Kjelda - Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane

More documents

Recommendations

Info

kjelda, nr. 2 – 2009, årgang 18 mannen til å ta fram fjørpenn og papir blei handsama av dei folkevalde i 1838. Formennene retta innleiingsvis søkeljoset mot det usedelege nattefrieriet: [...]den Orden der paaligger enhver Husfader i sit Huus at overholde og iagttage med Hensyn til at forekomme Ungdommers usædelige og letfærdige Omgang og Forhold, bekjendt i Sogn under Navn av Nattesværmen, at være af yderste Vigtighed, da Ungdom af begge Kjøn forsøge paa af Husbonderne at tiltvinge sig Rettighed til hver Helligdags Aften og oftere at søge Omgang med hinanden. Denne fordærvelige Uorden har hidtil ikke været gængs her i Præstegjeldet. Nattefrieri – skikken at gutar besøkte jenter om natta – hadde lange røter, og skal ha vore særleg utbreidd i Indre Sogn. Slike usømelege vitjingar var visstnok sjeldsynte i Eivindvik, men det hadde blitt observert på eit par gardar i Brekke sokn: [...]denne Uorden har insmøget sig og endog draget til Følge ei mindre end 7 a 8 personer f.a. bleve venerisk smittede, og foranledigede Communen ei Liden Omkostning ved at Læge maatte tilhentes, og alle disse personer gientagne Gange maatte transporteres til Bergen og Sygehuset i Sogndahl. Syndarane kom visstnok frå andre prestegjeld, nokre av dei også frå Bergen. Dahl og medhjelparen hans greip då inn og bad bøndene på dei to gardane om å vise vekk dei aktuelle personane. Men eit par av dei – ei jente og ein gut – hadde etter kuropphald kome attende til Brekke og drive hor, høvesvis med ein gift husmann og ei enke. Resultatet var to uekte born. Nok ein gong vart det servert pauli ord om å vise dei vekk, men denne gongen til ingen nytte. Formennene oppmoda difor presten om å gå til sorenskrivaren og be han – utanom justisprotokollen – å ta opp forholdet med dei to bøndene det galdt. Viss dei framleis var steile og let sedløysa breie om seg på gardsbruka sine, vart neste stig at «et 14 Forhør til Politiretsags Anlæg maatte institueres». Korkje bonde eller tenestemann slapp unna: [...]«den første for at have sadt sig udover de af Sognepresten og ham givne Advarsler, og den anden for et beviselig førte usædelige Levnet.» Formennene meinte såleis at tvang mot både dei to tenestefolka og husfedrane deira var på sin plass for å hindre umoralske tilstandar i soknet. Når innstendige formaningar ikkje nådde fram, var det naudsynt å kople inn rettsstellet. Kamp mot «ubetimelige» ekteskap Ei anna sak som vekte harme hjå amtmannen var formannskapet sin freistnad på å hindre giftarmål mellom folk som hadde spinkle utsikter til å livberge seg sjølv. Småkårsfolk med store barneflokkar blei sett på som ei tung bør for fattigstellet. År om anna kunne talet på born i Gulen som vart sette bort på legd kome opp i 30-40. Dahl opplyste at det i lengre tid hadde vore [...]”forsøgt at sætte Grænser for ubetimelige Ægteskabs forbindelser og den byrde Fattigvæsenet derved paaføres». På den måten hadde fattigstellet blitt spart for store utgifter. Men Dahl var no komen til eit punkt der han ikkje lenger tykte seg å ha mynde til å vedlikehalde ordninga. Han meinte difor at formennene og representantane skulle skipe til eit system der forlovarane tok på seg ansvar for «Bidrag til de Børns Forsørgelse hvis Ægteskab de have fremmet ved at være Forlovere». Formennene stetta forslaget til ordføraren. Å stille opp som forlovar skulle såleis innebere ei plikt til å ta på seg dei utgifter som ekteskapet eventuelt ville påføre fattigkassa. Om naudsynt skulle det vere mogleg for fattigkommisjonen å stemne forlovarar til forlikskommisjonen. Men formennene la til at forslaget fyrst måtte godkjennast av representantane, og at det dessutan måtte bli funnen ein lovheimel til forslaget. Amtmannen reagerer Formannskapslovene slo fast at amtmennene skulle godkjenne vedtak i dei nye folkevalde organa. Enkelte økonomiske avgjerder trong dessutan å bli approbert av regjeringa. Halvannan månad etter dei to vedtaka i Eivindvik formannskap kom det tilbakemelding frå amtmann Kastrup i Nordre Bergenhus. Det var uvanleg krast: Amtet vil ikke her omtale det Latterlige i at ville bringe Sædelighed og Orden tilveie ved at nægte Personer som have begaaet Leiermaal, at tage Tjeneste hvor de vil og kan erholde den – Man vil ikke omtale det Fordærvelige det prohebitiesystem, som gaaer igjennom Formandskabets Forhandlinger og Beslutninger, ligesom dette altid har været Ordførerens System, men man vil her Herigjennom paa det kraftigste protestere mod at Formandskabet tillader sig at agere Lovgiver, at tilsidesætte den giældende Lovs Forskrifter i den forfængelige Indbildning, at det spiller en sand Reformators Rolle, og idet Man Herigjennom opfordrer Formandskabet til at giøre sig Rede for, hvad dets Function egentlig er, for i fremtiden at undgaa at giøre Skridt, som det omhandlede, der maaske end og kunde qvalifisere sig til Paatale, tilkjendegive Man tillige, at Amtet af al Magt vil modarbeide Beslutningers Udførelse af saadan Beskaffenhed, som overnævnte, som strider mot Lov og Ret. Amtmannen reagerte særleg på saka om sedløyse i Brekke. Det et tydeleg at han oppfatta vedtaket slik at formannskapet hadde tvunge seg til ei lovgivarrolle. Opplagt er det òg at han sette inn eit særleg stikk mot ordføraren. Formelt var det sjølvsagt formannskapet som stod for vedtaket, men arkitekten bak mange av sakene formannskapet i Eivindvik handsama, var naturleg nok prost Dahl. Dahl var ein myndig mann som kriga heilhjarta for dei sakene han brann for. Til dømes kom han fleire gonger i konflikt med lensmenn og gjestgjevarar i kampen for å stanse sal av brennevin. I 1833 fekk han dessutan refs av amtmann Kastrup fordi han let bygdevektaren sende ein fattigmann attende til Bergen. Personen hadde
Dahl viste sin stordom på mange felt. Særleg innan jordskifte var han ein framsynt person. Formidabel var òg innsatsen for folkeopplysing, skule- og fattigstell. Det er iaugefallande kor store personlege offer han la ned som samfunnsbyggjar. Av eiga lomme betalte han til dømes for vegbygging, kjøpte skulehus, spanderte utdanning på lærarar og tok til seg fattigborn til oppfostring. Dette biletet av Dahl hang i kommunestyresalen i Eivindvik. Lenge trudde ein det var av prosten, men det har seinare kome fram at det er av Niels Nielsen Dahl, sokneprest i Eid og stortingsmann frå Søndre Trondhjems Amt. (Fotograf: ukjend) etla seg Trondheim og passet var i orden, men Dahl mistenkte at han ville tigge på vegen gjennom Eivindvik, og det fann ikkje prosten seg i. Det er fleire slike eksempel på at Dahl tukta og straffa folk, og kanskje til og med tøya lovverket meir enn kva godt var. Kastrup støtte nok Dahl sin paternalisme, men i synet på formannskapslovene stod dei på kvar sin kant. Medan Dahl var ein overtydd tilhengjar av lovene, uttrykte amtmannen seg kritisk til kommunalt sjølvstyre. Som mange andre embetsmenn var Kastrup bekymra for om ålmugen var tilstrekkeleg opplyst og mogen for det ansvaret formannskapslovene innebar. I Eivindvik var det rett nok ikkje berre uvitande bønder som var problemet. Det er tydeleg at amtmannen like mykje såg seg lei på det «prohebitiesystem» som den eigenrådige ordføraren hadde utvikla. Formannskapet svarer på kritikken Formennene viste til paragraf 21 i formannskapslova då dei tok opp saka om sedløyse i Brekke sokn. Den presiserte ansvars- og kompetansefeltet til formannskapet slik: at vaage over Kommunens eller dens enkeltes Afdelingers Rettigheder og paase sammes Anliggenders ordentlige og sparsommelige Forvaltning, saavelsom i enhver anden Henseende at varetage Kommunens Gavn og Bedste. Paragrafen inneheldt òg andre oppgåver og plikter, men det var passusen ovanfor som krita opp grensene for det kommunale sjølvstendet. Så kva var eigentleg funksjonen til formannskapa? Historikarane Edgar Hovland og Sverre Steen understrekar båe at verkeområdet var temmeleg vagt definert. Tradisjonelt har kommunane sin kompetanse blitt negativt avgrensa. Dei kunne treffe vedtak så lenge desse ikkje utrykkeleg var i strid med lovverket. Konsekvensen blei at lova måtte bli tolka, og i praksis gå seg til gjennom approbasjonssystem og prøving av saker til regjeringa. Formannskapet i Eivindvik kan såleis ikkje skuldast for å ha drive rå sjølvtekt; ved å vise til paragraf 21 i formannskapslova hadde dei funne ein heimel for vedtaka sine, men amtmannen var altså ikkje samd i denne tolkinga Formennene hevda difor at dei var blitt misforstått av amtmannen. Dei understreka at saka om sedløyse i Brekke ikkje innebar eit generelt forbod mod leiermål, men at det galdt personar som nyleg hadde blitt smitta av kjønnssjukdommar. Når det galdt saka om å hindre ekteskap som kunne føre til ei belastning for fattigstellet, peikte formannskapet på at heller ikkje dette var eit lovpålegg, men fullt ut ei frivillig ordning. Avslutningsvis kom formannskapet med formuleringar som tyder på at dei likevel tok sjølvkritikk for dei kjelda, nr. 2 – 2009, årgang 18 to sakene amtmannen hadde nekta å godkjenne: Til slutning bemerkes, at Amtet kan være forvisset om, at skulle end Evindvigs Formandskab nære Anskuelser, og i sin Tid fatte Beslutning, som Amtet for sit Vedkommende ikke deler, er det dog Formandskabets kjæreste Ønske, samt ufravigelige Pligt med at modtage og benytte Amtet, som indsigtsfull og rettskaffen Mands Raad og Veiledning, i fuld Erkjendelse af hvormeget der kan mangle i, at Formandskabet ikke kan formaa fuldelig at sætte sig ind i en saa aldeles uvandt og ny Indretning, samt alle dens former. Den fyrste tida etter at formannskapslovene blei sanksjonerte var ein læringsperiode for både lokalt folkevalde og amtmenn. Slik måtte det nesten bli, ettersom fleire av paragrafane var vage og difor trong å bli tolka. I Eivindvik blei truleg konflikten mellom formannskapet og amtmannen ytterlegare tilspissa ved at ordføraren var ein stridshuga person, glad i tukt og tvang, både mot stein og stril. Kjelder: Gulen kommune. Formannskapet. Møtebok 1837-1885 Gulen kommune. Formannskapet. Korrespondanse/saksdokument Litteratur Hovland, Edgar: Grotid og glanstid. S. 30- 153. I: Folkestyre i by og bygd: norske kommuner gjennom 150 år. Oslo: Universitetsforlaget, 1987 Kleiva, Ivar: Niels Griis Alstrup Dahl. S. 10-28. I: Tidsskrift utgjeve av Historielaget for Sogn, nr 17 (1955) Kleiva, Ivar: Niels Griis Alstrup Dahl: II. S. 76-90. I: Tidsskrift utgjeve av Historielaget for Sogn, nr 18 (1956) Randal, Aud: Eivindvigens anden skaber: Niels Griis Alstrup Dahl (1778-1852). Hovudoppgåve i historie - Universitetet i Bergen, 1995 Seip, Hans: Sogn og Fjordane: eit tilskot til kommunalsoga. Leikanger: Sogn og Fjordane fylkeskommune, 1958 Steen, Sverre: Lokalt selvstyre i Norges bygder: første fase. Oslo: Cappelen, 1968 15
Page 1 and 2: Kjelda Nr. 2 - Juni 2009. Årgang 1
Page 3 and 4: Innhald kjelda, nr. 2 - 2009, årga
Page 5 and 6: KULTURMINNEÅRET 2009 fortalde meg
Page 7 and 8: Vassenden Meieri kring 1940. Ekster
Page 9 and 10: BEDEHUS Vigslingsdagen - i det nye
Page 11 and 12: Kva tyder ”Jølster”? Biletet e
Page 13: Kraftsats til formannskapet i Eivin
Page 17 and 18: Forbodstida Forbodet mot brennevin
Page 19 and 20: Årdal kommune 150 år Utover i 185
Page 21 and 22: 2. Post-mortem portrett av ukjent m
Page 23 and 24: kjelda, nr. 2 - 2009, årgang 18 5.
Page 25 and 26: kjelda, nr. 2 - 2009, årgang 18 So
Page 27 and 28: Di Blasi dreg på besøk til venen
Page 29 and 30: ønskje seg noko meir disiplin og k
Page 31 and 32: Etter andre verdskrigen hadde ni eu
Page 33 and 34: Sovjetisk stridsvogn på gata i Bud
Page 35 and 36: Vel blåst! Kontaktkonferansen 2009

Kjelda - Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?