være med til Cod. Jeg ville det.
Cod var enda et hakk bedre enn Bravo. Facilitetsmessig og utstyrsmessig og mye mer
prosessutstyr. Det var en utfordring faglig sett å komme til Cod. Da vi kom dit, var
det enda mye fra konstruksjonssida igjen, vi fikk god anledning til å følge byggingen.
Og være parat når dagen kom, og det skulle settes i produksjon. Det var kjempemoro.
Alltid moro å være med og ta over nye plattformer. Det var større på Cod, jeg fikk et
større ansvar, mye mer utstyr å se til og ivareta. Det var boligkvarter på plattformen.
Der så du at det hadde vært fargekonsulenter inne i bildet. På Bravo var der mer sånn
lyst og respatex. På Cod var det jo små detaljer som med tapeten og, det var jo svære
greier. Den første riggen jeg var på, der var det jo bare stålskott.
Når vi kommer på en ny rigg, så tenker vi over hvordan det var på den forrige
riggen.
Vi har alltid målt plattformene opp mot hverandre. Hvordan det var der, og hvordan
det var der. Mye finere her enn der. Cod var finere og bedre enn Bravo. Kjempegodt
miljø ombord på Cod. Jeg hadde Cod som arbeidsplass i 20 år. Fra 1976 til 1996.
Da fikk du en eiendomsfølelse til plattformen. Det var på grunn av at du ble lenge og
trivdes.
Jeg kjente hver mutter på Cod. Det var i hvert fall ikke mange som jeg ikke kjente.