Oljearbeid i sivilisasjonsprosjektet Ekofisk - Kulturminne Ekofisk

62
de giftet seg norsk, og han og hans kone ville til Norge. Derfor søkte
han seg til Nordsjøen og Ekofiskfeltet. Dessuten hadde han jobbet for
Zapata – et amerikansk boreselskap. Zapata hadde noen av de første
riggene i Norge.
I 1972 var Ekofisk 2/4 Alpha i byggefasen. Det meste av riggen var
allerede bygget i USA, hans oppgave var å sette den sammen og få den
i gang. Boringen begynte om sommeren1972. Etter det rigget han opp
Ekofisk 2/4 Delta, og fikk den i virksomhet. Riggene på Ekofisk 2/4
Alpha og Ekofisk 2/4 Delta er like. Han fikk etter hvert ansvaret for det
mekaniske i tillegg til det elektriske, og slik for det komplette «rig-up».
I 1975 ble McGill maintenant-superintendant for riggene, og han
hadde sin base på land. På denne tiden hadde kontraktørselskapet
Moran plattformene Ekofisk 2/4 Alpha, Ekofisk 2/4 Bravo med to rigger,
Ekofisk 2/4 Charlie og Ekofisk 2/4 Delta. De hadde altså fem borerigger
å ta seg av.
Teknologien i disse tidlige riggene var hentet fra Alaska og Mexico.
De to riggene på Ekofisk 2/4 Bravo hadde brukte deler fra rigger i
Alaska. Metodene i boringen av brønnene var mye det samme, det var
den samme teknologien som var i bruk på land og til havs. De første
plattformene ble bygget i løpet av få år i første halvdel av 1970-tallet.
Hver plattform skulle altså gjøres beboelig og gjennomgå prosedyrer
for start-up. Amerikanske erfarne ledere måtte igjen hentes fra raffineriene
i USA, det var nettopp denne kompetansen som det var bruk for
i en start-up. Disse lederne skulle også lære nordmennene opp. Denne
storstilte produksjonen av kompetent og faglært norsk arbeidskraft er et
svært imponerende prosjekt som amerikanske oljefolk lyktes med. Å bemanne
de nye plattformene med arbeidskraft som faktisk var i stand til
å drive dem, under omstendigheter som var nye og ukjente, er en bragd
som brakte Norge inn i oljealderen. Det er denne perioden som er den
sanne pionertiden i Nordsjøen, der er nå ulike typer av kompetanser,
arbeidserfaringer og arbeiderkulturer kommer sammen og skaper innovativ
historie på Ekofiskfeltet.
Det er to prosesser som var virksomme i denne første tiden. Den
første kan kalles «Opp og ut»- prosessen: En massiv og rask utdanning
av en stor mengde nordmenn som nå skulle bemanne stadig nye plattformer
i flere skift. En sentripetal kraft måtte sørge for spredning av
personell utover på plattformene på feltet. Hver enkelt person måtte
være fleksibel nok til å kunne flytte mellom plattformene, både i læreprosessen,
men også i forhold til arbeidets utførelse. Phillips og ledere
offshore måtte sørge for insentiver som sikret denne fleksibiliteten hos
enkeltpersoner.
Den andre prosessen kan kalles «Plattformidentitet»-prosessen.
Arbeidet og livet om bord på hver enkelt plattform, erfaringene som
hver og en høstet gjennom tilværelsen der ute, var av en slik art at de