Oljearbeid i sivilisasjonsprosjektet Ekofisk - Kulturminne Ekofisk

50
gangen på forskjellige raffinerier. Miljøet innen rørlegging lignet miljøet
innen boring. Bob hadde selv jobbet i et borecrew rett etter highschool,
han jobbet i Vest-Texas, i Syd-Texas og i Lousiana, der han jobbet på en
lekter i sumpene. Her var han i ett år. Han forteller:
«Slike nomader innenfor drilling og rørlegging blir annerledes enn fastboende.
Familien er tvunget til å flytte med dem. Mannen flytter med jobben, skaffer seg et
rom, henter familien, ungene må slutte på skolen. Og for drillerne blir riggen ofte plassert
femti miles fra der familien bodde. De får ikke nære venner.»
Dette arbeidslivet ønsket ikke Bob å bli værende i. Han hadde fått seg
en kjæreste, og han ønsket å få en jobb forenlig med et stabilt familieliv.
På dette tidspunktet hadde han en kontraktørjobb på Sweeny-raffineriet.
Der var det en rørleggerformann som spurte om han var interessert
i å jobbe for Phillips, som på det tidspunktet ansatte folk. Bob søkte
og fikk jobb på raffineriet.
En morgen, kald og regnfull, stod han nede i en grøft og skiftet ut rør.
Det var en kar i nærheten, han satt innendørs, og han spurte om Bob
ville ha en kopp kaffe. Bob gikk inn, satte seg ned og drakk kaffen, og
han tenkte: Dette er tingen for meg! Og dermed søkte han seg vekk fra
rørlegging og inn i prosess i raffineriet.
Rørlegging ute på oljefeltene hadde gitt ham en kunnskap som gjorde
det mulig for raffineriet å rekruttere ham direkte inn i rørlegging på
raffineriet, en direkte overførbar kunnskap. Men da han skulle bli operatør,
måtte han skoleres. De hadde en skole på raffineriet, og han gikk
inn i «on the job training». En ingeniør ved raffineriet, Goering, ville
ha Bob til å jobbe med seg. Han så et emne i ham. Når de bygde en ny
enhet ved Sweeny-raffineriet, ble Bob med for å sjekke utstyret, se gjennom
alle rørene – at det ikke var etterlatt skrot i dem. De testet trykk og
så etter lekkasje, og så startet de enheten opp. De jobbet der i 6–7 måneder,
og så hadde de en ny enhet klar. Bob jobbet også på cat-cracker
unit, innenfor vedlikehold. De slo den svære cat-cracker-enheten av, og
han gikk gjennom den og vedlikeholdt den.
En av grunnene til at Bob forlot kontraktørselskapene og rørleggingen
og ville jobbe på Sweeny-raffineriet, var også at han da kunne utdanne
seg videre om kveldene. Han gikk på college i Wharton og Lake
Jackson, begge byer i nærheten av Sweeny. Her tok han alle slags kurs.
Bob sier at dette – videreutdanningen og ønsket om å jobbe på ett fast
sted – var det som skilte ham fra borerne og rørleggerne. Borerne tok
aldri videreutdannelse. De jobbet bare, og han forklarer dette med at
det var snakk om ulike kulturer. Borerne var «rough people». De var uten
røtter. De bannet hele tiden. Bob hadde en god venn som var borer, og
kamerater på raffineriet som traff denne borervennen undret seg: «Han
banner jo aldri!» De andre borerne, sier Bob, mente at alt kunne fikses
med en god banning, med «Cursin› on and raisin› cane!»
Ingeniøren Goering dro til Puerto Rico og var borte tre–fire år. Bob