Oljearbeid i sivilisasjonsprosjektet Ekofisk - Kulturminne Ekofisk

«Det å plukke ut gode ledere er vanskelig. Ulike folk ser etter ulike kvaliteter hos
folk når de blir vurdert for lederposisjoner. I Sweenyraffineriet var det for eksempel noen
som rekrutterte folk til lederposisjoner, men når så andre overtok, så fikk disse rekrutterte
folkene sparken. De ble tvunget til å gå av – førtidspensjonere seg.»
Slik kunne rekruttering sies å være knyttet til personlige kriterier, og
også dette var særegent for den amerikanske oljearbeiderkulturen, både
i raffineriene og på Ekofisk, blant borere og produksjonsfolk. Nettopp
her kan vi også finne noe av forklaringen på at så mange, uten påvisbar
grunn, fikk beskjeden: «You can take the first chopper in!», for siden å finne en
trygg jobb på en annen plattform, som vi siden skal se var tilfellet.
Et emne i en person var selvsagt definert av dyktighet i arbeidet. Men
det kunne ikke skilles fra personlige forhold. «On the job training», og
rekruttering inn i en stigende yrkeskarriere, gjorde arbeidskunnskaper,
og personlige karakteristika, til vesentlige aspekter ved konstruksjonen
av en arbeider. Arbeidet, arbeidskunnskapen og karrieremuligheter ble
formidlet gjennom nære personlige relasjoner.
Da jeg fulgte Keener rundt på raffineriet og var vitne til hvordan
møter med gamle arbeidskamerater fant sted, følte jeg meg hensatt til
Bergens Mekaniske Verksteder, Solheimsviken, i Bergen. Her har jeg
jobbet som sveiser i åtte måneder, som et ledd i et antropologisk feltarbeid.
I et senere avsnitt vil jeg gjøre en mer systematisk sammenligning
mellom trekk i den amerikanske oljearbeiderkulturen og trekk ved
Bergens Mekaniske Verksteder, Solheimsviken, som en representant for
en typisk norsk arbeidsplass som sysselsetter i hovedsak menn. Her vil
jeg bare gi et spontant inntrykk av fellestrekk mellom de to arbeidsplassene:
Også på BMV florerte den slagferdige spøken som jeg var vitne
til på Sweeny Raffineriet. Spøken der arbeidsplassen fremstilles som en
kontekst for notorisk latskap er den samme ved begge bedriftene. Det
samme kroppsspråket var der også: Plassere en svær neve på skulderen
til den andre. Vippe litt på hjelmen. Den kontinuerlige pågående latteren.
Gruppene som samler seg, der den enes bevegelse setter i gang
reaksjoner hos de øvrige, som om de tilhører samme kropp. De samme
gruppedannelsesprosessene: Menn som har lange ansettelsesforhold
– 30 – 40 år i begge bedriftene – går inn i et kameratskap der gruppen
de jobber i, og drikker sin kaffe med, blir like nær som familie.
Så tilbake til pionerenes fortellinger om hvordan opplæring til kompetent
oljearbeid foregikk.
Produksjon og opplæring på Gulftide
Det er først når nordmennene går fra kontraktørselskap til operatørselskap
at de også ser seg selv som permanente deltagere i oljenæringen.
De som var ansatte i kontraktørfirma, Canam eller Odeco, var opptatt
av å få komme over i Phillips. Teddy Broadhurst og andre sier det
samme:
37