Oljearbeid i sivilisasjonsprosjektet Ekofisk - Kulturminne Ekofisk

24
damned right». Og så ville ikke han gå og vekke Ed Seabourn. Klokka to om natta. Så
sa jeg – jeg skal gjøre det jeg, da. Så gikk jeg til han, banket på døra, så var der ikke
lyd. Så jeg åpnet døra jeg, og gikk inn. Så satte han seg opp i senga i pyjamas, og så
kikte han på meg – jeg tror han var gift med en – eller var det moren som var indianer,
det var noe miks der – så han satte seg opp og gnikte seg i øynene – God damn Salvi
– you have a good reason to wake me up now!»
Ja, sa jeg, du må komme bort. Så hadde han på seg en sånn der gammel slåbrok ,
en som han sikkert hadde fått av oldefaren, eller oldemoren, og så ut. Bare med tøfler.
Da hadde vi stoppet drillingen og trukket oss litt opp. Grønlie Olsen var driller, det
husker jeg. Så begynte han med det «God damn it» – så hoppet han opp – det er en
sånn bomme over den shakeren. Du vet, den var jo full av mud. Dette her var i to,
halv tre tiden, så vidt så jeg husker, og om morgenen klokken seks, før vi skulle gå av,
da sto han ennå, med den der morgenkåpa og pyjamas, da hadde han klarlagt, nå var
det funnet. Da var oljen funnet.
Men ennå hadde ikke vi tro, så vi fortsatte å bore, jeg vet ikke hvor mange dager,
jeg har ikke tall.
Den første brønnen de boret fikk betegnelsen 2/4 – 1 av planleggerne
på basen i land. Her traff de gass, men de var ikke godt nok
forberedt, så de plugget brønnen igjen. Plattformen ble slept tre hundre
meter unna, og nå var de klare. De hadde alt under kontroll. De borte
seg ned på åtte tusen fot og fant gass på nytt.
For å teste om det også var olje i denne brønnen, ville de brenne
gassen som kom opp i flammetårnet. Var det bare gass, ville røyken
være hvit. Men var det også olje, ville røyken bli mørkere og etter hvert
svart. De stod rundt flammetårnet og fulgte med. Etter en halv time ble
røyken mørkere. Phillips› geolog, Jerry Fetters, ble så glad at han kastet
hjelmen sin i været.
Funnet – hendelsen som sprengte grenser
Funnet av oljen ble erfart som grensesprengende i nesten enhver forstand.
For det første var funnet stort. Ed Seabourn så straks at det var
mye olje:
«Ed Seabourn mener at han på dette tidspunktet kunne si at det
måtte være noe stort der nede - og han rablet ned en melding til kontoret
i Stavanger: – I can cover the North Sea from here to the North Pole
with oil.» (Kvendseth, s.26).
Kvendseth viser også til Max F. Melli som var geolog på «Ocean
Viking». Melli forteller:
«Borekronen spiste seg vei nedover – dypere og dypere – og plutselig
på ca. 3.050 meter støtte vi på en stor gasslomme, og vi fikk et kraftig
brønnspark. Gassdetektornålen fortsatte nok en gang ut til høyre forbi
skalaen på instrumentet – og til vår store overraskelse begynte vi å få opp
prøver av kalkstein mettet med olje. Oljen gav et lyst gult skinn – nesten