Oljearbeid i sivilisasjonsprosjektet Ekofisk - Kulturminne Ekofisk

60
jeg selv ikke ville klare den testen de holdt på med. Jeg spurte dem om de ville gi meg
sparken òg? «Nei, nei», svarte de. Da roet det seg.»
Orr var i opposisjon til måten kontoret i land styrte jobbingen ute på
Ekofiskfeltet, slik han også hadde en viss avstand til den kunnskapsformen
som prosessfolkene representerte. Selv var han production superintendant
da han kom til Norge, og han tok seg av det meste av ansvaret
for boringen. Men han sier at han aldri var i nærheten av prosess.
«Du lærer ikke et fag bare ved å stå der og betrakte. Du må jobbe med det, få
erfaring, det er først da du kan ha en sjanse til å lære det.»
Som en konsekvens av det ståstedet han hadde når det gjelder fag og
fagkunnskap, hadde han altså en viss skepsis til hvordan folk på kontoret
i land bestemte hva som skulle skje, i praksis, ute på feltet. Han hadde
en tendens til å se ned på «skrivebordskunnskapen» på kontorene på
land. Jim Orr forteller at kontraktørselskapet Moran hadde en skole
som nordmennene gikk på for å lære boring. Men han føyer til: «Den
skolen ga ikke erfaring. Det var det som trengtes. Når du var i jobb, så
skjedde det ulike ting som skolene ikke underviste i.» Folk hadde skolekunnskap,
men var uten erfaring, og dette var et stort problem offshore,
hevder Jim Orr.
Tre måneder før han sluttet fikk Orr en telefon fra kontoret på
land: De var blitt oppmerksomme på at han ikke hadde fått opplæring
i supervision. Phillips hadde kontakt med skoler i England, Spania og
Skottland der de hadde opplæring, og personen i telefonen sa at han
hadde meldt Orr på en skole i Skottland. Da svarte Orr:
«Jeg har vært supervisor i 30 år, og har du nytte av at jeg skal gå på skole 3 måneder
før jeg skal slutte – så vær så god!»
Jim Orr brakte med seg en arbeiderkultur der den gyldige kunnskapen
var fundert i arbeidets erfaring, og han var seg bevisst et skille
mellom «skrivebordskunnskapen» hos lederne som satt på basen i land,
og den kunnskap han mente var nødvendig i det praktiske arbeidsliv
offshore. Slik sett var han en representant for de plattformsjefer som
Bewillis Gable strevde med, hver gang han reiste offshore for å formidle
planer som var utviklet i basen i land.
Vi skal se at denne spenningen mellom kunnskapsformer også meldte
seg om bord på de faste installasjonene som grodde frem offshore. Den
meldte seg mellom ulike faggrupper om bord, og den meldte seg i rommet:
Ulike plattformer knyttet seg identitetsmessig og kulturelt til ulike
former for kunnskap gjennom det lederskap som ble innsatt på dem.
La oss nå gå om bord på de første plattformene.