Bok: Glimt av himmel av Idar Simonsen

Glimt av himmel
Copyright © Ventura forlag AS 2020
Sats og omslag: Kristian Kapelrud
Alle foto: Bjørg Simonsen
Skrift: Goudy Old Style 12/15 pt.
Trykk og innbinding: InDevelop, Latvia
1. opplag november 2020
ISBN 978-82-8365-115-7
Der ikke annet er angitt, er bibelsitatene hentet
fra Bibel 2011 © Bibelselskapet.
Ventura forlag AS
2312 Ottestad
post@venturaforlag.no
www.venturaforlag.no

Innhold
Forord ..................................................................... 6
DEL 1 ............................................................... 9
Skaperglede ...................................................... 10
Kronostid – Kairostid .............................. 11
Gi bekreftelse ................................................. 13
Hilse pent .......................................................... 15
Bank i bordet ...................................................16
Sabotøren fra krigsdagene .....................17
Uteseileren .........................................................19
Angstdempende effekt ............................. 21
En hånd å holde i ........................................ 23
«Lenge borte!» ................................................. 24
I stillhetens rom ........................................... 25
«Kjære Gud,
jeg har det godt!» .................................. 26
«Bare en liten luftetur!» ........................... 28
«Du lar meg ligge
i grønne enger» ...................................... 29
Tre skåler rømmegrøt ............................... 31
Musikk i fingertuppene .......................... 32
Værvarslinga for Vestlandet ................ 33
Bekrefte pasienten ...................................... 35
Aldri redd for mørkets makt .............. 36
Aftenbønn på sengekanten ................. 38
«Hva kan jeg bruke deg til?» ............... 40
«Hva er nåde, prest?» ................................. 43
Absolusjon ........................................................ 45
Hellig handling............................................... 47
Hans siste, store ønske
ble oppfylt .................................................. 49
Bønn for en lillesøster ............................. 51
Kjuagutt fra Bergen ................................... 52
På’an igjen ......................................................... 53
DEL 2 ............................................................ 55
Kong Salomos bønn .................................. 56
«Jeg vil gå forbi» ............................................. 58
Fra forventning til skepsis ................... 60
Fargeklatter ...................................................... 62

Tell stjernene ................................................... 62
På annen klasse ............................................. 63
Syng for Herren! ......................................... 64
Forløsning ......................................................... 66
Et godt budskap ............................................ 67
Julenatt ................................................................ 71
Julefred ................................................................ 73
Opptur og nedtur ....................................... 74
Kjærligheten blør ......................................... 78
Soloppgang ....................................................... 79
Himmelriket i timelønn ......................... 81
Liljene på marken ....................................... 83
Bønnens hus .................................................. 84
Eselfolens hyllest .......................................... 87
Barmhjertighet .............................................. 89
Alt har sin tid ................................................ 90
Brød fra himmelen ..................................... 92
Med dørhåndtak på innsiden ............ 94
Mormor og englene .................................... 96
Et nådens år fra Herren ......................... 97
Forvandling ..................................................... 99
Vårløsning ..................................................... 101
Himmelen er åpen! ................................. 104
Den eneste sanne Gud ......................... 106
Kyrie eleison! ................................................ 108
«Hosianna!» ................................................... 110
Han som er i vårt mørke .................... 112
Påskedag .......................................................... 116
De visste det var Herren! .................... 121
Guds rikets hemmeligheter .............. 125
Hør ham! ........................................................ 127
Klok som en sau ........................................ 129
Fader vår .......................................................... 133
Ekte glede! ...................................................... 135
Den store fødselsdagen ........................ 137
Herre, miskunne deg! ........................... 140
Et pinseunder;
fra forvirring til enhet .................. 143
«Jeg så en ny himmel
og en ny jord» ...................................... 146
Epilog ................................................................. 148
4

Forord
Jeg ønsker at bibeltekstene og de korte betraktninger skal være til oppbyggelse
for leserne. Både i denne boka og i min forrige bok; «Faste steg», har jeg med
hensikt valgt å sitere hele bibeltekster.
Før betraktningene, har jeg valgt å gi leserne noen opplevelser i møte med
en del mennesker i siste fase av livet.
Det er spesielt møte med mennesker i denne delen av livsreisen som har satt
dype spor. Gjennom deres måte å takle alvorlig sykdom, relasjoner til sine nærmeste,
og sist, men ikke minst, spørsmål om tvil og tro, har de noe å meddele
oss. Ikke alle har hatt en trygg trosforankring i møte med det som kommer, slik
den aldrende søndagsskole-læreren hadde. «Jeg er ikke redd for i morgen, for Gud er
der allerede.» Hun levde ut troen helt til sin siste dag.
Det er viktig å være tilbakeholden med frasen: «Jeg forstår hvordan du har det.»
Det gjør vi slett ikke! Her skal jeg snakke for meg selv, men tror likevel mange
har opplevd å bli satt på plass av dem som er rammet hardt på ulik vis. Vi må
være oss bevisst at vi står på utsiden i forhold til dem som er rammet, også i møte
med pårørende. Det er godt å kunne kjenne taushetens nådegave fungere, slik at
en ikke kommer med enkel og velment, men lite gjennomtenkt trøst.
Å tåle et annet menneskes smerte, er å ta det på alvor. Det kan dessverre
hende vi gjør feil ved å prøve å trøste og oppmuntre for raskt og for lettvint.
Vi vil så gjerne det beste for mennesker vi møter. Vi gjør lett feil ved å trøste,
5

oppmuntre, og derved harmonisere der hvor det langt fra er harmoni. Det kan
føre fra galt til verre.
Tanken om temaet «glimt av himmel», kan forstås i flere sammenhenger.
Det er naturlig å trekke fram eksempler fra dagliglivet, slik flere og flere av oss
opplever et tåketeppe som kan legge seg over hukommelsen vår. Glemsel er et
naturlig fenomen når alderen melder sitt nærvær. «Hva var det jeg skulle sagt?»
«Hvor ble det av brillene mine?» «Hva er det nå hun heter?» Hukommelsen er på flere
måter forsvunnet inn i et tilfluktsrom og døren har gått i vranglås. Eller som en
forfatter uttrykte seg: «Hukommelsen har dradd ut i det ytterste tomrom i verdensrommet
for aldri mer å komme tilbake.»
Heldigvis opplever vi at tankene og ordene ikke lar seg synke ned i glemselshavet
for bestandig. Om vi må streve en stund etter å fiske dem opp igjen, dukker
de opp av seg selv. Noen ganger kan det være greit at vi har evnen til å glemme.
Verre er det når vi husker at vi har glemt, men ikke hva vi har glemt.
Det fortelles en historie om to eldre damer på godt over 90 år som pleide
å møtes på restaurant. Den ene så lenge på den andre hvorpå hun måtte
beklage at hun ikke husket hva venninnen het. Det var da venninnen så noe
tankefull tilbake, hvorpå hun etter en god tenkepause uttrykte: «Hvor raskt
må du vite det?»
Mange eksempler i de følgende beretningene viser at minnene finnes der, ett
eller annet sted. Noen ganger lykkes det å gjenkalle, ved hjelp av medmennesker
som bryr seg og gir tid. De følgende sidene utover inneholder noen eksempler fra
møte med mennesker i tro og liv, eller hvor Gud kjennes langt borte.
De følgende beretningene i boka har vært samtalt om med pårørende og brukt
6

i minneord ved begravelser. I flere tilfeller har de aktuelle personene, som er
anonymisert, gitt tillatelse å berette historien deres.
Den siste delen av boka er korte betraktninger fra andakter og gudstjenester
gjennom elleve år som institusjonsprest. Disse er valgt ut i forkortet form, og i
noe tilfeldig rekkefølge.
Jeg retter en stor takk til min kjære Bjørg, som har bidratt til boka med alle
bildene.
Med ønske om gode lesestunder!
Idar Simonsen
7

8

Del I

Skaperglede
For riktig veldig,
veldig lenge siden;
før minutt og time,
dag og natt bestemte tiden,
vandret Gud omkring
med store planer:
Jeg vil skape jord og himmel,
fjell og store oseaner.
Sol og måne, en hvelving
full av stjerner
blunket mot ham
som de vakreste lanterner.
Den allmektige jublet, nynnet,
plystret kanskje litt,
mens han så hvor vakkert
alt var blitt.
Fargespill og blomsterduft
fra orkide og anemoner.
Han vandret fram,
sløste rikt med farger
på de forskjellige stasjoner.
Midt i alt det skjønne,
ville han seg selv belønne.
Jeg vil skape
det vakreste i verden,
gi det kjærlighet og omsorg
med på ferden.
Resultatet av hans skaperglede,
ser vi alle her til stede.
Adam, Eva var de første,
som han formet i fra støvet.
Mann og kvinne,
se så vakre dere er.
Skapt i Herrens bilde,
er dere ham uend’lig kjær.
10

Kronostid – Kairostid
Tiden som løper – Tiden som hellig
Kanskje mange har lyttet til, og har vært med å synge, en av de nyere og vakre
julesangene, skrevet av Eyvind Skeie; «Nå er den hellige time. Vi står i stjerneskinn
og hører klokkene kime. Nå ringes julen inn.» En hellig stund som vi ønsker skal
vare og vare. Noe lignende kan vi oppleve i møte med mennesker som utstråler
godhet rundt seg.
Det må ha vært slik Maria opplevde møtet med Jesus, hjemme i byen Betania,
der hun sitter ved hans føtter og lytter. Tiden står stille, hun er på hellig grunn.
Det er denne beretningen dikteren Matias Orheim har i tankene når han skriver
sangen «Ved Jesu føter ei stille stund» Tilbake til hverdagslivet bringes Maria raskt
når søsteren hennes kommenterer alt som skal gjøres i stand for alle som er gjester
i huset deres. Tenk om kairostiden kunne vedvare, og at jeg slapp å smugtitte
på klokken for å nå et eller annet som står i avtaleboken.
Det er forskjell på kairostid og kronostid. Kairos er gresk, og kan oversettes
med hellig. Kronos er tiden som løper. I det daglige vet vi at timene flyr fort
av sted, og vi strever for å være mest mulig effektive og rekke over flest mulige
gjøremål. Men for mange eldre oppleves det som tiden står stille uten at det er
noen god og hellig tid. Det oppleves hverken som kairostid eller kvalitetstid, men
mer som tomme stunder. Da er det viktig for travle mennesker å kunne skifte
inn på et sidespor en liten stund, og prioritere det ene nødvendige; ha tid for et
medmenneske, og bare være til, uten å gjøre alt mulig.
11

Noen ganger er det godt å bare være, i motsetning til alltid å måtte gjøre.
Både barn og eldre rundt oss hører altfor ofte fra travle mennesker midt i livet:
«Jeg skal bare …, så kommer jeg.» Da skjønner vi bedre hvorfra barna har lært
uttrykket: «skal bare». Da kan det være for sent. Si ikke at de eldre har så god
tid. De har mye tid, som kan være både tom og tung.
Ordet medmenneske har en god og meningsfull betydning. Den gode samtalen
skal ikke bevise eller overbevise, men gi verdi i et verdifullt fellesskap.
12

Gi bekreftelse
Den lille, skjøre troen i menneskelig forstand, uttrykker håp om noe bedre etter
døden. Møtet med en skjult og kanskje ubevisst tro, er som løve-tannen. Den
trenger gjennom asfalten og vokser fram. Til sist sprekker asfalten og må vike
plass for løvetannen som reiser seg og trosser all motstand.
En har sagt det slik: «Tvilen er troens voksesmerte», gjerne gjennom smerte
hvor tvilen er som den sorte asfalten.
I løpet av flere år i møte med mennesker i godt voksen alder, opplever jeg at
setningen: «Det må vel være noe der, på den andre siden?» At det dennesidige livet
skal ta slutt, er noe en makter å innfinne seg med i større eller mindre grad. Men
at alt dermed tar slutt, kan faktisk virke mer skremmende. Det blir som om man
vil forskyve grensen i møte med det aller siste stopp. Likevel møtes vi også med
tanken på en evig hvile. La i alle fall slike samtaler ha fokus på hva den enkelte
tenker. Ha respekt for tanker som det blir satt ord på. Først når samtalepartneren
stiller spørsmål om hva vi selv tenker, er det at håpet om noe fullkomment og
godt kan komme. Ingen av oss har vært på den andre siden.
Men vi kan formidle håp om hva Johannes får et glimt av mot slutten av
åpenbaringsboken:
«Se, Guds bolig er hos menneskene.
Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk,
og Gud selv skal være hos dem.
13

Han skal være deres Gud.
Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne,
og døden skal ikke være mer,
heller ikke sorg eller skrik eller smerte.
For det som en gang var, er borte.»

Hilse pent
«God dag! Jeg er presten.» Denne frasen blir etter manges mening tolket som
om det er siste reis som står for døren. Det blir nesten som å assosiere med en
eller annen portør som kommer for å bringe deg mot endestoppet. Ikke rart at
reaksjonen kan lyde: «Å, Herre Gud. Er jeg så syk?» Kanskje rolle og tittel bør
være noe mer sekundært når vi møter mennesker. hvor vi heller kan oppleves
som vanlige medmennesker overfor hverandre, uten å skape en tanke om presten
som kommer først når alt håp er ute. Eller som strilekjerringa begeistret uttrykte:
«Kor kjekt å få besøk av sjølvaste presten.» Det kan også hende at presten er god
å ha i siste øyeblikk, slik en uttrykte det da hun ble spurt om hun ville ha besøk
av presten: «Nei takk! Ikke ennå! Jeg er ikke så syk.»
15

Bank i bordet
Møtet på sykerommet med Gjertrud, en eldre kreftsyk kvinne, gav meg en lærepenge.
Håp om bedring var ikke lengre reelt for henne. Nå var det smertelindring
som var viktigst. Selv var hun klar over sin situasjon. Men det var et svært forståelig
sinne og bitterhet over urettferdigheten hun opplevde på vegne av seg og sin
familie. Begge hennes foreldre var døde av samme sykdom. Hennes yngre bror
fikk kreft i en alder av 50 år, og døde etter kort tid. Hun hadde mistet en datter
i ung alder, og nå var det hennes tur, som hun sa. Det var etter å ha fortalt meg
om sin familie, hun bokstavelig talt slo fast hvordan hun opplevde sin situasjon
da hun slo håndflaten på nattbordplaten og utbrøt: «Så kom ikke her prest og si at
du skjønner hvordan jeg har det!»
– Nei, det gjør jeg ikke! Å være nærværende, og ha tid, er det vi kan bidra
med. Ordtaket om å tale er sølv, å tie er gull, er gull verd. Jeg sto utenfor hennes
livssituasjon, men var likevel til stede sammen med henne.
16

Sabotøren fra krigsdagene
Annen hver tirsdag, en god time før middag, samles en gjeng «ungdommer» i sin
beste alder; 70–95 år i kapellet ved sykehjemmet. «Herreklubb» har fått en sentral
plass for de godt voksne mennene. Langbordet er dekket med glass, kopper og
fat til servering av kaffe, og kaker. Kirkerommet er for en kort stund ommøblert
som stuen i en sjømannskirke. Faktum er at mange av disse mennene har vært
sjømenn i sitt yrkesaktive liv.
Som ekte «kjuagutter» fra Bergen, er det en selvfølge at flere av dem har gått
i «bauekorps», eller buekorps, som det heter for utenforstående. De treffer hverandre
igjen etter kanskje 50 år tilbake. Navnene husker de, og strålende kommer
spørsmålet: «E’det deg? Kor gammel du har blitt!» En god og meningsfull sammenkomst
for alle som har lyst å være med, uansett hvilken avdeling de bor på.
Her kan vi i sosialt fellesskap mimre om gamle dager, opplevelser både på godt
og vondt. Oppdatering på siste dagers nyheter hører selvsagt med. Og samlingen
avsluttes etter kaffe og kaker med ti minutter quiz av alle kategorier. Særlig er
det geografi og historie som slår best an.
Denne aktuelle dagen er det 8. mai; 70 år etter freden. Alle rundt bordet har
opplevd denne dagen for så mange år tilbake. På spørsmålet fra presten om de
har spesielle minner fra fredsdagen, er det nesten som vi er tilbake til skoletimene
med håndsopprekning og svar. Særlig gjør Kristoffer sin fortelling inntrykk på
en «ung jypling» som ikke selv har opplevd årene med okkupasjon. «Da freden
17

kom, var jeg bare ni år» beretter Kristoffer. «Under krigen hadde vi det gøy med
å samle sand i noen bokser fra en sandhaug. Så skrudde vi løs bensinlokkene
på lastebilene til tyskerne og puttet sand oppi. Eg ska’ sei deg de kom ikkje langt
då de skulle kjøre av sted.»
Gleden over en guttepjokks sabotasjehandling, fremskapte kameratenes smil
og latter rundt kaffebordet. Det var ikke bare tungtvannsabotasje og Max Manus
som fikk heltestatus av oss tilhører denne 8. maidagen 70 år senere.
18

Korte betraktninger og bibeltekster
til oppbyggelse for leseren.
Idar har gjennom sin jobb møtt mange mennesker i siste fase av livet.
Her deler han hvordan disse stundene var. Gjennom deres måte å
håndtere alvorlig sykdom, relasjoner til sine nærmeste, og sist, men ikke
minst, spørsmål om tvil og tro, har de noe å meddele oss. Ikke alle har
hatt en trygg trosforankring i møte med det som kommer. Dette er en
bok som gir håp om en lys fremtid.
Idar Simonsen har vært institusjonsprest i Bergen
de siste tolv årene av sin tjeneste som prest. Han
har arbeidet som sykehusprest, menighetsprest og
folke høyskolelærer. Idar har dessuten vært reiseleder
på 30 turer til Israel og er frivillig med arbeider
i Den Norske Israelsmisjon. Han har vært bidragsyter
på diverse kurs innen livsmestring og livsglede og
kommunikasjon og formidling, og er medforfatter til
bøkene En verdig alderdom og Boker Tov og forfatter
av boken Faste steg (Ventura).
WWW.VENTURAFORLAG.NO