Oljearbeid i sivilisasjonsprosjektet Ekofisk - Kulturminne Ekofisk

22
er». Han lurte på hva han hadde begitt seg ut på. Arbeidet ble ledsaget
av skriking og banning fra amerikanerne.
Steinar Egeland var radiooperatør på «Ocean Viking». Han jobbet
i selskapet North Sea Exploration Services, som leide ham ut til jobb
på plattformen. De var to radiooperatører som gikk vakter. Egeland
forteller:
«Det var et røft miljø, en røff tone, og mye spøking. Det var et mye
røffere miljø fordi det bare var drilling ombord. Det har alltid vært røffere
i drilling enn i operatørselskapene og i produksjonen. Drillingen
var, på det tidspunktet, en rallartilværelse for drillerne. Det var som en
anleggsdrift. Drillerne visste aldri hvor lang tid de hadde jobb. Hvis en
driller oppførte seg bra, så hadde han jobb så lenge kontrakten varte.
Dette usikre viste seg i røffheten. Det var mer fandenivoldsk, miljøet
ombord på «Ocean Viking». Det var en kar – han var en liten tass – han
holdt på å rive ned dørene når han skulle purre folk. Det var med bulder
og brak. Alle underordnede lå på firemannsrom den gangen, og en gang
var det én som spurte om han ikke kunne få dem våken på en mer kristelig
måte, sånn at han ikke skremte livet av dem. Jo, det var greit det.
Neste morgen kom fyren stille, listet seg inn, og så smelte han Bibelen i
skallen på alle som lå der og sov. Det mente han var en kristelig måte.
Det var mye spøk av den sorten.» 5
5 På denne tiden – da borere også er dem som tar seg av catering, kan en tenke seg at arbeidet med
mat, lugarer og vekking er preget av den samme røffe tone vi ellers finner i boring.