Oljearbeid i sivilisasjonsprosjektet Ekofisk - Kulturminne Ekofisk

110
sett på som udugelig av folk som ser skolekunnskapen som et fundament
for alle kvalifikasjoner. Men i en kontekst der den kroppslig funderte
kunnskapen danner rytmen, og samarbeidet over tid har blitt ordløst,
er det den lederen som kan holde rytmen ved like som er den dyktige
lederen. Dette kom særlig til syne innenfor boring. Om en amerikansk
borer skjelte og smelte, men også klarte å holde rytmen i teamet sitt, så
var han en god leder. Å være i rytmen, i arbeidet, ga en annen horisont
enn den som dannet seg hos folk som befant seg på avstand og innenfor
et observerende blikk.
Arbeidet på Ekofisk, i den første tiden, kunne sies å være organisert
rundt utfordringen. Senere ble arbeidet rutine, men i den første tiden var
alt en utfordring: Det gjaldt å mestre Ekofiskfeltet, og det gjaldt å lære
nytt. Amerikanerne utfordret nordmennene: Kan du dette? Klarer du
dette? Nordmennene forteller: «Sa du ja, da fikk du sjansen». Tilværelsen
til havs bød på utfordringer som ledelsen i land knapt kunne sette seg
inn i. Utfordringen var et kjernebegrep også innenfor den uformelle
spøken som fant sted på plattformene, og særlig innenfor borermiljøet.
En utfordring der dop ble lagt i øreklokkene kunne eskalere til at dop ble
lagt i støvlene, stadige og gjensidige utfordringer. Den uformelle spøken
ble et «språk» nettopp fordi den organiserte seg rundt utfordring som
kjernebegrep.
Spøken var et språk som pendlet mellom to uttrykk. Knyttet spøken
seg til gjensidige og eskalerende utfordringer, var det snakk om likeverdige
parter som utfordret hverandre med stadig større prøvelser.
Amerikanerne ga ikke straff til de som puttet dop i øreklokkene, i stedet
gjorde de selv bruk av dopet. Spøken kunne slik være en utfordring i
tråd med det mange av arbeidsoppgavene også var. Stå til knes i mud
lignet det å stå til knes i dop. Spøkens innhold var lik arbeidet, erfaringen
av dem begge kunne inngå i en herdingsprosess.
Men spøken kunne også være uttrykk for motstand. Da representerte
den et språk som direkte henvendte seg til en overordnet, med
den hensikt å «kle ham naken» for alles øyne. Da forandret partene seg
øyeblikkelig til underordnet og overordnet, og den overordnede sørget
for at spøken ble fratatt sin mulighet til å uttrykke noe som helst. Perkins
spiste sine pannekaker med motorolje på. Spøken ble stoppet, den eskalerte
ikke.
Spøk som motstandsspråk var atskilt fra den motstand som etablerte
seg i språk og i arbeidslivets organisering, og som tok i bruk arbeiderklassens
tradisjonelle virkemidler. Spøken var tvert om skreddersydd til
den plattform folk befant seg på, de redskap de gjorde bruk av og de
konkrete personer som dannet team. Spøken var skreddersydd til de
særegenheter enkeltpersoner synliggjorde for hverandre, over tid. Det
var Perkins’ forkjærlighet for pannekaker med lønnesirup som ga den
nødvendige åpningen for at forsøket på motstand kunne finne sted.