Kjelda - Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane
Kjelda - Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane
Kjelda - Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
Di Blasi dreg på besøk til venen sin i<br />
Bergen, <strong>og</strong> besøket blir svært vellukka.<br />
Han møter mange venlege menneske <strong>og</strong><br />
stor gjestfridom, han kan snakke engelsk<br />
<strong>og</strong> alle forstår han. Han opplever at menneska<br />
han treff er oppriktig interesserte<br />
når dei snakkar med han, <strong>og</strong> er fascinert<br />
av at dei òg latar til å vere oppriktig interesserte<br />
når dei snakkar med kvarandre -<br />
dette er heilt annleis enn den overflatiske<br />
kommunikasjonen han er van med<br />
heimanfrå. Venen hans, som tidlegare var<br />
ein nokså tough guy, har òg forandra seg<br />
- i Noreg verker han roleg <strong>og</strong> tilfreds. Di<br />
Blasi ringjer heim <strong>og</strong> fortel at her treng<br />
ein ikkje ein gong sjå seg for før ein kryssar<br />
vegen. Ni månader seinare flytter han<br />
til Noreg. Han får jobb i Bergen <strong>og</strong> bur<br />
der i seks år. I Bergen møter han sambuaren<br />
sin, <strong>og</strong> når sjansen dukkar opp for<br />
å flytte til hennar heimbygd, Leikanger,<br />
grip dei den. Di Blasi driv no sin eigen<br />
kafé <strong>og</strong> får dermed god nytte av den lange<br />
erfaringa si frå restaurantbransjen. Han<br />
snakkar varmt om Leikanger, <strong>og</strong> kallar<br />
bygda a dream-like place.<br />
Også for Nomeda Høgseth var det uventa<br />
hendingar som førte til at ho busette seg<br />
her i landet. Ho er frå Litauen <strong>og</strong> kom til<br />
Noreg av eventyrlyst, med ønske om å<br />
oppleve noko nytt. Ho fortel at ho alltid<br />
har vore slik - nyfiken, interessert i å lære<br />
nye ting. Gjennom ei dame ho kjende<br />
fekk ho jobb som avløysar i Førde - sjølv<br />
om ho aldri før hadde vore nær ei ku. Då<br />
ho gjekk av bussen fekk ho brått ei kjensle<br />
av tvil; ho snakka ikkje norsk <strong>og</strong> kunne<br />
lite engelsk. Korleis skulle ho kommunisere<br />
med arbeidsgivaren? Men ho lærte<br />
seg fort engelsk, <strong>og</strong> kommunikasjonen<br />
gjekk langt betre enn frykta; ho gifta seg<br />
med arbeidsgivaren, <strong>og</strong> har no etablert seg<br />
i Førde med mann <strong>og</strong> barn.<br />
Møtet med Noreg<br />
Vi ser at dei ti deltakarene i prosjektet har<br />
svært ulik bakgrunn, <strong>og</strong> dermed ulike<br />
føresetnader for møtet med Noreg <strong>og</strong><br />
lokalsamfunnet. Mens nokre var godt<br />
førebudd då dei kom hit, har andre ikkje<br />
hatt same m<strong>og</strong>legheit til å setje seg inn i<br />
norsk språk, kultur <strong>og</strong> samfunn før dei<br />
kom. For dei baud møtet med Noreg på<br />
mange overraskingar. Liban Warsame<br />
Liban gjev ei levande skildring av ein episode<br />
som gjorde han merksam på at årstidene,<br />
døgnet <strong>og</strong> veka kan vere svært ulik<br />
i Noreg <strong>og</strong> Somalia. Han ler når han fortel:<br />
Første gong når eg kom hit til <strong>S<strong>og</strong>n</strong>dal -<br />
eg kom til <strong>S<strong>og</strong>n</strong>dal mottak - dei første 4-5<br />
dagane berre sov eg <strong>og</strong> åt, fordi eg kjende<br />
ingenting her. Etterpå fekk eg nokre<br />
kameratar som kunne hjelpe meg <strong>og</strong> vise<br />
meg kor biblioteket var, <strong>og</strong> mottakskontoret,<br />
<strong>og</strong> storsenteret. Det var i desember.<br />
Og det var kjempemørkt på denne tida.<br />
Det er kjempeforskjellig frå Somalia - der<br />
er det ikkje så mørkt, <strong>og</strong> det var masse snø<br />
- det er ikkje snø i Somalia. Det er det som<br />
er mest forskjellig. Så, etterpå, skjønte eg<br />
litt <strong>og</strong> litt. Og så når eg hadde budd her<br />
på <strong>S<strong>og</strong>n</strong>dal mottak i 4 månader blei det<br />
lysare - ikkje det same som før. Mørkret<br />
gjekk bort, i byrjinga av april. Så det som<br />
skjedde som eg hugsar er ein dag då sto<br />
eg opp så tidleg - <strong>og</strong> her i Noreg har folk<br />
fri laurdag <strong>og</strong> søndag. Men i Somalia har<br />
vi ikkje fri søndag <strong>og</strong> laurdag. Vi går på<br />
skule, vi går på jobb; når vi har fri frå<br />
skulen for eksempel, det er to dagar; fredag<br />
<strong>og</strong> torsdag. Og vi har fri frå jobben<br />
berre fredag. Men søndag <strong>og</strong> laurdag, det<br />
er vanlege dagar for oss. Så det var ein<br />
laurdag då eg sto opp så tidleg, kanskje<br />
klokka seks. Eg går på badet <strong>og</strong> kler på<br />
meg, eg tenker at det er opent overalt<br />
fordi eg sjekkar ut vindauget <strong>og</strong> ser at det<br />
er kjempelyst, <strong>og</strong> tenker at klokka er ni,<br />
eller meir. På grunn av at eg kom hit i den<br />
mørke tida. Men eg tenker ikkje på å sjekke<br />
klokka. Etterpå går eg til mottakskontoret,<br />
det er stengt - eg går til kameraten<br />
sitt hus, der er ingen - eg sjekkar<br />
vegen, det er heilt tomt; ingen folk ute - eg<br />
kjem tilbake åleine <strong>og</strong> sjekkar klokka: den<br />
er halv sju om morgonen. Då tenker eg:<br />
"Å... tida er forskjellig - eller eg er blitt<br />
gal...!"<br />
Fleire fortel at det vanskelegaste med å<br />
kome til Noreg var kulda, <strong>og</strong> snøen. Ikkje<br />
alle var kledd for klimaet som venta dei<br />
her. Ei afrikansk kvinne fortel leande om<br />
afrikanarar som kjem i sandalar, <strong>og</strong> har<br />
kjelda, nr. 2 – 2009, årgang 18<br />
store problem med å røre seg på norsk<br />
vinterføre - om det så er snakk om nokre<br />
få meter. Mohammad Haraza fortel om<br />
eit møte då han var ny i landet:<br />
Eg hadde ikkje jakke fordi i landet mitt er<br />
det 35 grader - veldig varmt. Eg kom hit,<br />
<strong>og</strong> eg visste ikkje korleis veret var. Og det<br />
var november - veldig kaldt. Eg fraus. Ein<br />
mann kom bort til meg <strong>og</strong> spurde meg<br />
kvar eg kom frå. Eg sa: Kvifor spør du<br />
meg? Han spurde om eg var arabisk, <strong>og</strong><br />
eg svarte ja. Han sa "Salaam aleikum" på<br />
arabisk. Puh! Eg var i himmelen! Og eg...<br />
eg forsto ikkje. Du er arabisk? Ja. Kva<br />
kan eg gjere? Han sa: Du er galen, du har<br />
ikkje jakke... Og han gav meg jakka si. Eg<br />
sa nei, no blir du kald. Men han sa: Eg<br />
kom hit før deg, det er normalt - du kan ta<br />
jakka. Han skulle gå <strong>og</strong> ete, <strong>og</strong> spurte meg<br />
kva eg gjorde her. Eg sa at eg måtte gå til<br />
politistasjonen, at eg var flyktning. Han<br />
tok meg med for å ete, så gjekk han saman<br />
med meg <strong>og</strong> viste meg kor politistasjonen<br />
var, <strong>og</strong> ønskte meg lukke til. Eg kjem aldri<br />
til å gløyme denne mannen.<br />
Dei fleste innvandrarar i Noreg vel å<br />
busette seg i større byar; ein tredel av innvandrarbefolkninga<br />
i Noreg bur i Oslo.<br />
Men dei ti deltakarane i Mangfaldige<br />
arkiv set pris på å bu i <strong>S<strong>og</strong>n</strong> <strong>og</strong> <strong>Fjordane</strong>,<br />
i mindre lokalsamfunn. "Small place - big<br />
possibility" seier ein, <strong>og</strong> oppsumerar<br />
såleis det <strong>og</strong>så fleire andre seier; på ein<br />
liten stad er det lettare å kome i kontakt<br />
med folk, å lære seg språket, å bli integrert.<br />
Det er kanskje òg lettare å få<br />
praksisplass <strong>og</strong> jobb. Mange set pris på<br />
vakker natur <strong>og</strong> å ha god plass rundt seg.<br />
Fleire kjem frå store byar <strong>og</strong> set pris på eit<br />
rolegare liv. På spørsmål om kva dei<br />
saknar ved å bu på ein liten stad er svara<br />
27