Oljearbeid i sivilisasjonsprosjektet Ekofisk - Kulturminne Ekofisk

56
styret, og de dannet team. Bob Ellis fikk det beste crewet, sier han. Egil
Lima og Ingvar Bjørnevik var med i det crewet.
«De lærte svært fort. Jeg lærte dem litt, men de hadde utdannelse fra
før, og de visste hvordan de skulle lære. Fiskere og bønder var gode arbeidere,
men de var litt for tilbakeholdne, viste seg ikke frem tilstrekkelig.
En topp mann lærer seg, «moves in» og lærer andre. Han blir leder på
en naturlig måte. Han er interessert i jobben og vil vite hva som går for
seg.»
Ellis mener at Bjørnevik fremmet seg selv litt for lite. Da Lima ble
supervisor, ville Bob gi Bjørnevik grad seks som operatør. Det er trinnet
før fremrykk til supervisor. Men Bjørnevik takket nei. Bjørnevik hadde,
på dette tidspunktet, bestemt seg for at han ikke ville inn i arbeidsledelsen.
Han ønsket å lære seg faget, lære nytt, og ha ansvar for seg selv.
Bjørnevik er en som virkelig har tenkt igjennom hva arbeidsledelse og
lederansvar er offshore. Han tok et valg ut fra et dyptloddende syn på
arbeidsforhold og arbeidsoppgaver offshore. Bob Ellis var ute av stand
til å se disse refleksjonene. For ham var det å si nei til forfremmelse
ensbetydende med en slags mangel: Personen viste seg ikke frem tilstrekkelig.
Han spurte ikke etter grunnen til det. Bjørnevik ble senere
plattformsjef, han også.
Bob Ellis forteller at oppholdet i Norge var høydepunktet i hans
karriere. Han reiste tilbake til Sweeny i 1976, og i 1977 ble han superintendant
på Sweeny-raffineriet. Det var erfaringen fra jobbingen i
«Corporate engineering» på Ekofisk som var svært nyttig når Sweeny
raffineriet bygde ut nye enheter.
Bob Ellis gir viktig informasjon om hvordan amerikanerne også rekrutterte
hverandre når Phillips hentet dem fra Texas til Norge. Gode
arbeidskamerater ønsket å jobbe sammen, og de fant måter å spille på,
overfor Phillips, for å få slike samarbeid til. «Jeg reiser hvis han også
kan dra», eller «Jeg reiser hvis jeg får ha denne bestemte lærlingen med
meg». Arbeidsrelasjoner var også nære, personlige relasjoner, som vi
også skal se i neste kapittel, der amerikanernes opplæring av og samarbeid
med nordmenn vil bli beskrevet nærmere.
Bob Ellis belyser også en viktig forskjell mellom amerikanske og norske
ledere. Da han tilbød Bjørnevik opprykk, og Bjørnevik sa nei, var
det umulig for Ellis å sette seg inn i de refleksjonene Bjørnevik gjorde
seg, om lederskap offshore. Ellis’ tenkemåte var strukturert rundt tanken
om «guts». Hadde en slik «guts», tok en også imot de forfremmelser som
bød seg. Å si neitakk var ensbetydende med å ikke ha slik «guts», i Ellis’
øyne, altså en slags mangel. Bjørneviks refleksjoner omkring eksistensen
på plattformene til havs, oppgaven som var for hånden og hvilket ansvar
som hvilte på den enkelte, var tanker som Ellis ville ha svært vanskelig
for å ta innover seg, i den tankemessige horisont som han, og andre
amerikanere, befant seg innenfor. For dem var «sivilisasjonsprosjektet