Oljearbeid i sivilisasjonsprosjektet Ekofisk - Kulturminne Ekofisk

52
Bob kom til Norge i 1973 og ble straks plattform supervisor. Den første
plattformen han var på, var Ekofisk 2/4 Alpha. Siden var han lærer
i Dusavik i to måneder. Han jobbet også på Ekofisk 2/4 FTP, og han
jobbet med gassinjektorkompressorene på Ekofisk 2/4 Charlie. Etter
dette ble han superintendant på Ekofisk-senteret, etter Bob Ellis.
Da han hadde vært i Norge i fire år, ville han reise hjem. Døtrene
insisterte på å reise hjem, de skulle nå begynne på college. På dette tidspunktet
ble han kontaktet av en i Phillips› organisasjon i Teesside. De
ville ha ham som start-up manager for anlegget i Teesside, der oljen etter
hvert kom inn via oljerør. Bob sa at det var greit for ham, hvis ledelsen i
Phillips – de som var stasjonert i Bartlesville og i Sweeny – ga grønt lys.
Det gjorde de, og Bob jobbet i Teesside i halvannet år. Døtrene fulgte
med Bob Sutherland til Teesside.
Bob har flere fortellinger om livet på Ekofisk:
«Når du sammenligner Ekofisk med feltene i Syd-Texas, er det helt ubegripelig hvor
svært det er i Nordsjøen. I Texas drillet vi ti–femten fot ned i jorden, i Nordsjøen er det
mange tusen fot. I Texas drillet vi loddrett ned, mens i Nordsjøen drillet vi langt utover.
Jeg hadde det bra, men det var hverdager med mange problemer. Vi lærte etter hvert
som vi jobbet der i Nordsjøen. Vi kom jo fra raffineriet, og vi hadde ikke erfaring med
hvordan brønnene oppførte seg. Vi hadde en brønn der oljen kom opp i 160 grader
Celsius. Da stengte vi den av, og da brønnen kjølnet, kollapset den. Vi mistet den brønnen,
og med den mistet vi dyre rør. Vi lærte sammen med nordmennene.
En gang jobbet jeg og Steve Troutwine på FTPen, og da fikk vi beskjed om at de
trengte hjelp med noe drilling på en annen plattform. Steve Troutwine var forresten
min hjelper i Sweeny-raffineriet, og jeg ville gjerne ha ham med meg til Nordsjøen.
Steve spurte meg om jeg visste noe om drilling. Nei, jeg vet ingenting, jeg må finne på
hva jeg skal gjøre når jeg kommer der. Da sa Steve: «In other words – you›re going
with guts.» Jeg svarte: «That’s what it is – it takes guts!» Du reiser over til den andre
plattformen og later som du vet alt om det. Da jeg kom bort, snakket vi om det, og det
gikk bra. Men det var det vi gjorde, vi tok bestemmelsene mens ting hendte, for egentlig
visste vi lite om det som skjedde. Jeg kom fra raffineri, andre kom fra drilling, og de
visste enda mindre enn oss om det. De hadde bare drillet i Texas, på lavtrykksbrønner.
Ingeniørene måtte også ta avgjørelser mens tingene skjedde. Det gikk jo bra, alt ble jo
startet opp. Av og til tenkte jeg at det var nordmenn som hadde bedre bakgrunn enn det
vi hadde. De nordmennene som kom fra de store tankbåtene. De var skarpe.
En gang var det en nordmann som reddet en plattform som fikk shut-down, alt ble
mørkt om bord. Strømmen forsvant. Nordmannen koblet til en liten Honda-maskin som
klarte å holde den store generatoren gående. «A little Mickey Mouse outfit.» Jeg kontaktet
denne nordmannen straks etter og tilbød ham supervisorjobb. Men Oljedirektoratet
forlangte at Honda-maskinen straks måtte kobles fra, på grunn av sikkerheten.
En gang hadde jeg, en annen amerikansk supervisor og Birger (Freddy) Aarthun
jobbet med en lekkasje i tjue timer. Da vi endelig fikk stoppet lekkasjen, tok den andre
supervisoren armen rundt Freddy og sa: «Boy, if you work at Phillips thirty more
years, you will become like us!»