Oljearbeid i sivilisasjonsprosjektet Ekofisk - Kulturminne Ekofisk

i arbeidets gang kom de inn i en rytme der de så at arbeidet bar frukter
ved at haugen med ting ble mindre på det stedet der tingene skulle bli
fjernet fra, og haugen med ting ble større, der de ble båret til, og de så
for seg den orden som ville oppstå når arbeidet faktisk var gjort. Men
mens de holdt på med dette, oppslukt av oppgaven som var for hånden,
kom det en annen amerikaner som sa: «Come here! You two! Do this!» – og
så tok han dem vekk fra den første jobben de ennå ikke var ferdige med,
for å sette dem til noe helt annet. Og før de riktig fikk satt seg inn i hva
de nå skulle gjøre, kom en tredje amerikaner og sa: «Follow me! Do this!»
De følte dette som totalt meningsløst. Den ene amerikaneren etter
den andre kom og beordret dem til ulike arbeidsoppgaver. De måtte
slippe alt de hadde i hendene og følge med den personen som til enhver
tid ytret en kommando. Og det merkelige var også at ingen av amerikanerne
kom etterpå og kritiserte dem for at jobben ikke ble gjort ferdig.
Ingvar Bjørnevik og Egil Edvardsen opplevde dette som absurd, og som
i sterk kontrast til den arbeidets logikk de var vant til fra tidligere, norske
arbeidsforhold. Et arbeid skal transformere et slags kaos til orden, slik
Bjørnevik og kameraten hans tenkte seg det. Dette arbeidet brakte bare
en annen form for kaos, og amerikanerne som kommanderte, fremsto
som uforståelige.
Den første uken ville Ingvar Bjørnevik og Egil Edvardsen diskutere
med amerikanerne, prøve å få dem til å forstå at det ville lønne seg om
de kunne gjøre en arbeidsoppgave ferdig før de satte i gang med en annen.
Men de fant raskt ut at det enkleste var å bare gjøre som de ble
fortalt. Bjørnevik snakket ikke godt nok engelsk. Selv om Edvardsen
kunne gjøre seg forstått, hadde de likevel ikke oversikt over hierarkiet
i ledelsen, hvordan den enkelte amerikaner var plassert i forhold til de
andre – det eneste de visste, var at alle som snakket amerikansk var sjefer
ombord. Så de gjorde hva amerikanerne sa – og opplevde at arbeid
kan være absurd. Bjørnevik sier:
«Amerikanerne er galne!» Han forteller
at de fikk «galskapen i blodet».
Å jobbe i oljen var å ha galskapen
som en selvsagt ingrediens i de oppgavene
de ble satt til.
Bjørnevik og Edvardsen var
roustabouter, eller hjelpearbeidere,
og de var glade for at de ikke var
roughnecker. Roughneckene var
hjelpearbeidere på boredekket, og
der var arbeidsforholdene tøffere.
Roustaboutene stod og betraktet
dem av og til, og de syntes det var
komisk: Det var en toolpusher – le-
15