Kjelda - Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane
Kjelda - Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane
Kjelda - Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
<strong>Kjelda</strong><br />
Nr. 2 - Juni 2009. Årgang 18<br />
SOGN OG FJORDANE FYLKESKOMMUNE<br />
<strong>Fylkesarkivet</strong> i <strong>S<strong>og</strong>n</strong> <strong>og</strong> <strong>Fjordane</strong><br />
<strong>Fylkesarkivet</strong> på Internett:<br />
www.fylkesarkiv.no
kjelda, nr. 2 – 2009, årgang 18<br />
Nytt liv i gamle protokollar<br />
Vi som arbeider med arkiv spør oss<br />
sjølv ofte: - Kvifor er det slik at store<br />
mengder med viktig kjeldemateriale<br />
om <strong>S<strong>og</strong>n</strong> <strong>og</strong> <strong>Fjordane</strong> ligg fullstendig<br />
ubrukt? Det gjeld til dømes dei gamle<br />
kommunearkiva. Det er kanskje den<br />
viktigaste kjelda til lokalhistorie frå<br />
nyare tid.<br />
Men i staden for å klage på publikum,<br />
må vi spørje oss sjølve: - kva kan vi<br />
gjere for å auke bruken av kommunearkiva?<br />
Korleis kan vi mest m<strong>og</strong>eleg<br />
effektivt spreie kunnskap om desse<br />
verdfulle kjeldene til lokalhistoria om<br />
bygdene i <strong>S<strong>og</strong>n</strong> <strong>og</strong> <strong>Fjordane</strong>? Det er eit<br />
spørsmål som mange innanfor arkivsektoren<br />
har stilt seg opp gjennom<br />
åra. For vi må vel berre innrømme det:<br />
Generelt blir arkiva svært lite brukt;<br />
dei ligg der som ”muslingperler som<br />
skinner for ingens øyne”, for å seie det<br />
med diktaren.<br />
Skal kommunen <strong>og</strong> fylkeskommunen<br />
sine rike <strong>og</strong> verdfulle arkiv få ei rolle å<br />
spele, <strong>og</strong> bli ein viktig kunnskaps-<br />
2<br />
Redaksjon<br />
kjelde må det etter mitt syn gjerast<br />
nokre grep.<br />
Først <strong>og</strong> fremst må vi blåse støve av<br />
arkiva <strong>og</strong> få dei opp i dagsljoset, dvs.<br />
gjere dei tilgjengelege der folk er <strong>og</strong><br />
ferdast. Og i våre dagar er det (<strong>og</strong> vil<br />
bli) Internett. Våre viktige kjeldeseriar<br />
må publiserast i sin heilskap på<br />
Internett, gratis <strong>og</strong> fritt tigjengeleg for<br />
alle.<br />
Dernest må det lagast gode verkty for<br />
søking, framfinning <strong>og</strong> lesing. Til sist<br />
må det leggjast til rette for at brukarane<br />
skal kunne ta tak i stoffet <strong>og</strong><br />
produsere nye tekstar, nytt innhald,<br />
gjerne kopla mot anna innhald <strong>og</strong><br />
andre tenester på nettet. Vi må lage<br />
opne løysingar som kan bruke vårt<br />
innhald. Potensialet for spreiing <strong>og</strong><br />
gjenbruk av innhald er grenselaust.<br />
Og viss det blir gjort på ein god måte,<br />
kan desse viktige kjeldene vere døropnar<br />
for resten av arkiva, dvs skape<br />
interesse <strong>og</strong> kunnskap om alt det andre<br />
Snorre D. Øverbø (red.) Marit Anita Skrede, Sturla Binder, Olaf Knarvik<br />
<strong>Kjelda</strong> blir utgjeven av <strong>Fylkesarkivet</strong> i <strong>S<strong>og</strong>n</strong> <strong>og</strong> <strong>Fjordane</strong>. <strong>Kjelda</strong> kjem med 3 nummer i året.<br />
Ei årstinging kostar kr 155,-. Bankgiro: 3781 14 02894, merk <strong>Kjelda</strong>. ISSN 0803-9682.<br />
Stoffet i <strong>Kjelda</strong> kan nyttast fritt. men vi ser gjerne at kjelde blir oppgjeven.<br />
Ansvarleg dette nummer: Marit Anita Skrede.<br />
Utforming: <strong>S<strong>og</strong>n</strong>e-Prent AS.<br />
<strong>Fylkesarkivet</strong> i <strong>S<strong>og</strong>n</strong> <strong>og</strong> <strong>Fjordane</strong><br />
Fylkeshuset, Askedalen 2, 6863 Leikanger. Tlf. 57 65 61 00.<br />
Fax. 57 65 61 01 postmottak.sffarkiv@sfj.no<br />
Fylkesarkivar:<br />
Snorre D. Øverbø, tlf. 57 65 64 01, snorre.d.overbo@sfj.no<br />
Arkivarar:<br />
Olaf Knarvik (foto), Fototeknisk avd., 6823 Sandane. Tlf. 57 86 51 24, olaf.knarvik@sfj.no<br />
Karianne Schmidt Vindenes (fagleiar), tlf. 57 65 64 06, karianne.schmidt.vindenes@sfj.no<br />
Sturla Binder (kommunearkiv), tlf. 57 65 64 20, sturla.binder@sfj.no<br />
Gerd Vik (stadnamn/digitalisering) 57 65 64 00, gerd.vik@sfj.no<br />
Marit Anita Skrede (kommunearkiv), tlf. 57 65 64 16, marit.anita.skrede@sfj.no<br />
Randi Melvær (sekretær/stadnamn), tlf. 57 65 64 00, randi.melvar@sfj.no<br />
Elin Østevik (EuropeanaLocal) tlf. 57 65 64 18, elin.ostevik@sfj.no<br />
Per Olav Bøyum (kommunearkiv), tlf. 57 82 50 17, per.olav.boyum@sfj.no<br />
Håvard Kastet (kommunearkiv), tlf. 57 65 64 09, havard.kastet@sfj.no<br />
ABM-<strong>S<strong>og</strong>n</strong> <strong>og</strong> <strong>Fjordane</strong>:<br />
Øystein Åsnes, Tlf. 57 65 64 04, oystein.asnes@sfj.no<br />
Oddvar Natvik, tlf. 57 65 64 05, oddvar.natvik@sfj.no<br />
Bjarnhild Samland, tlf. 57 65 64 08, bjarnhild.samland@sfj.no<br />
Nettstad: www.fylkesarkiv.no<br />
FRAMSIDEBILETE: Frå gravferda til Emma Hove, 1955. Fot<strong>og</strong>raf: Ivar O. Hove. SFFf-1994251.0030.<br />
interessante <strong>og</strong> uoppdaga som finst i<br />
kommune- <strong>og</strong> fylkesarkiva. Draumen<br />
måtte jo vere at arkiva om nokre år<br />
kunne bli gjenstand for omfattande<br />
forsking <strong>og</strong> bruk, både hjå lek <strong>og</strong><br />
lærd.<br />
Ein slik døropnar kan nettopp vere dei<br />
gamle formannskapsprotokollane frå<br />
kommunane i <strong>S<strong>og</strong>n</strong> <strong>og</strong> <strong>Fjordane</strong>.<br />
<strong>Fylkesarkivet</strong> er allereie komen godt i<br />
gong med i gjere dei tilgjengeleg for<br />
alle på våre websider. I løpet av<br />
hausten <strong>og</strong> neste år vil tenesta blir<br />
relansert med mange nye spanande<br />
funksjonar.<br />
–Følg med på våre websider!<br />
Snorre D. Øverbø<br />
Fylkesarkivar<br />
Personalnytt<br />
Håvard Kastet<br />
frå Jostedalen er<br />
tilsett som arkivar<br />
for kommunale<br />
arkiv. Han<br />
vil ha hovudansvar<br />
for elektroniske<br />
arkiv,<br />
både med rettleiing<br />
til kommunar <strong>og</strong> fylkeskommune,<br />
<strong>og</strong> i samband med avlevering<br />
av elektroniske arkiv til depot.<br />
Heidi Rohde Rafto har fullført<br />
sitt engasjement ved <strong>Fylkesarkivet</strong><br />
knytt til prosjektet "Mangfaldige<br />
arkiv". Ho slutta 20. mai.
Innhald<br />
kjelda, nr. 2 – 2009, årgang 18<br />
• Leiar: Nytt liv i gamle protokollar Av Snorre D. Øverbø...................................................................................................................... s. 2<br />
• Stå på, Gamle Innvik Ullvarefabrikk! Av Hermund Kleppa............................................................................................................. s. 4<br />
• Gamal meieribygning på Vassenden Av Hermund Kleppa................................................................................................................... s. 6<br />
• Brekke bedehus Av Hermund Kleppa ........................................................................................................................................................................... s. 8<br />
• Kva tyder “Jølster”? Av Arne W. Aasland................................................................................................................................................................. s. 11<br />
• Langhus på Ålhus i Jølster Av Marit Anita Skrede.......................................................................................................................................... s. 12<br />
• Kraftsats til formannskapet i Eivindvik prestegjeld Av Per Olav Bøyum........................................................................ s. 13<br />
• Kommunalt edruskapsarbeid i <strong>S<strong>og</strong>n</strong> <strong>og</strong> <strong>Fjordane</strong> -Frå forbod <strong>og</strong> straff til<br />
råd <strong>og</strong> hjelp Av Sturla Binder................................................................................................................................................................................................. s. 16<br />
• Årdal kommune 150 år Av Oddvar Natvik............................................................................................................................................................. s. 19<br />
• Forgifta lyd Av Karianne Schmidt Vindenes................................................................................................................................................................. s. 19<br />
• Den siste kvila: Døden som fot<strong>og</strong>rafisk objekt Av Elin Østevik................................................................................................. s. 20<br />
• <strong>S<strong>og</strong>n</strong> <strong>og</strong> <strong>Fjordane</strong> sett med nye auge Av Heidi Rohde Rafto............................................................................................................... s. 25<br />
• Opprøret i Ungarn 1956 <strong>og</strong> ungarske flyktningar i Noreg Av Karianne Shmidt Vindenes............................... s. 31<br />
• Irske Potts-poteter i over hundre år Av Hermund Kleppa................................................................................................................... s. 34<br />
• Vel blåst! Av Marit Anita Skrede............................................................................................................................................................................................ s. 35<br />
3
kjelda, nr. 2 – 2009, årgang 18 KULTURMINNEÅRET 2009<br />
Stå på, Gamle<br />
Innvik Ullvarefabrikk! Av Hermund Kleppa<br />
Innvik Ullvarefabrikk 1900.<br />
”Tidenes kulturfest” var overskrifta<br />
på stykket i førre <strong>Kjelda</strong> om opninga<br />
av Kulturminneåret 2009 i Innvik<br />
Ullvarefabrikk, torsdag 5. mars. Ein<br />
stad mellom 350 <strong>og</strong> 400 interesserte<br />
var tilstades.<br />
I den ruvande bygningen fylt opp med<br />
gamalt produksjonsutstyr, utstilte<br />
gjenstandar <strong>og</strong> fot<strong>og</strong>rafi kom den vel<br />
hundre år lange historia til fabrikken<br />
tett innpå. Og det fyldige <strong>og</strong> samansette<br />
pr<strong>og</strong>rammet var med på å<br />
levandegjera historia.<br />
Kjeldematerialet til kunnskap om Innvik<br />
Ullvarefabrikk er rikt <strong>og</strong> mangslunge:<br />
Bygningen, interiøret, svære produksjonsmaskinar<br />
<strong>og</strong> ulike produkt som har<br />
kome frå fabrikken, som tøy, ullteppe,<br />
pledd <strong>og</strong> meir. Vidare finst arkiv (rekneskapsbøker,<br />
brev o.a.), fot<strong>og</strong>rafi, informasjon<br />
i trykte kjelder som bøker, blad<br />
aviser, <strong>og</strong> sist, men ikkje minst minne-<br />
4<br />
stoff; slikt folk hugsar av eiga røynsle<br />
eller har høyrt frå andre.<br />
Leverandørane <strong>og</strong> kundane var mange,<br />
<strong>og</strong> heldt til i eit vidt område. Kvart kundeforhold<br />
er <strong>og</strong>så ein flik av fabrikkhistoria,<br />
at folk tinga tøy eller noko anna<br />
frå fabrikken <strong>og</strong> i mange år gjerne gjorde<br />
opp med ei råvare, ull. Ein slags bytehandel.<br />
På tilstellinga gav Wald Skaaden, barnebarn<br />
til grunnleggjaren, interessante<br />
glimt frå fabrikkhistoria, frå det han<br />
hugsar <strong>og</strong> det han elles veit. Ei veke seinare<br />
skildra Inge Fænn i Fjordingen eit<br />
barndomsminne, om ein gong han som<br />
gutunge fekk vera med i fabrikken <strong>og</strong><br />
sjå alt som rørde seg der. Framfor alt var<br />
det ristinga i bygningen som brende seg<br />
fast i minnet. Fænn knytte <strong>og</strong>så nokre<br />
kommentarar til forteljinga si, om kulturvern<br />
<strong>og</strong> om formidling av historie<br />
gjennom musea i inn- <strong>og</strong> utland – <strong>og</strong><br />
framfor alt om potensialet i Gamle<br />
Innvik Ullvarefabrikk som historisk<br />
attraksjon <strong>og</strong> turistmagnet.<br />
Eit lite barndomsminne<br />
Opninga av kulturminneåret i Gamle<br />
Innvik Ullvarefabrikk vart ei minnerik<br />
oppleving. Her har både Vikane [lokal<br />
nemning for Innvik <strong>og</strong> Utvik, sørsida av<br />
tidlegare Innvik kommune] <strong>og</strong> resten av<br />
kommunen [Stryn] fått ei storstove som<br />
må brukast oftare. Rett nok var det golvkaldt,<br />
men alt det andre varma.<br />
Det vart snakka mykje om kor bygningen<br />
rista den gongen det var full drift i bygningen,<br />
<strong>og</strong> det vart snakk om korleis folk<br />
bytte ull mot ”innviketøy”. [Det er]<br />
Historie for dei fleste etterkvart, men for<br />
meg er den mykje omtala ristinga eit<br />
spennande barndomsminne.<br />
Like etter krigen grodde sanitetsforeningane<br />
fram kring i bygdene. Dr. Andenæs
KULTURMINNEÅRET 2009<br />
fortalde meg ein gong at største framsteget<br />
han opplevde som doktor i Stryn, var<br />
sanitetsforeningane <strong>og</strong> sjukerøktlaga som<br />
greidde å finansiera ei sjukesøster i halv<br />
stilling. Det hjelpte mykje på arbeidsdagen,<br />
eller rettare sagt arbeidsdøgnet.<br />
Markane sanitetsforening var ei av desse<br />
foreningane. Basaren var hovudinntekta,<br />
<strong>og</strong> mor var formann, som det heitte den<br />
gongen. Hovudgevinsten var eit ullteppe<br />
frå Innvik Ullvarefabriukk, <strong>og</strong> det vart<br />
satsa mange tiøres lodd for å sikre seg litt<br />
ekstra sengevarme til vinterkulden slo<br />
inn.<br />
Prosessen fram til basaren var fylgjande:<br />
Kvinnene i Markane skulle legge kvar sitt<br />
kilo med ull i ein papirsekk i Dalesmia.<br />
Når alle hadde gitt sin skjerv reiste mor til<br />
Innvik Ullvarefabrikk for å levere ulla <strong>og</strong><br />
hente ullteppe.<br />
For meg var dette ein tur ut i den store<br />
verda. Først mjølkebilen frå Markane til<br />
Faleide med Andreas Bøe ved rattet <strong>og</strong><br />
pipa i munnen. Frå Faleide var det båt til<br />
Innvik, anten Arve Nesdal eller Martin<br />
Frøholm. Bestemor var med. Skulle vi til<br />
Innvik så skulle vi til Innvik. Det var<br />
slektsbesøk, middag <strong>og</strong> kaffi <strong>og</strong> kaker.<br />
Dagen gjekk <strong>og</strong> alle hadde tid til å prate.<br />
Innvik Ullvarefabrikk kring 1950.<br />
Det er likevel den ristande fabrikken som<br />
sit i minnet, <strong>og</strong> heisen som tok ullsekken<br />
opp gjennom etasjane. Det rista <strong>og</strong> rista,<br />
<strong>og</strong> ein kar tok meg i handa <strong>og</strong> viste meg<br />
rundt,<br />
Ristinga er borte for alltid, men bygningen<br />
står der. Vi augnar <strong>og</strong>så eit gryande<br />
teikn til nytt liv. Det er brukt mykje pengar,<br />
<strong>og</strong> dersom styresmaktene verkeleg<br />
meiner noko med kulturminneår <strong>og</strong> kulturvern<br />
så må dei ikkje knipe att pengepungen.<br />
Det er tid for å opne den på vid<br />
vegg.<br />
Eg har alltid vore interessert i museum <strong>og</strong><br />
historie. På reiser i utlandet, mellom<br />
anna i Danmark, har eg vore innom<br />
mange slike museum. Det som har slege<br />
meg er at det er liv i utanlandske museum.<br />
Vi møter historia gjennom nevenyttige<br />
folk som er i arbeid.<br />
Norske museum er døde museum, sa ein<br />
danske museumsbestyrar eg intervjua ein<br />
gong. Han hadde diverre rett, men i<br />
Innvik har dei ein eineståande sjanse til å<br />
snu på dette.<br />
Ullvarefabrikken er industrihistorie, men<br />
vi har ein levande i industri i kommunen<br />
vår [Stryn] som kunne få utstillingsplass i<br />
kjelda, nr. 2 – 2009, årgang 18<br />
desse lokala. Lokal industri i eit hundreårsperspektiv.<br />
Eg berre slengjer ut ideen.<br />
Og så må vi evne å sjå samanhengane.<br />
Vegen er kort til garden Lid <strong>og</strong> landbrukshistorie.<br />
Eg vågar ikkje nemne landbruksskule<br />
for det svevar framleis i eit tomrom.<br />
Når vi let tankane spinne så ser vi at<br />
vegen til Utvik er kort, <strong>og</strong> <strong>og</strong>så den delen<br />
av Vikane har industrihistorie.<br />
Vi er stadig på leit etter ”turistmagnetar”<br />
som skal få folk til å ta ei ekstra natt i dei<br />
mange overnattingssengene vi har å tilby.<br />
Det er berre fantasien som set grenser for<br />
kva som er m<strong>og</strong>eleg å få til med utgangspunkt<br />
i Gamle Innvik Ullvarefabrikk <strong>og</strong><br />
det som soknar til, dersom det er vilje til<br />
å setje inn økonomiske ressursar.<br />
Opninga av kulturminneåret vart ein festkveld,<br />
<strong>og</strong> det er viktig å gå vidare medan<br />
ein har feststemninga i kroppen. At det<br />
koldna litt i fotblada mot slutten var ikkje<br />
nok til å kjøle ned den gode stemninga.<br />
Det er på sommarstid at bygningen har<br />
sine store sjanse om styresmaktene verkeleg<br />
meiner noko med kulturvern, reiselivssatsing<br />
<strong>og</strong> distriktsutbygging<br />
5
kjelda, nr. 2 – 2009, årgang 18<br />
Gamal meieribygning på<br />
Vassenden<br />
Gamlemeieriet på Vassenden 2009. Her heldt Vassenden meieri til i åra 1897-1957.<br />
På Vassenden i Jølster står det eit<br />
lite hus som skil seg ut frå dei<br />
andre. Det ligg tett attmed vegen på<br />
den smale stripa mellom E39 <strong>og</strong><br />
Jølstra. Det bur ikkje folk <strong>og</strong> der er<br />
heller ikkje noka verksemd. Det<br />
spesielle med huset er at bygningen<br />
blei sett opp i 1897, <strong>og</strong> at dette var<br />
Vassenden meieri i 60 år.<br />
2009<br />
Den gamle meiribygningen er godt<br />
synleg frå riksvegen enten ein køyrer<br />
sørover eller nordover. Det eine brystet<br />
vender mot vegen, det andre mot<br />
elva Jølstra. Huset ser ut til å vera lite<br />
brukt. Ein snødag viser ingen spor<br />
inn til inngangsdørene. To av dørene i<br />
svala på nordsida er spikra føre. Ein<br />
kikk inn eit vindauga viser at huset<br />
blir brukt som lagerplass.<br />
Kring 1940<br />
Gamlemeieriet var noko heilt anna<br />
før i tida, då det kom mjølk inn til<br />
6<br />
meieriet <strong>og</strong> det blei ekspedert smør<br />
<strong>og</strong> ost til Førde <strong>og</strong> endå vidare. Eit<br />
fot<strong>og</strong>rafi frå kring 1940 viser eit hus<br />
som utvendig er mykje det same som<br />
i 2009. Den einaste skilnaden er at<br />
pipa er borte, <strong>og</strong> at dei to dørene på<br />
framsida er noko utvida. Derimot er<br />
det stor skilnad på aktiviteten ved<br />
huset: Det gamle fot<strong>og</strong>rafiet viser<br />
folk med hestar <strong>og</strong> meierispann. Ein<br />
damesykkel står ved døra på langveggen,<br />
kan henda meierska sin?<br />
Meieria i <strong>S<strong>og</strong>n</strong> <strong>og</strong> <strong>Fjordane</strong><br />
Meieriutviklinga i <strong>S<strong>og</strong>n</strong> <strong>og</strong> <strong>Fjordane</strong><br />
er i hovudtrekk denne: Dei første<br />
meieria starta opp på slutten av 1800talet<br />
som små grendemeieri. Fleire<br />
hadde kort levetid. Etter siste verdskrigen<br />
byrja utviklinga mot større<br />
meieri som avløyste fleire småmeieri.<br />
Denne utviklinga heldt fram til 2002<br />
då fylket stod att med to meieri, stormeieriet<br />
til Tine på Byrkjelo <strong>og</strong><br />
gamalostmeieriet i Vik. Frå det fyrste<br />
Av Hermund Kleppa<br />
meieriet i Vik i 1874 hadde då fylket<br />
hatt langt over 100 meieri.<br />
Vassenden meieri<br />
Meieriet som stod ferdig på<br />
Vassenden i 1897, viste seg å vera liv<br />
laga. Mange <strong>og</strong> etter måten store gardar<br />
sikra ei stabil drift. I 1957 vart<br />
gamlemeieriet avløyst av ein ny <strong>og</strong><br />
større meieribygning. Dette var i drift<br />
til 1976 då Vassenden meieri gjekk<br />
med i Firdameieriet (Sunnfjord<br />
Meieri), <strong>og</strong> mjølka vart frakta til<br />
Førde.<br />
Jubileumsskrift<br />
Styret i meieriet på Vassenden vedtok<br />
på eit møte 27. november 1975 å få<br />
laga eit s<strong>og</strong>eskrift. Formannen i styret,<br />
Bjarne Hamar, fekk oppgåva med å<br />
samla tilfang <strong>og</strong> å stå føre skrivinga.<br />
Resultatet blei heftet Vassenden Meieri<br />
1897-1976 på 32 sider som kom ut i<br />
1976. I det følgjande tek me med nokre<br />
spreidde noteringar frå heftet.
Vassenden Meieri kring 1940. Eksteriøret er mykje godt det same som 2009.<br />
(Foto i Meieribruket i <strong>S<strong>og</strong>n</strong> <strong>og</strong> <strong>Fjordane</strong> (1974).<br />
Stort meieri for si tid<br />
Meieriet på Vassenden var for si tid<br />
eit stort <strong>og</strong> godt utstyrt meieri. Det<br />
var drive med vasskraft. Meieriet<br />
hadde langt fleire leverandørar enn<br />
det som var vanleg ved andre meieri<br />
på denne tida. Hotelleigar Nikolai<br />
Nilsen, Vassenden, var ei drivande<br />
kraft i arbeidet med å byggja meieriet.<br />
Han hadde gode medspelarar i<br />
Johs. Kjelsnes <strong>og</strong> Lars Hammer.<br />
Skipingsdagen var 2. februar 1897.<br />
24 interessentar var med på møtet <strong>og</strong><br />
sette namnet sitt under lovene for<br />
Vassenden Meieri. Nikolai Nilsen<br />
vart valt til formann i det første styret.<br />
Han var <strong>og</strong>så kasserar dei to første<br />
åra. Meieriet stod ferdig <strong>og</strong> kom i<br />
drift i oktober 1897.<br />
Meieristyrar John Kvam <strong>og</strong> kona i gamlemeieriet i 1952.<br />
(Foto i Meieribruket i <strong>S<strong>og</strong>n</strong> <strong>og</strong> <strong>Fjordane</strong> (1974).<br />
Litt om byggjearbeidet i møteboka<br />
Den første møteboka innheld noteringar<br />
om byggjearbeidet. Til dømes<br />
står det 11. mars 1897:<br />
"År 1897 den 11 Mars sammentrådte<br />
bestyrelsen i Vassenden Meieri <strong>og</strong><br />
overdr<strong>og</strong> til Ludv. j. Årset <strong>og</strong> Peder<br />
Gjesdal at påbegynde mineringsarbeide<br />
for en godtgjørelse af kr. 1,30<br />
pr. dag g at disse to leier andre lige<br />
gode fo samme dagløn.<br />
Ligeledes besluttedes innkjøpt 2<br />
stenger mineborstål <strong>og</strong> 2 "sæt"<br />
hamre, samt det tiltrængende minerkrudt<br />
<strong>og</strong> "streng": Formanden pålagdes<br />
at tilskrive meieriassistent Ihlen<br />
om at hans nærværelse ønskes straks<br />
for at bistå med planlegning <strong>og</strong> teg-<br />
kjelda, nr. 2 – 2009, årgang 18<br />
ning af meierianlegget. I henhold til<br />
generalforsamlingens bemyndigelse<br />
af 27de Februar d.å. underskrives<br />
kontrakt med Tollef Årseth om tomt<br />
m.v. Kontrakten er skrevet på stemplet<br />
papir til 50 øre.”<br />
Meiersker<br />
Dei første meieria vart ofte kvinnene<br />
sitt domene, på same måten som fjøsa<br />
<strong>og</strong> matstellet var det på gardane.<br />
Første meierska på Vassenden meieri<br />
var Hanns Olsdotter Lien frå Førde.<br />
Frå februar 1898 fekk ho med seg ei<br />
"hjelperske", Nikoline E. Gjesdal.<br />
Fleire av meierskene hadde kort<br />
tenestetid, andre lenger. Olina D.<br />
Sandal var meierske i heile 14 år, frå<br />
1934 til 1948.<br />
Olina D. Sandal, meierske i Vassenden Meieri<br />
i åra 1934-1948. (Foto i Meieribruket i <strong>S<strong>og</strong>n</strong><br />
<strong>og</strong> <strong>Fjordane</strong> (1974).<br />
Nokre årstal<br />
1897 Skipingsmøte vart halde<br />
2. februar<br />
1897 Meieriet starta opp i oktober<br />
1928 Norske Meieriers Salgssentral<br />
(NMS) vart skipa<br />
1932 Alt smøret vart sendt til NMS<br />
1938 Jølster hadde 12 småmeieri<br />
1943 Maskinanlegget vart<br />
modernisert<br />
1948 Meieriet fekk godkjent<br />
pasteuriseringsanlegg<br />
1957 Nytt meieribygg vart teke i<br />
bruk 18. oktober<br />
Prenta kjelder:<br />
Vassenden Meieri 1897-1976. Hefte,<br />
32 sider, 1976.<br />
Sandsmark, Kristian: Meieribruket i<br />
<strong>S<strong>og</strong>n</strong> <strong>og</strong> <strong>Fjordane</strong>, 1974.<br />
7
kjelda, nr. 2 – 2009, årgang 18 BEDEHUS<br />
Brekke bedehus<br />
Bedehuset i Brekke er eitt av fire<br />
bedehus i <strong>S<strong>og</strong>n</strong> <strong>og</strong> <strong>Fjordane</strong> som<br />
vart bygde på 1970-talet. Huset<br />
vart vigsla søndag 15. juli 1973.<br />
Utvendig<br />
Brekke bedehus står på garden<br />
Tynning, eit par kilometer frå bygdesenteret.<br />
Huset har hovudinngang til<br />
garderobe <strong>og</strong> toalett i ein fløy bygd ut<br />
frå sjølve huset. I nordre enden er<br />
laga til inngang for rullestolbrukarar.<br />
Møtesalen har fire vindauga på kvar<br />
side <strong>og</strong> eitt vindauga med glassmaleri<br />
i endeveggen mot sør. På framsida<br />
er det planta prydplanter langs veggen.<br />
"Vakkert <strong>og</strong> høveleg"<br />
Indremisjonsbladet <strong>S<strong>og</strong>n</strong>evarden<br />
hadde i august 1973 eit stykke om<br />
Brekke bedehus 2008. Huset stod ferdig <strong>og</strong> vart vigsla 15. juli 1973.<br />
Foto: H.Kleppa<br />
8<br />
vigslehøgtida søndag 15. juli. "Det er<br />
eit vakkert <strong>og</strong> høveleg bedehus bygda<br />
har fått", skreiv signaturen "O.M."<br />
Tidlegare Brekke kommune hadde<br />
gjeve fri grunn <strong>og</strong> elles eit gamalt<br />
skulehus. Mykje av materialen i skulehuset<br />
hadde blitt brukt i bedehuset.<br />
Heile kostnaden kom på 100.000 kroner,<br />
men i denne summen var ikkje<br />
rekna med mykje dugnadsarbeid.<br />
Johs. J. Takle hadde vore formann i<br />
byggjenemnda, <strong>og</strong> Georg Hjellum<br />
hadde vore byggjeleiar.<br />
Vigslingsdagen - i kyrkja<br />
Vigslingsdagen byrja med gudsteneste<br />
i kyrkja som var fullsett med bygdefolk<br />
<strong>og</strong> tilreisande. Generalsekretær<br />
i Indremisjonsselskapet,<br />
Gustav Ballestad, heldt preika for<br />
dagen, ut frå bibelorda Matt. 7-16.<br />
Av Hermund Kleppa<br />
Han understreka sterkt å først ordna<br />
opp med bjelken i sitt eige auga før<br />
ein ser etter flisa i auga til bror sin.<br />
Vigslingsdagen - på sentralskulen<br />
Etter gudstenesta samlast over 200<br />
menneske i sentralskulen som gjester<br />
til lærar Anders Kvamme. Kvamme<br />
fylte 90 år denne dagen. Han hadde i<br />
mange år vore ein ivrig talsmann for<br />
å få reist eit bedehus i Brekke. Det<br />
vart servert smørbrød <strong>og</strong> kaffi.<br />
Mange bar fram helsingar. Ordførar<br />
Harald Takle takka Kvamme <strong>og</strong> overleverte<br />
ein sjekk på 2500 kroner til<br />
bedehuset frå Gulen kommune.<br />
Lærar Kvamme takka til slutt for<br />
gode ord <strong>og</strong> gåver <strong>og</strong> sa at han var ein<br />
lukkeleg mann som hadde mykje å<br />
takka Gud for.
BEDEHUS<br />
Vigslingsdagen - i det nye bedehuset<br />
Klokka 15.00 var bedehuset fullsett<br />
til vigslehøgtida, leia av Georg<br />
Hjellum. Han ynskte velkommen <strong>og</strong><br />
las frå Johs. Op. 12,12-25. Han minna<br />
om dei mange oppgåvene i Guds rike<br />
<strong>og</strong> om å vera tru i det kallet ein er<br />
sett. Deretter las fleire skriftord frå<br />
Bibelen: Johs. J. Takle, A.J. Kvamme,<br />
Inga Haugland, Ingebjørg Tveit <strong>og</strong><br />
Malene Engesæter. Soknepresten sa<br />
så huset vigsla i namnet til Faderen,<br />
Sonen <strong>og</strong> Den heilage ande.<br />
Generalsekretær Ballestad ynskte<br />
bygda til lukke med bedehuset <strong>og</strong><br />
mana folket til å akta <strong>og</strong> tru Herrens<br />
ord.<br />
Mange bar fram helsingar, somme<br />
<strong>og</strong>så nyttige gåver til det nye bedehuset.<br />
Musikklaget i bygda song fleire songar<br />
<strong>og</strong> det vart teke opp offer til bedehuset.<br />
Bruk<br />
Brekke kristelege ungdomslag eig<br />
bedehuset <strong>og</strong> er ansvarleg for drifta<br />
<strong>og</strong> aktiviteten. Etter Vestlandske<br />
indremisjon sine normalreglar for<br />
bedehus skal huset brukast i ”samhøve<br />
med Guds ord <strong>og</strong> sannkjenningi åt<br />
den evangelisk-lutherske kyrkja.”<br />
Brekke bedehus har vore mykje i<br />
bruk sidan huset stod ferdig i 1973.<br />
Godt illustrerande i så måte er årsmeldinga<br />
for året 2008:<br />
”Brekke Bedehus er ein samlingsstad<br />
for born, unge <strong>og</strong> eldre ved ulike<br />
høve. Huset vert brukt til samlingar<br />
av ymse slag som møter, festar, minnestunder<br />
ved gravferder, barne- <strong>og</strong><br />
ungdomsarbeid, selskap ved gebursdag,<br />
barnedåp, konfirmasjon, o.l.”<br />
Sameleis seier årsplanen for 2009<br />
noko om aktiviteten på bedehuset:<br />
Julefest, konfirmantfest, møte ved<br />
Israelsmisjonen, møte ved <strong>S<strong>og</strong>n</strong> <strong>og</strong><br />
<strong>Fjordane</strong> indremisjon, påskesamling,<br />
familiefest, møte ved tilreisande<br />
Anders Alme <strong>og</strong> haustmesse. I tillegg<br />
kjem tysdagskafe <strong>og</strong> barneforeininga<br />
Regnb<strong>og</strong>en annan kvar tysdagskveld<br />
utanom sommarhalvåret.<br />
kjelda, nr. 2 – 2009, årgang 18<br />
Storsalen 2009. Trefatet Sigurd Nyheim gav til bedehuset i 1989 heng framme attmed vindauga.<br />
(Foto utlånt av Erna Kjelby)<br />
Årstalliste<br />
1973 Huset vigsla 15. juli<br />
1973 Småsalen utleigd til Brekke<br />
kommune i påvente av nybygg<br />
ved Brekke skule.<br />
1978-<br />
1997 Huset utleigd til<br />
kommunal barnehage, 19 år.<br />
1989 Kjøpt inn høgtalaranlegg<br />
2004 Kjøpt inn elektronisk piano.<br />
(Frå før elektronisk orgel.)<br />
2005 Maleri av kunstnaren Mons<br />
Breidvik, gåve frå Karin <strong>og</strong><br />
Jon Takle.<br />
2006 Bygt rullestolinngang<br />
2007 Rusta opp varmeanlegget<br />
Trefat på veggen<br />
På veggen framme i Storesalen heng<br />
eit dreia trefat. Det er laga av Sigurd<br />
Nyheim <strong>og</strong> er ei gåve frå han i 1989.<br />
Saman med fatet skreiv Nyheim følgjande<br />
gåvebrev:<br />
Fyrste gongen eg var inne i bedehuset<br />
so tykte eg verkeleg det var eit koselig<br />
hus De hadde fenge. Og eg sat å<br />
undra meg på at det verkelig gjekk an<br />
å få til noko slikt i Bygda. Og eg<br />
skyna at det har vore mykje planlegjing,<br />
arbeid <strong>og</strong> kostnad av folket for<br />
å få til noko slikt. Og eg kan tenkja<br />
meg De var glade da De hadde fenge<br />
huset ferdig.<br />
Då eg stod å brende mønster i dette<br />
fatet, so kom eg ihug at det var igentleg<br />
altfor stort i ei vanleg stove. I eit<br />
forsamlingshus vilde det taka seg<br />
bedre ut. Då rann tanken i meg øyeblikkelig<br />
at på bedehuset i Brekke<br />
vilde det koma meir til sin rett, um det<br />
var intresert i det. Og eg gjorde meg<br />
den meining, at dei skulde få det, so<br />
sant det var intresert. Men so var det<br />
ein ting. Vilde dei hava det. Det motte<br />
eg fyrst undersøkja.<br />
Bilete av kunstnaren Mons Breidvik.<br />
Bedehuset fekk biletet som gåve.<br />
(Foto utlånt av Erna Kjelby)<br />
9
kjelda, nr. 2 – 2009, årgang 18<br />
Frå vigslingsdagen, søndag 15. juli 1973. (Foto utlånt av Erna Kjelby)<br />
So trefte det so lagleg til at eg fekk<br />
snakka med ein mann som eg rekna<br />
med hadde vore ein av dei som hadde<br />
arbeidt for dette huset. Og eg lagde<br />
tankane mine fram for honom slik eg<br />
hadde tenkte det. Han var sverande<br />
grei <strong>og</strong> sa med eingong at han syntest<br />
Frå jubileumsfest 1998. Bedehuset 25 år.<br />
Johs J. Takle (venstre), formann i byggjenemnda<br />
1973, <strong>og</strong> prest Olav Rossabø som<br />
vigsla huset i 1973.<br />
(Foto utlånt av Erna Kjelby)<br />
10<br />
dette var svert posetivt <strong>og</strong> vart<br />
begeistra for det. Modet vaks liksom i<br />
meg <strong>og</strong> då eg høyrde det.<br />
Og glad vart eg <strong>og</strong>. Ingen viste då<br />
korleis dette fatet såg ut som eg<br />
hadde laga. Um det var noko å hava<br />
eller ei. Eg var då ein mann på 75 år<br />
då eg laga dette, so det kunde vel<br />
ikkje vera so rare greidene å hava<br />
kanskje. For arbeidet vert då dorlegare<br />
di eldre ein vert. Eg vil vona at<br />
De vart so nokolunde fornøgd med<br />
fatet <strong>og</strong> arbeidet mitt. De finn vel ein<br />
stad på veggen De kan henja det.<br />
Lukke til.<br />
Oppedal 18 mars 1989<br />
Sigurd Nyheim (namnetrekk)<br />
Kjelder:<br />
<strong>S<strong>og</strong>n</strong>evarden. August 1973.<br />
Informasjon frå Erna Kjelby.<br />
Rundt år for<br />
revebjølla<br />
Det er 20 år sidan <strong>S<strong>og</strong>n</strong> <strong>og</strong><br />
<strong>Fjordane</strong> fekk fylkesblomen<br />
sin. Den 6. juni 1989 slutta fylkestinget<br />
seg samrøystes til eit<br />
framlegg frå Det Norske<br />
Hageselskap <strong>og</strong> professor i<br />
botanikk, Olav Gjærevoll, om<br />
at revebjølla skulle vera <strong>S<strong>og</strong>n</strong><br />
<strong>og</strong> <strong>Fjordane</strong> sin fylkesblom.<br />
<strong>S<strong>og</strong>n</strong> <strong>og</strong> <strong>Fjordane</strong> fekk fylkesblomen<br />
sin, revebjølla, i 1989.<br />
At fylket skulle ha sin fylkesblom,<br />
<strong>og</strong> at fylkesblomen skulle<br />
vera revebjølla, er forankra i fylkeskommunen<br />
sine øvste politiske<br />
organ. Fylkesutvalet handsama<br />
saka på møte 19. april 1989.<br />
Fylkesutvalet rådde til at fylkestinget<br />
fatta vedtak om å slutta<br />
seg til eit framlegg som var<br />
kome frå Det Norske<br />
Hageselskap <strong>og</strong> Norsk botanisk<br />
forening om at revebjølla skulle<br />
vera <strong>S<strong>og</strong>n</strong> <strong>og</strong> <strong>Fjordane</strong> sin fylkesblom.<br />
Fylkestinget handsama<br />
saka under sak 1 på fylkestinget<br />
6. juni 1989 <strong>og</strong> slutta seg samrøystes<br />
til framlegget.
Kva tyder ”Jølster”?<br />
Biletet er teke ca 1900, <strong>og</strong> syner starten av elva jølstra ved Vassenden i Jølster.<br />
Både i Ryghs ”Norske gaardnavne”<br />
(1918) <strong>og</strong> Eivind Vågslids<br />
”Stadnamntydingar 2” (1974) finn vi<br />
tilløp til forklaring av namnet<br />
”Jølster”. Dei knyter seg til elv <strong>og</strong><br />
vatn. Bygdebokforfattaren Albert<br />
Joleik har derimot prøvd å forklare<br />
namnet ut frå ein buskvekst. Denne<br />
teksten fører vassdragtolkinga<br />
vidare, men lesaren må ta den som<br />
eit forsøk for underteikna si rekning.<br />
PROBLEMET<br />
Namna ”Jølster”, ”Jølst”, ”Jølstra” <strong>og</strong><br />
”Jølstravatnet” heng språkleg saman.<br />
Stammen ser ut til å vere ”jølstr”<br />
sidan ein ikkje snakkar om ”jølstingar”.<br />
Kva dette ordet kjem frå, må vi<br />
rekonstruere fordi dei eldste formene,<br />
frå 1300-talet, ikkje seier nok.<br />
Utgangspunktet ligg truleg langt over<br />
1000 år tilbake. Ei vellukka tolking<br />
bør få alle formene på plass.<br />
VATN OG ELV<br />
Dei eldste formene av ”jølstr” gjeld<br />
bygdenamnet. Elvenamnet finn vi<br />
stava som ”Jylster elv” <strong>og</strong> liknande i<br />
eldre dokument. Det tyder på at folk<br />
sa ”Jølsterelva” eller ”Jølstraelva”, <strong>og</strong><br />
at ”Jølstra” er ei kortform av dette frå<br />
dei siste 3-4 hundreåra. Namnet på<br />
vatnet er utan tvil eit sekundærnamn<br />
til bygdenamnet. Kva er då utgangspunktet<br />
for bygdenamnet? Sidan<br />
vatnet dominerer Jølster, <strong>og</strong> den vassrike<br />
elva er strengen mellom bygd <strong>og</strong><br />
sjø, er det svært sannsynleg at namnet<br />
har med vassdraget å gjere. ”Jølstr” er<br />
heller ikkje gardsnamn eller grendanamn,<br />
<strong>og</strong> må då vere knytt til ein<br />
fellesnemnar for bygda. Elvar <strong>og</strong><br />
store vatn fekk namn svært tidleg.<br />
JOLMSTAR 1338<br />
Frå ei rettsak i Breim 1338 har vi den<br />
eldste kjende forma av bygdenamnet.<br />
Saka galdt rettane ”jolmstar verir”<br />
(jølstringane) hadde til naust <strong>og</strong> beite<br />
på Sandane. ”Jolmstar” er eigeform,<br />
anten feilstava (for ”Jolmstrar”) eller<br />
eit uttrykk for uttalen blant folk. Då<br />
blir grunnforma (nominativ)<br />
”Jolmstr”. Dokumentet er heller ikkje<br />
eintydig på o-lyden. Men berre o med<br />
kvist (kort å-lyd) gir oss eit spor.<br />
”Jolm” kan då vere eit substantiv av<br />
”å jalma”, som tyder ”gjalle, brake,<br />
kjelda, nr. 2 – 2009, årgang 18<br />
Av Arne W. Aasland<br />
ljome”. Vi kjenner det frå engelsk<br />
”jam session”. Verbet peikar mot<br />
elva, som har mange strie stryk <strong>og</strong><br />
den lange Stakaldefossen; ”støtande<br />
foss”, som Vågslid har tolka den.<br />
Jølstra kan då ha hatt namnet<br />
”Jalma”, ”ho som brakar”. Kanskje<br />
galdt namnet <strong>og</strong>så Jølstravatnet.<br />
Nokre forskarar skal ha nemnd ”linn<br />
susing” som ei sidetyding av å jalma.<br />
Det passar på vatnet.<br />
JOLUISTER 1367<br />
Vi har endå ei gammal form,<br />
”Joluister”, frå 1367. Den finst i ei<br />
avskriving frå 1500-talet. Forskarane<br />
har meint at her ligg ein feil. Forma<br />
skal vere ”Jolmster”. Men ein skrivar<br />
frå 1367 har <strong>og</strong> god kunnskap om<br />
gammalnorsk, <strong>og</strong> kan ha skrive noko<br />
reelt om opphavet til ordet. Vågslid<br />
ser her ei m<strong>og</strong>leg forklaring på<br />
endinga ”-str”, som er eit hovudproblem<br />
i Jolmstr-namnet. Endinga finst<br />
i nokre stadnamn, som t.d. Luster <strong>og</strong><br />
Isteren, men er gåtefull.<br />
JOLMUVISTR?<br />
”Joluister” set Vågslid på ordet<br />
11
kjelda, nr. 2 – 2009, årgang 18<br />
”vistr”, som tyder ”buplass med<br />
mat”, seinare ”føderåd”. ”Viste” er<br />
gardsnamn i Randaberg <strong>og</strong> på Voss,<br />
begge med gammal busetting, men<br />
bør eigne seg som bygdenamn.<br />
Jølster-namnet kan då vere ei samansetting<br />
av ”Jolmu”, eigeform av<br />
”Jalma” <strong>og</strong> ”vistr”, altså ”buplass<br />
med mat ved Jalma”. At det var råd å<br />
bu så langt frå sjøen, må ha vore eit<br />
springande punkt då folk busette seg i<br />
innlandet. Namnet blir då både rettleiande<br />
om lokaliseringa <strong>og</strong> ein slags<br />
reklame. Her var mat nok.<br />
FORKLARING<br />
Formene Jolmstar <strong>og</strong> Joluister ligg<br />
nær kvarandre i tid, men er tilsynelatande<br />
svært ulike. Ei forklaring kan<br />
vere at begge skrivarane visste noko<br />
om opphavet til namnet, som var<br />
under radikal forenkling. I folkeleg<br />
uttale var uttalen alt blitt ”Jollstr”.<br />
Første skrivar la inn att ”m” til<br />
”Jolmstar”, siste skrivar eit fyldigare<br />
andreledd ”-uister” til ”Jolluister”.<br />
Kanskje har han <strong>og</strong>så skrive ”-vister”,<br />
som på 1500-talet blei mistolka til ”uister”?<br />
Når vi støter på namnet<br />
sidan, er forma stabilt ”Jøllster”, der<br />
”o” har opna seg til ”ø”.<br />
NYTT ELVENAMN<br />
Då ”Jolmuvistr” var brote ned til<br />
12<br />
Eit langhus på 41 meter er den siste månaden avdekka<br />
<strong>og</strong> undersøkt av tre arkeol<strong>og</strong>ar frå Bergen Museum. Dei<br />
arkeol<strong>og</strong>iske registreringane som tidlegare er utført av<br />
Kulturavdelinga i fylkeskommunen viste at bygningen<br />
var i bruk i folkevandringstida (400-570 e.Kr).<br />
Undersøkingane som Bergen Museum har gjort vil gje<br />
utfyllande kunnskap om når bygningen har vore i bruk,<br />
<strong>og</strong> korleis den vart brukt.<br />
Dei førebelse resultata viser at langhuset var 41 m langt<br />
<strong>og</strong> 7 m breitt. Arkeol<strong>og</strong>ane har <strong>og</strong>så funne spor som<br />
tyder på at det har vore fire dører i huset, to på kvar<br />
langside. Det er <strong>og</strong>så ting som tyder på at huset har vore<br />
delt i fem rom. I tillegg til langhuset er det funne fleire<br />
kokegroper <strong>og</strong> spor etter dyrking. Det er dyrkingsspor i<br />
form av ardspor <strong>og</strong> åkerlag. Det yngste åkerlaget er<br />
datert til vikingtida (800-1000), men det er forventa at<br />
dateringane på dei eldste åkerlaga vil bli trekt bak til<br />
eldre bronsealder (rundt 1500 f.Kr). Ei kokegrop er<br />
datert til romartid (0-400 f.Kr).<br />
Den faktiske kunnskapen me sit med i dag, er at dette<br />
området har vore nytta i årtusenet etter Kristus.<br />
”Jollstr”, kunne folk ikkje lenger<br />
høyre at elvenamnet ”Jalma” låg inni<br />
bygdenamnet. Men det var viktig å ha<br />
eit elvenamn som knytte seg til bygdenamnet.<br />
Bygdenamnet var no eit<br />
betre særmerke for elva enn at ho<br />
”jalma”. Dermed kom forma<br />
”Jølstraelva”, som sidan blei forenkla<br />
til ”Jølstra”. Ein parallell til dette er<br />
”Nausta” i Naustdal. Ei elv kan ikkje<br />
”nauste”, <strong>og</strong> opphavet må vere<br />
”Naustdalselva”, som så har fått ei<br />
kortform.<br />
INNSJØEN<br />
”Jalma” kan ha vore namnet <strong>og</strong>så på<br />
det store vatnet frå starten av. Men<br />
meir sannsynleg er forma ”Jolmu<br />
sær” (sjø). For ordet ”sær” har vore<br />
aktivt i området. Vi veit at<br />
Holsavatnet var ein ”sær”, <strong>og</strong> vi finn<br />
garden ”Seim” (av Særheimr) ved<br />
Breimsvatnet. Ved Jølstravatnet er<br />
namnet ”Sægrov” ein m<strong>og</strong>leg rest av<br />
at ein omtalte vatnet som ”sær”. Men<br />
<strong>og</strong>så dette namnet blei det betre å<br />
knyte direkte til bygdenamnet, som<br />
”Jølstravatnet”.<br />
JØLSTER OG JØLST<br />
Etter vanleg språkutvikling, skulle<br />
forma ”Jollstr” ha mista ”-r” etter<br />
gammalnorsk tid. Det skjedde ikkje.<br />
Forklaringa kan vere at ein oppfatta<br />
ordet som eit særnamn <strong>og</strong> heller skaut<br />
inn ein ”e” for å lette uttalen.<br />
”Joluister” 1367 kan vere eit vitnemål<br />
om det. Kanskje hadde ein ei kjensle<br />
av at ”r” hørte med fordi den var innarbeidd<br />
i ”jølstring” <strong>og</strong> eigeforma<br />
”jølstra-”. Også dativ levde vidare i<br />
jølstramålet. Dativforma, etter preposisjonen<br />
”på”, skulle teoretisk bli<br />
”Jollste” ut frå ”viste”. Men sidan<br />
forma var tydeleg nok utan ”e”, fall<br />
ein truleg ned på ”Jollst” ganske<br />
raskt, kanskje alt før samantrekkinga<br />
av namnet. Varianten ”Jølst”, som<br />
mange jølstringar likar å bruke, bør<br />
ein då reservere til uttrykket ”på<br />
Jølst”, slik praksis stort sett er.<br />
KONKLUSJON<br />
Med eit visst atterhald for at det er<br />
verbet ”jalma” som ligg i ”Jolmstar”,<br />
<strong>og</strong> eit større atterhald for å lese<br />
”vistr” ut av forma ”Joluister”, har vi<br />
då ei forklaring på korleis<br />
Jølsternamnet <strong>og</strong> sekundærnamna er<br />
blitt til. Opphavet ligg i den brakande<br />
elva <strong>og</strong> i at området kring elv <strong>og</strong> vatn<br />
gav grunnlag for fast busetting.<br />
”Jolmuvistr” var ”buplassen med mat<br />
ved elva Jalma”.<br />
Langhus på Ålhus i Jølster Av Marit Anita Skrede<br />
Etterarbeidet til utgravinga vil gje mange fleire svar på<br />
når området var brukt <strong>og</strong> kva aktivitet me kan knyta til<br />
huset <strong>og</strong> området rundt. Feltleiar Anita Haugen har sagt<br />
seg viljug til å skriva ein artikkel til <strong>Kjelda</strong> der ho fortel<br />
om resultata frå<br />
utgravinga. Denne artikkelen<br />
vil koma i julenummeret.<br />
Me ser fram<br />
til å få meir <strong>og</strong> inngåande<br />
kunnskap om dette<br />
spanande området – garden<br />
der Audun<br />
Hugleikson fekk ført opp<br />
borga si på 1200-talet!<br />
Feltleiar Anita Haugen skal<br />
skriva ein artikkel om utgravingane<br />
på Ålhus. Artikkelen<br />
blir presentert i julenummeret<br />
av <strong>Kjelda</strong>.
Kraftsats til formannskapet i<br />
Eivindvik prestegjeld<br />
Biletet viser Herresalen i Eivindvik til venstre for kyrkja. Huset vart bygt i 1819, <strong>og</strong> var prost Dahl sin bustad.<br />
(Fot<strong>og</strong>raf: ukjend. SFFf-95155.0004)<br />
Formannskapslovene frå 1837 var<br />
ikkje krystallklårt utforma med<br />
omsyn til kor langt kommunane sitt<br />
kompetanseområde skulle strekkje<br />
seg. Det førte fleire gonger til konfliktar<br />
mellom dei nye styringsapparata<br />
<strong>og</strong> høgare autoritetar.<br />
Formannskapet i Eivindvik hamna<br />
allereie i 1838 i ein heftig krangel<br />
med amtmannen om grensene for<br />
myndigheitsfeltet deira.<br />
Eivindvik prestegjeld omfatta omlag<br />
det som i dag er kommunane Gulen<br />
<strong>og</strong> Solund. Det blei i 1837 utgangspunkt<br />
for eit eige formannskapsdistrikt<br />
(kommune) med «Eivindvigens<br />
anden skaber», prost Niels Griis<br />
Alstrup Dahl, som fyrste ordførar.<br />
Dahl kom til Eivindvik i 1804, <strong>og</strong><br />
fram til han døydde i 1853 la han for<br />
dagen eit samfunnsengasjement utanom<br />
det vanlege.<br />
Det er for arbeidet innan jordbruk <strong>og</strong><br />
folkeopplysing Dahl i ettertid har<br />
hausta størst anerkjenning, men han<br />
førte òg ein strid kamp mot alkohol,<br />
sedløyse <strong>og</strong> fattigdom. I Eivindvik<br />
fekk han skipa eit fattigstell som var<br />
mønstergyldig. Alle som ikkje kunne<br />
ta vare på seg sjølv, fekk eit anstendig<br />
tilbod om hjelp. Blant anna skal legdlemmene<br />
ha fått utdelt tobakk, <strong>og</strong> det<br />
var visst heller ikkje det minst «nødtørftige»<br />
dei fekk.<br />
Men offentleg forsorg kosta, <strong>og</strong> fattighjelp<br />
var ein av dei store kommunale<br />
utgiftspostane. Alle tiltak som<br />
kunne avgrensa dette kostnadssluket<br />
var såleis av det gode. Dahl såg særleg<br />
på alkohol som eit samfunnsnedbrytande<br />
element som førte mange ut<br />
i fattigdom <strong>og</strong> elende. Av eiga lomme<br />
kjøpte han opp tre gjestgjevarstader,<br />
for slik å sikre seg at det ikkje vart<br />
servert brennevin der.<br />
Rusdrykken førte ikkje berre til at<br />
kjelda, nr. 2 – 2009, årgang 18<br />
Av Per Olav Bøyum<br />
bønder drakk seg frå gard <strong>og</strong> grunn, i<br />
fylgje Dahl var det òg ei kopling<br />
mellom brennevin <strong>og</strong> sedløyse:<br />
Med Nattesværmeriet vedblir det,<br />
trods alle Forsikringer, omtrent som<br />
før der hvor en har Brændevin i tilstrækkelige<br />
Mængder, andre Steder<br />
der dette er i Avtagende, minker<br />
<strong>og</strong>saa Nattesværmeiet som en naturlig<br />
Følge af det.<br />
Dahl formidla her synspunkt som går<br />
att i mange visitasmeldingar frå<br />
1800-talet. Brennevin blei sett på som<br />
årsak til nattefrieri <strong>og</strong> uekte fødslar,<br />
<strong>og</strong> særleg ille skal det ha vore i delar<br />
av <strong>S<strong>og</strong>n</strong>.<br />
Nattefrieri <strong>og</strong> horelivnad<br />
Det er ikkje overraskande at kampen<br />
mot alkohol <strong>og</strong> lauslivnad blei ført<br />
inn i det nyskipa formannskapet for<br />
Eivindvik, der Dahl sat som ordførar<br />
dei fyrste 12 åra. Saka som fekk amt-<br />
13
kjelda, nr. 2 – 2009, årgang 18<br />
mannen til å ta fram fjørpenn <strong>og</strong> papir<br />
blei handsama av dei folkevalde i<br />
1838. Formennene retta innleiingsvis<br />
søkeljoset mot det usedelege nattefrieriet:<br />
[...]den Orden der paaligger enhver<br />
Husfader i sit Huus at overholde <strong>og</strong><br />
iagttage med Hensyn til at forekomme<br />
Ungdommers usædelige <strong>og</strong> letfærdige<br />
Omgang <strong>og</strong> Forhold, bekjendt i <strong>S<strong>og</strong>n</strong><br />
under Navn av Nattesværmen, at<br />
være af yderste Vigtighed, da<br />
Ungdom af begge Kjøn forsøge paa<br />
af Husbonderne at tiltvinge sig<br />
Rettighed til hver Helligdags Aften <strong>og</strong><br />
oftere at søge Omgang med hinanden.<br />
Denne fordærvelige Uorden har<br />
hidtil ikke været gængs her i<br />
Præstegjeldet.<br />
Nattefrieri – skikken at gutar besøkte<br />
jenter om natta – hadde lange røter,<br />
<strong>og</strong> skal ha vore særleg utbreidd i<br />
Indre <strong>S<strong>og</strong>n</strong>. Slike usømelege vitjingar<br />
var visstnok sjeldsynte i Eivindvik,<br />
men det hadde blitt observert på eit<br />
par gardar i Brekke sokn:<br />
[...]denne Uorden har insmøget sig<br />
<strong>og</strong> end<strong>og</strong> draget til Følge ei mindre<br />
end 7 a 8 personer f.a. bleve venerisk<br />
smittede, <strong>og</strong> foranledigede Communen<br />
ei Liden Omkostning ved at Læge<br />
maatte tilhentes, <strong>og</strong> alle disse personer<br />
gientagne Gange maatte transporteres<br />
til Bergen <strong>og</strong> Sygehuset i<br />
<strong>S<strong>og</strong>n</strong>dahl.<br />
Syndarane kom visstnok frå andre<br />
prestegjeld, nokre av dei <strong>og</strong>så frå<br />
Bergen. Dahl <strong>og</strong> medhjelparen hans<br />
greip då inn <strong>og</strong> bad bøndene på dei to<br />
gardane om å vise vekk dei aktuelle<br />
personane. Men eit par av dei – ei<br />
jente <strong>og</strong> ein gut – hadde etter kuropphald<br />
kome attende til Brekke <strong>og</strong> drive<br />
hor, høvesvis med ein gift husmann<br />
<strong>og</strong> ei enke. Resultatet var to uekte<br />
born. Nok ein gong vart det servert<br />
pauli ord om å vise dei vekk, men<br />
denne gongen til ingen nytte.<br />
Formennene oppmoda difor presten<br />
om å gå til sorenskrivaren <strong>og</strong> be han –<br />
utanom justisprotokollen – å ta opp<br />
forholdet med dei to bøndene det<br />
galdt. Viss dei framleis var steile <strong>og</strong><br />
let sedløysa breie om seg på gardsbruka<br />
sine, vart neste stig at «et<br />
14<br />
Forhør til Politiretsags Anlæg maatte<br />
institueres». Korkje bonde eller tenestemann<br />
slapp unna: [...]«den første<br />
for at have sadt sig udover de af<br />
<strong>S<strong>og</strong>n</strong>epresten <strong>og</strong> ham givne<br />
Advarsler, <strong>og</strong> den anden for et beviselig<br />
førte usædelige Levnet.»<br />
Formennene meinte såleis at tvang<br />
mot både dei to tenestefolka <strong>og</strong> husfedrane<br />
deira var på sin plass for å<br />
hindre umoralske tilstandar i soknet.<br />
Når innstendige formaningar ikkje<br />
nådde fram, var det naudsynt å kople<br />
inn rettsstellet.<br />
Kamp mot «ubetimelige» ekteskap<br />
Ei anna sak som vekte harme hjå amtmannen<br />
var formannskapet sin freistnad<br />
på å hindre giftarmål mellom folk<br />
som hadde spinkle utsikter til å livberge<br />
seg sjølv. Småkårsfolk med<br />
store barneflokkar blei sett på som ei<br />
tung bør for fattigstellet. År om anna<br />
kunne talet på born i Gulen som vart<br />
sette bort på legd kome opp i 30-40.<br />
Dahl opplyste at det i lengre tid hadde<br />
vore [...]”forsøgt at sætte Grænser for<br />
ubetimelige Ægteskabs forbindelser<br />
<strong>og</strong> den byrde Fattigvæsenet derved<br />
paaføres». På den måten hadde fattigstellet<br />
blitt spart for store utgifter.<br />
Men Dahl var no komen til eit punkt<br />
der han ikkje lenger tykte seg å ha<br />
mynde til å vedlikehalde ordninga.<br />
Han meinte difor at formennene <strong>og</strong><br />
representantane skulle skipe til eit<br />
system der forlovarane tok på seg<br />
ansvar for «Bidrag til de Børns<br />
Forsørgelse hvis Ægteskab de have<br />
fremmet ved at være Forlovere».<br />
Formennene stetta forslaget til ordføraren.<br />
Å stille opp som forlovar skulle<br />
såleis innebere ei plikt til å ta på<br />
seg dei utgifter som ekteskapet eventuelt<br />
ville påføre fattigkassa. Om<br />
naudsynt skulle det vere m<strong>og</strong>leg for<br />
fattigkommisjonen å stemne forlovarar<br />
til forlikskommisjonen. Men formennene<br />
la til at forslaget fyrst måtte<br />
godkjennast av representantane, <strong>og</strong> at<br />
det dessutan måtte bli funnen ein lovheimel<br />
til forslaget.<br />
Amtmannen reagerer<br />
Formannskapslovene slo fast at amtmennene<br />
skulle godkjenne vedtak i<br />
dei nye folkevalde organa. Enkelte<br />
økonomiske avgjerder trong dessutan<br />
å bli approbert av regjeringa.<br />
Halvannan månad etter dei to vedtaka<br />
i Eivindvik formannskap kom det<br />
tilbakemelding frå amtmann Kastrup<br />
i Nordre Bergenhus. Det var uvanleg<br />
krast:<br />
Amtet vil ikke her omtale det<br />
Latterlige i at ville bringe Sædelighed<br />
<strong>og</strong> Orden tilveie ved at nægte<br />
Personer som have begaaet<br />
Leiermaal, at tage Tjeneste hvor de<br />
vil <strong>og</strong> kan erholde den – Man vil ikke<br />
omtale det Fordærvelige det prohebitiesystem,<br />
som gaaer igjennom<br />
Formandskabets Forhandlinger <strong>og</strong><br />
Beslutninger, ligesom dette altid har<br />
været Ordførerens System, men man<br />
vil her Herigjennom paa det kraftigste<br />
protestere mod at Formandskabet<br />
tillader sig at agere Lovgiver, at tilsidesætte<br />
den giældende Lovs<br />
Forskrifter i den forfængelige<br />
Indbildning, at det spiller en sand<br />
Reformators Rolle, <strong>og</strong> idet Man<br />
Herigjennom opfordrer Formandskabet<br />
til at giøre sig Rede for, hvad<br />
dets Function egentlig er, for i fremtiden<br />
at undgaa at giøre Skridt, som<br />
det omhandlede, der maaske end <strong>og</strong><br />
kunde qvalifisere sig til Paatale, tilkjendegive<br />
Man tillige, at Amtet af al<br />
Magt vil modarbeide Beslutningers<br />
Udførelse af saadan Beskaffenhed,<br />
som overnævnte, som strider mot Lov<br />
<strong>og</strong> Ret.<br />
Amtmannen reagerte særleg på saka<br />
om sedløyse i Brekke. Det et tydeleg<br />
at han oppfatta vedtaket slik at formannskapet<br />
hadde tvunge seg til ei<br />
lovgivarrolle. Opplagt er det òg at han<br />
sette inn eit særleg stikk mot ordføraren.<br />
Formelt var det sjølvsagt formannskapet<br />
som stod for vedtaket,<br />
men arkitekten bak mange av sakene<br />
formannskapet i Eivindvik handsama,<br />
var naturleg nok prost Dahl.<br />
Dahl var ein myndig mann som kriga<br />
heilhjarta for dei sakene han brann<br />
for. Til dømes kom han fleire gonger<br />
i konflikt med lensmenn <strong>og</strong> gjestgjevarar<br />
i kampen for å stanse sal av<br />
brennevin. I 1833 fekk han dessutan<br />
refs av amtmann Kastrup fordi han let<br />
bygdevektaren sende ein fattigmann<br />
attende til Bergen. Personen hadde
Dahl viste sin stordom på mange felt.<br />
Særleg innan jordskifte var han ein framsynt<br />
person. Formidabel var òg innsatsen<br />
for folkeopplysing, skule- <strong>og</strong> fattigstell. Det<br />
er iaugefallande kor store personlege offer<br />
han la ned som samfunnsbyggjar. Av eiga<br />
lomme betalte han til dømes for vegbygging,<br />
kjøpte skulehus, spanderte utdanning<br />
på lærarar <strong>og</strong> tok til seg fattigborn til oppfostring.<br />
Dette biletet av Dahl hang i kommunestyresalen<br />
i Eivindvik. Lenge trudde<br />
ein det var av prosten, men det har seinare<br />
kome fram at det er av Niels Nielsen Dahl,<br />
sokneprest i Eid <strong>og</strong> stortingsmann frå<br />
Søndre Trondhjems Amt. (Fot<strong>og</strong>raf: ukjend)<br />
etla seg Trondheim <strong>og</strong> passet var i<br />
orden, men Dahl mistenkte at han<br />
ville tigge på vegen gjennom<br />
Eivindvik, <strong>og</strong> det fann ikkje prosten<br />
seg i.<br />
Det er fleire slike eksempel på at<br />
Dahl tukta <strong>og</strong> straffa folk, <strong>og</strong> kanskje<br />
til <strong>og</strong> med tøya lovverket meir enn<br />
kva godt var. Kastrup støtte nok Dahl<br />
sin paternalisme, men i synet på formannskapslovene<br />
stod dei på kvar sin<br />
kant. Medan Dahl var ein overtydd<br />
tilhengjar av lovene, uttrykte amtmannen<br />
seg kritisk til kommunalt<br />
sjølvstyre. Som mange andre embetsmenn<br />
var Kastrup bekymra for om<br />
ålmugen var tilstrekkeleg opplyst <strong>og</strong><br />
m<strong>og</strong>en for det ansvaret formannskapslovene<br />
innebar.<br />
I Eivindvik var det rett nok ikkje<br />
berre uvitande bønder som var problemet.<br />
Det er tydeleg at amtmannen<br />
like mykje såg seg lei på det «prohebitiesystem»<br />
som den eigenrådige<br />
ordføraren hadde utvikla.<br />
Formannskapet svarer på kritikken<br />
Formennene viste til paragraf 21 i<br />
formannskapslova då dei tok opp<br />
saka om sedløyse i Brekke sokn.<br />
Den presiserte ansvars- <strong>og</strong> kompetansefeltet<br />
til formannskapet slik:<br />
at vaage over Kommunens eller<br />
dens enkeltes Afdelingers Rettigheder<br />
<strong>og</strong> paase sammes Anliggenders<br />
ordentlige <strong>og</strong> sparsommelige<br />
Forvaltning, saavelsom i<br />
enhver anden Henseende at varetage<br />
Kommunens Gavn <strong>og</strong> Bedste.<br />
Paragrafen inneheldt òg andre oppgåver<br />
<strong>og</strong> plikter, men det var passusen<br />
ovanfor som krita opp grensene<br />
for det kommunale sjølvstendet.<br />
Så kva var eigentleg funksjonen til<br />
formannskapa? Historikarane<br />
Edgar Hovland <strong>og</strong> Sverre Steen<br />
understrekar båe at verkeområdet<br />
var temmeleg vagt definert.<br />
Tradisjonelt har kommunane sin<br />
kompetanse blitt negativt avgrensa.<br />
Dei kunne treffe vedtak så lenge<br />
desse ikkje utrykkeleg var i strid<br />
med lovverket. Konsekvensen blei<br />
at lova måtte bli tolka, <strong>og</strong> i praksis<br />
gå seg til gjennom approbasjonssystem<br />
<strong>og</strong> prøving av saker til regjeringa.<br />
Formannskapet i Eivindvik kan<br />
såleis ikkje skuldast for å ha drive<br />
rå sjølvtekt; ved å vise til paragraf<br />
21 i formannskapslova hadde dei<br />
funne ein heimel for vedtaka sine,<br />
men amtmannen var altså ikkje<br />
samd i denne tolkinga<br />
Formennene hevda difor at dei var<br />
blitt misforstått av amtmannen. Dei<br />
understreka at saka om sedløyse i<br />
Brekke ikkje innebar eit generelt<br />
forbod mod leiermål, men at det<br />
galdt personar som nyleg hadde<br />
blitt smitta av kjønnssjukdommar.<br />
Når det galdt saka om å hindre<br />
ekteskap som kunne føre til ei<br />
belastning for fattigstellet, peikte<br />
formannskapet på at heller ikkje<br />
dette var eit lovpålegg, men fullt ut<br />
ei frivillig ordning.<br />
Avslutningsvis kom formannskapet<br />
med formuleringar som tyder på at<br />
dei likevel tok sjølvkritikk for dei<br />
kjelda, nr. 2 – 2009, årgang 18<br />
to sakene amtmannen hadde nekta å<br />
godkjenne:<br />
Til slutning bemerkes, at Amtet kan<br />
være forvisset om, at skulle end<br />
Evindvigs Formandskab nære<br />
Anskuelser, <strong>og</strong> i sin Tid fatte<br />
Beslutning, som Amtet for sit<br />
Vedkommende ikke deler, er det d<strong>og</strong><br />
Formandskabets kjæreste Ønske,<br />
samt ufravigelige Pligt med at modtage<br />
<strong>og</strong> benytte Amtet, som indsigtsfull<br />
<strong>og</strong> rettskaffen Mands Raad <strong>og</strong><br />
Veiledning, i fuld Erkjendelse af hvormeget<br />
der kan mangle i, at<br />
Formandskabet ikke kan formaa fuldelig<br />
at sætte sig ind i en saa aldeles<br />
uvandt <strong>og</strong> ny Indretning, samt alle<br />
dens former.<br />
Den fyrste tida etter at formannskapslovene<br />
blei sanksjonerte var ein<br />
læringsperiode for både lokalt folkevalde<br />
<strong>og</strong> amtmenn. Slik måtte det<br />
nesten bli, ettersom fleire av paragrafane<br />
var vage <strong>og</strong> difor trong å bli<br />
tolka. I Eivindvik blei truleg konflikten<br />
mellom formannskapet <strong>og</strong> amtmannen<br />
ytterlegare tilspissa ved at<br />
ordføraren var ein stridshuga person,<br />
glad i tukt <strong>og</strong> tvang, både mot stein <strong>og</strong><br />
stril.<br />
Kjelder:<br />
Gulen kommune. Formannskapet.<br />
Møtebok 1837-1885<br />
Gulen kommune. Formannskapet.<br />
Korrespondanse/saksdokument<br />
Litteratur<br />
Hovland, Edgar: Grotid <strong>og</strong> glanstid. S. 30-<br />
153. I: Folkestyre i by <strong>og</strong> bygd: norske kommuner<br />
gjennom 150 år. Oslo:<br />
Universitetsforlaget, 1987<br />
Kleiva, Ivar: Niels Griis Alstrup Dahl. S.<br />
10-28. I: Tidsskrift utgjeve av Historielaget<br />
for <strong>S<strong>og</strong>n</strong>, nr 17 (1955)<br />
Kleiva, Ivar: Niels Griis Alstrup Dahl: II. S.<br />
76-90. I: Tidsskrift utgjeve av Historielaget<br />
for <strong>S<strong>og</strong>n</strong>, nr 18 (1956)<br />
Randal, Aud: Eivindvigens anden skaber:<br />
Niels Griis Alstrup Dahl (1778-1852).<br />
Hovudoppgåve i historie - Universitetet i<br />
Bergen, 1995<br />
Seip, Hans: <strong>S<strong>og</strong>n</strong> <strong>og</strong> <strong>Fjordane</strong>: eit tilskot til<br />
kommunals<strong>og</strong>a. Leikanger: <strong>S<strong>og</strong>n</strong> <strong>og</strong><br />
<strong>Fjordane</strong> fylkeskommune, 1958<br />
Steen, Sverre: Lokalt selvstyre i Norges<br />
bygder: første fase. Oslo: Cappelen, 1968<br />
15
kjelda, nr. 2 – 2009, årgang 18<br />
Kommunalt edruskapsarbeid i <strong>S<strong>og</strong>n</strong> <strong>og</strong> <strong>Fjordane</strong><br />
-Frå forbod <strong>og</strong> straff til råd <strong>og</strong> hjelp<br />
Eit overordna mål for alkoholpolitikken<br />
i Noreg var å hindre at folk misbrukte<br />
alkohol, men historia syner at<br />
det har vore ulike syn på korleis ein<br />
skulle gå fram for å oppnå målet. To<br />
verkemiddel synast å vere sentrale: Å<br />
hindre tilgang til alkohol, <strong>og</strong> tvinge<br />
misbrukaren til å avstå frå alkohol.<br />
Når dei kommunale edruskapsnemndene<br />
vart sett ned gjennom edruskapslova<br />
av 1932, var det på mange<br />
måtar resultat av erfaringar med<br />
bruk av desse verkemidla i kampen<br />
mot alkoholmisbruket.<br />
Under fattiglovas regime.<br />
”Lov om fattigvæsenet i Kjøbstæderne”<br />
i 1845 gjorde det m<strong>og</strong>leg å setje personar<br />
på tvangsarbeid i tukthus grunna<br />
”ørkesløshed” (dagdriveri) <strong>og</strong> drukkenskap.<br />
Kort tid etter vart ”Tvangen” i<br />
Bergen ein berykta tvangsarbeidsanstalt.<br />
I eit fleirtal av sakene er drukkenskap<br />
nemnt som ei av årsakene til innsetjing,<br />
<strong>og</strong> drukkenskap vart igjen knytt<br />
opp mot mistanke om kriminell handling<br />
ved at dei ”af den Grund ikke kunne<br />
lovlig ernære sig”.<br />
I 1865 inngjekk leiinga ved anstalten ein<br />
avtale med Nordre Bergenhus amt om å<br />
ta imot tvangslemar frå kommunane,<br />
men mottaket var ikkje særleg omfattande.<br />
Det er gjort ein studie av personar<br />
med ”karriere” som innsett i tvangsarbeids-<br />
<strong>og</strong> straffanstaltar i Bergen ca<br />
1850-75. Den syner at det mellom 15.<br />
august 1865 <strong>og</strong> 22. juni 1867 fann stad<br />
til saman 327 innsetjingar, men frå <strong>S<strong>og</strong>n</strong><br />
<strong>og</strong> <strong>Fjordane</strong> var det blant desse berre ein<br />
frå kvart av f<strong>og</strong>deria. Tvangsarbeid var<br />
altså inga løysing kommunane tydde til<br />
i nokon særleg grad, men det var sikkert<br />
greitt å ha som siste utveg. Av dei innsette<br />
som hadde heimstad i <strong>S<strong>og</strong>n</strong> <strong>og</strong><br />
<strong>Fjordane</strong> i heile den perioden som studien<br />
tek for seg, var dei fleste rekruttert<br />
frå <strong>S<strong>og</strong>n</strong> (Ulvund 2003).<br />
I den kommunale møteboka frå<br />
Leikanger i 1872 finn ein eit sjeldant<br />
døme på korleis ein kommune kunne ty<br />
til tvangsarbeid som løysing. I saka<br />
kjem det fram at Erik Eriksen Henjum<br />
(fødd 1855) hadde vore innsett på<br />
Bergens tvangsarbeids anstalt i tre<br />
månadar. Innsetjinga vert grunngjeve<br />
16<br />
med at han er ”hengiven til Ørkesløshed<br />
<strong>og</strong> ikke lovlig kan ernære sig”. Faren,<br />
Erik Johannesen Henjum, måtte betale<br />
kostnadane kommunen hadde til transport.<br />
Det gjekk nok ikkje så bra med<br />
sonen. I 1875 er han registrert som tukthusfange<br />
i folketeljinga for Bergen.<br />
Lausgjengarlova<br />
Medan fattiglova av 1845 skulle hindre<br />
drukkenskap utelukkande ved hjelp av<br />
straff <strong>og</strong> refs, la lausgjengarlova i 1900<br />
meir vekt på behandling. Vel å merkje<br />
var det ikkje snakk om behandling slik<br />
vi tenkjer oss i dag, men stort sett hardt<br />
arbeid <strong>og</strong> fråhald frå alkohol. Vidare bar<br />
behandlinga preg av tvang, <strong>og</strong> vart primært<br />
ei straffelov. Men lova var viktig<br />
fordi behandlingstanken vart etablert.<br />
”Alkoholnemnd” etter mønster<br />
frå Sverige<br />
Resultata av behandlinga var sørgjelege,<br />
<strong>og</strong> dei fleste vart domfelt kort tid etter<br />
opphaldet på kur- eller tvangsarbeidsanstalt.<br />
Situasjonen kravde alternative tiltak<br />
overfor alkoholmisbrukarane, <strong>og</strong><br />
blikket vart retta mot Sverige. Der<br />
hadde det over lengre tid vore ein diskusjon<br />
om korleis problemet med misbruk<br />
kunne løysast. Merksemda vart retta<br />
mot førebyggjande tiltak. Stort sett ville<br />
det seie avgrensing av omsetjinga av<br />
alkoholhaldig drykk, men kunne misbruksproblemet<br />
løysast utan totalfor-<br />
Av Sturla Binder<br />
Teikning av manufakturhuset i Bergen frå 1765. Det vart brukt som tvangsarbeidsanstalt<br />
kort tid etter fattiglova kom i 1845. Den vart først lagt ned i 1912. Illustrasjon henta frå<br />
wikipedia<br />
bod? Ei førebyggjande ”alkoholnemnd”<br />
vart føreslått. Ho skulle trå støttande til<br />
overfor misbrukarane <strong>og</strong> familiane<br />
deira, både økonomisk <strong>og</strong> sosialt. Berre<br />
i siste instans skulle ein bruke tvangsinternering.<br />
I Noreg vart det i 1910 sett ned ein statleg<br />
alkoholkommisjon. Eit sentralt medlem<br />
her var Johan Scharffenberg. Han<br />
vidareførte den svenske modellen med<br />
lokale nemnder til norske forhold. Kvar<br />
kommune skulle opprette eit eige organ<br />
som skulle ha ansvar for offentlege tiltak<br />
mot alkoholbruken. Lensmannen<br />
skulle vere formann i nemnda. Dessutan<br />
skulle nemnda ha ein lege eller andre<br />
medhjelparar for å undersøke drikkfeldige<br />
<strong>og</strong> gje råd <strong>og</strong> støtte til pårørande.<br />
Det var opp til nemnda å avgjere om ein<br />
person var drikkfeldig, <strong>og</strong> eventuelt<br />
bestemme åtgjerder. Tiltak som nemnda<br />
kunne setje iverk kunne vere alt i frå å<br />
nekte vedkommande å kjøpe alkohol til<br />
å sjå til at misbrukaren vart lagt inn på<br />
kurstad, psykiatrisk klinikk eller tvangsarbeidshus.<br />
Forslaget til Scharffenberg<br />
liknar mykje dei edruskapsnemndene<br />
som sidan vart etablert.<br />
Kommisjonen romma ulike syn på kor<br />
langt ein skulle gå når det gjaldt kontroll.<br />
Schaffenberg var den ivrigaste<br />
pådrivaren for eit totalt forbod mot alkohol.
Forbodstida<br />
Forbodet mot brennevin <strong>og</strong> heitvin som<br />
varte frå 1919-1926, hadde stor innverknad<br />
på etableringa av edruskapslova i<br />
1932.<br />
Sjølv om folkeavstemminga i 1919 gav<br />
ein klar siger for forbod, utvikla det seg<br />
til ein fiasko. Forbodet var meint å få<br />
bukt med drukkenskapen, men fekk<br />
berre liten verknad. Årsaka var mellom<br />
anna manglande respekt for fleirtalet sin<br />
vilje både frå myndigheiter <strong>og</strong> meinigmann.<br />
Dette synast ikkje så rart når<br />
sjølv statsminister Otto B. Halvorsen frå<br />
Høgre uttalte at han såg på avstemninga<br />
som eit folkebedrag.<br />
Sjølv i eit sterkt fråhaldsfylke som <strong>S<strong>og</strong>n</strong><br />
<strong>og</strong> <strong>Fjordane</strong> kan vi sjå utslag av denne<br />
manglande respekten. I alle høve om vi<br />
skal tru medisinalberetningane frå<br />
legane i dei forskjellige legedistrikta.<br />
Det vi må ta omsyn til når vi les denne<br />
type skildringar, er at motstandarane av<br />
forbodet nok ville trekkje fram til dømes<br />
smugling <strong>og</strong> heimebrenning som naturlege<br />
utslag av forbodet. Motsett ville<br />
fråhaldsfolket forklare lovbrota med<br />
passiv haldning frå myndigheitene til<br />
denne type kriminalitet.<br />
For åra 1919 <strong>og</strong> 1921 finn vi følgjande<br />
omtaler av edruskapen:<br />
Leikanger 1919: "Edrueligheten synes<br />
ikke å være så god som tidligere. Der<br />
brygges maltøl, rosinvin <strong>og</strong> moseøl, <strong>og</strong><br />
Johan Scharffenberg (født 23. november<br />
1869, død 1. februar 1965) var ein norsk<br />
psykiater. Han var dessutan kriminol<strong>og</strong>,<br />
samfunnsforskar <strong>og</strong> forfattar, samt medlem<br />
av Alkoholkommisjonen <strong>og</strong> aktiv i fråhaldsrørsla<br />
anleggsarbeidere, som kommer hjem,<br />
skal <strong>og</strong>så ha med seg sterkere saker".<br />
1921: "Edrueligheten er ikke så god<br />
som før. Møreøl, heimabrent <strong>og</strong> 'pip pip',<br />
en vare, som tillaves av rosiner <strong>og</strong> gjær<br />
- nytes av ungdom til overmål".<br />
Vik 1919: "Edruelighetstilstanden er<br />
langt i fra god tross forbudet, <strong>og</strong> den<br />
almindelige mening er, at der aldrig har<br />
været så megen fyll som nu, <strong>og</strong> de dårlige<br />
varer vino blanco <strong>og</strong> tinto, som nytes<br />
er årsak i at lægen ofte søges, hvor<br />
årsaken er 'tømmermenn' som varer i<br />
dagevis. Nærsagt hver båt kommer med<br />
kasser av disse viner".<br />
1921: "Den gamle ølbrygning har tatt<br />
sig betydelig op, men 'heimebrenning'<br />
forekommer likevel. Tallet av avholdsfolk<br />
minker jevnt, snart er de kun en<br />
saga blot, hvis forbudet vedvarer".<br />
Kyrkjebø: "Drikkfeldigheten <strong>og</strong> usedeligheten<br />
er ringe".<br />
Naustdal 1919: ”Bruken av hjemmebrygget<br />
øl er øket efter forbudsbestemmelsene.<br />
Der lages <strong>og</strong>så et produkt av<br />
sukkervann <strong>og</strong> gjær, som kan virke ganske<br />
kraftig berusende. De fleste drikker<br />
hele suppen, når den er ferdiggjæret,<br />
men n<strong>og</strong>le forsøker sig på destillasjonskunsten<br />
med større eller mindre held.<br />
Jeg har latt undersøke destillatet, som<br />
viste sig å holde 55 pct".<br />
Førde 1921: "Av alkoholholdig drikke<br />
nytes hjemmebrygget øl, der kan være<br />
meget sterk, <strong>og</strong> gjæret 'sukkervatn'.<br />
Drikkfeldighet er skjelden".<br />
Bremanger 1921: "...alkohol betraktes<br />
som universalmiddel"<br />
Vågsøy 1921: "Edrueligheten <strong>og</strong> sedeligheten<br />
er bra, men det er her som<br />
andre steder: moralen <strong>og</strong> ansvarsfølelsen<br />
er slappet efter krigen <strong>og</strong> høikonjukturen".<br />
Ytre Nordfjord 1919: "N<strong>og</strong>et større<br />
misbruk av drikkevarer er der ikke, men<br />
det ser ut som vindrikkingen tiltar".<br />
Innvik 1919: "Forbudet har brakt frem<br />
igjen det gode hjemmebryggete øl, som<br />
der fremstilles ikke litet av".<br />
1921: "Der drikkes mye hjemmebrygget<br />
øl, navnlig i Opstryn <strong>og</strong> Hornindal,<br />
dessuten har man under forbudet slått<br />
sig på sprit, som før var litet kjent".<br />
Gloppen 1921: "Edrueligheten er god,<br />
men skal ikke ha bedret sig de siste år".<br />
kjelda, nr. 2 – 2009, årgang 18<br />
Elles sto det visstnok bra til med "edruligheten"<br />
både i Lærdal (1921:<br />
”Sedelighets- <strong>og</strong> edruelighetsforholdene<br />
er gjennomgående upåklagelige), Lavik<br />
(1919: "litt hjemmebrygging, men ingen<br />
brenning"), Fjaler (1919: "hjemmebrenning<br />
hører man intet til <strong>og</strong> ølbrygging<br />
blir sjeldnere"), Nordfjordeid,<br />
Selje <strong>og</strong> Davik. I dei øvrige legedistrikta<br />
er ”edrueligheten” ikkje omtalt i<br />
desse åra.<br />
Edruskapsnemnder - behandling<br />
framfor forbod <strong>og</strong> straff<br />
Resultatet av forbodstida var tydeleg:<br />
Sjølv under slike forhold måtte ein<br />
rekne med eit stort alkoholmisbruk.<br />
Dette aktualiserte ideen om behandling<br />
av alkoholmisbrukarar. Kunne ein ikkje<br />
få bukt med bruken av alkohol, ville det<br />
vere eit framsteg å hindre misbruk. Ein<br />
statleg komité vart sett ned for å greie ut<br />
”edruelighetstilstanden <strong>og</strong> behandlingen<br />
av drikkfeldige” i Noreg. Blikket vart<br />
retta mot alkoholmisbruket som ei sosial<br />
plage som var øydeleggjande for<br />
heim, familie <strong>og</strong> samfunn. Her vart<br />
ikkje alkoholen eller tilgangen til alkohol<br />
presentert som noko problem, men<br />
heller bruken av den.<br />
I 1931 la komiteen fram forslag til ”lov<br />
om edruelighetsnevnder <strong>og</strong> behandling<br />
av drikkfeldige” for Stortinget. Lova<br />
vart vedteke året etter, men dei vanskelege<br />
økonomiske tilhøva i mellomkrigstida<br />
gjorde at systemet ikkje vart innført<br />
før mot slutten av 1930-talet. Gjennom<br />
denne lova vart det bestemt at kommunane<br />
kunne opprette edruskapsnemnder.<br />
Edruskapsnemndene skulle arbeide for<br />
betre ”edruelighetsforhold” i kommunane.<br />
Oppgåva var tredelt:<br />
1. å ta sig av drikkfeldige <strong>og</strong> yde råd<br />
<strong>og</strong> hjelp til deres pårørende;<br />
2. Å støtte <strong>og</strong> fremme undervisning<br />
<strong>og</strong> oplysningsvirksomhet om<br />
alkoholspørsmålet i skoler <strong>og</strong> på<br />
annen måte;<br />
3. Å gjøre henstillinger <strong>og</strong> avgi<br />
uttalelser overfor de kommunale<br />
myndigheter til fremme av<br />
nevndens opgaver.<br />
Kvar kommune som hadde gjeve løyve<br />
til sal eller skjenking av alkohaldig<br />
drykk med meir enn 2,50 volumprosent<br />
alkohol, skulle setje ned ei edruskapsnemnd.<br />
Medlemmene av nemnda skulle<br />
veljast av kommunestyret for tre år.<br />
Begge kjønn skulle vere representert, <strong>og</strong><br />
det burde vere ein lege blant dei.<br />
Medlemmene skulle vidare ha særlige<br />
17
kjelda, nr. 2 – 2009, årgang 18<br />
Skadeverknadene alkoholen hadde på heim <strong>og</strong> barn fekk<br />
stor merksemd mot slutten av 1800-talet <strong>og</strong> byrjinga av<br />
1900-talet. Illustrasjonen er henta frå Norsk Barnehjelpstidende<br />
frå 1907.<br />
kvalifikasjonar <strong>og</strong> interesser for å gå inn<br />
i arbeidet med å fremje edruskapen i<br />
kommunen.<br />
Råd <strong>og</strong> hjelp<br />
Når det gjaldt punkt 1, så kunne nemnda<br />
gripe inn mot ein person viss vedkommande<br />
sjølv meldte seg, eller dei<br />
kunne gripe inn etter initiativ frå ektefelle<br />
eller slektningar. Prest eller lege<br />
kunne <strong>og</strong>så ta kontakt på vegne av dei<br />
pårørande. Elles kunne initiativet<br />
komme frå til dømes verjeråd, fattigstyre<br />
eller politi. Det vart etablert eit nett<br />
med informasjonskanalar mellom lokalsamfunn<br />
<strong>og</strong> nemnd. På bakgrunn av<br />
informasjonen nemnda fekk, skulle dei<br />
gjere undersøkingar <strong>og</strong> setje inn tiltak.<br />
Frå edruskapsnemndene i fylket vart det<br />
i 1949 meldt at 16 av dei 23 nemndene<br />
som hadde levert årsmelding, hadde<br />
teke imot melding om alkoholmisbruk.<br />
Av desse var tre meldingar frå huslydar,<br />
1 frå lege, 86 frå politi, <strong>og</strong> fem personar<br />
hadde nemnder sjølv teke seg av. Berre<br />
ei nemnd melde om ein som var innlagd<br />
på kurheim.<br />
Frå edruskapsnemnda i ein av kystkommunane<br />
i <strong>S<strong>og</strong>n</strong> <strong>og</strong> <strong>Fjordane</strong> fann eg følgjande<br />
døme på korleis edruskapsnemndene<br />
kunne gå fram om dei fekk melding<br />
om alkoholmisbruk:<br />
”Kona åt NN har klaga til dr. NN nokre<br />
gonger over at mannen hennar drikk så<br />
mykje at ho <strong>og</strong> heile den stor huslyden -<br />
18<br />
minst seks born - lid vondt<br />
av den grunn. Ho uttala seg<br />
omlag soleis til formannen i<br />
nemndi: ’der ingen som kan<br />
setja seg inn i korleis eg har<br />
hatt det’.<br />
Kona åt NN er eit dugande<br />
<strong>og</strong> likande menneske med<br />
godt omdøme, <strong>og</strong> etter det<br />
kjennskap nemndi har til<br />
henne, er det uråd å tru at<br />
ho ville ha kome med dette<br />
klagemålet utan tvingande<br />
<strong>og</strong> sers sterke grunnar.<br />
NN er av yrke førar for ein<br />
større motorbåt som går i<br />
fraktfart på Bergen, han har<br />
eit svert ansvarsfullt arbeid,<br />
<strong>og</strong> det er klårt at det er eit<br />
arbeid som set store krav til<br />
sin mann <strong>og</strong> serleg at han<br />
ikkje misbrukar alkohol.<br />
Nemndi finn etter dette å<br />
måtte gjere dette vedtaket:<br />
Nemndi bed til a/s Vinmonopolet<br />
i Bergen om å st<strong>og</strong>ga<br />
alt sal av spiritiosa til motorbåtførar<br />
NN, minstfald? for ei tid av 3 år”.<br />
Å hindre tilgang til alkohol var altså første<br />
steg. Den omtalte mannen klaga til<br />
nemnda <strong>og</strong> fekk følgjande svar:<br />
”Då sjølve vedtaket har havt den uskurden<br />
det har havt på tilhøva i heimen,<br />
finn vi å kunne gå med på å råde til at<br />
NN alt no får retten att så han får høve<br />
å vise at han kan eige retten utan å misbruke<br />
han. Men han vart gjort kjend<br />
med at han måtte halde seg unna misbruk<br />
i framtida”.<br />
Om ikkje den drikkfeldige innretta seg,<br />
måtte nemnda "ta dei steg som lov <strong>og</strong><br />
tilhøve tilseier".<br />
Kva ”steg” det kunne vere snakk om<br />
finn vi døme på i ei anna sak frå same<br />
kommune:<br />
"Då edruskapsnemnda bad st<strong>og</strong>ge alt<br />
sal til NN i tre år, var vi samstundes<br />
tenkt på å få han til friviljugt å reise på<br />
kuranstalt. Då dette ikkje var, sa vi frå at<br />
kunne han ikkje halde seg frå misbruk<br />
av alkohol, vart det tvangsinnlegging".<br />
Nemnda skulle altså i første omgang<br />
leggje opp til samarbeid <strong>og</strong> frivilje i<br />
behandlingstiltaka, men riset bak spegelen<br />
var heile tida tvangsinnlegging.<br />
Slutt på bruk av tvang<br />
Edruskapsloven, med etableringa av<br />
edruskapsnemnder, vart til som eit<br />
resultat av ein mislukka forbodspolitikk<br />
<strong>og</strong> ein erkjenning av at straff ikkje var<br />
noko eigna middel til å hindre alkohol-<br />
misbruk. Men trusselen om bruk av<br />
tvang var felles for alle tiltaka mot alkoholmisbrukaren.<br />
Bak denne trusselen<br />
låg ei grunnleggjande forståing av misbrukaren<br />
som ein person som trengde<br />
vern mot seg sjølv. På 1960-talet byrja<br />
ein for alvor å setje spørsmål ved bruken<br />
av tvang, <strong>og</strong> i 1970 forsvann tvangsparagrafen<br />
i lausgjengarlova. Det vart slutt<br />
på umyndiggjeringa av alkoholmisbrukaren,<br />
<strong>og</strong> alkoholistomsorga vart integrert<br />
i helse-, trygde <strong>og</strong> sosialapparatet.<br />
Kjelder:<br />
- Kommunale arkiv:<br />
korrespondanse/saksarkiv <strong>og</strong><br />
møtebøker frå edruskapsnemnder<br />
- Edruelighetsnemndene i 1950 –<br />
sammendrag av årsmeldingane<br />
- Norges offisielle statistikk,<br />
Sundhetstilstanden <strong>og</strong> medisinalforholdene,<br />
årgang 67 <strong>og</strong> 69<br />
Litteratur:<br />
- Fuglum, P. (1995),<br />
Brennevinsforbudet i Norge.<br />
Trondheim<br />
- Løvsland, A (1979), "Det gjelder nå<br />
at kjerring <strong>og</strong> onger får fred":<br />
edruskapsloven av 1932<br />
- Schrumpf, E. (2003), "Berus eder!":<br />
norske drikkekulturer i de siste<br />
200 år. Oslo blir til. Oslo<br />
- Ulvund, F. (2003),"det frygtelige<br />
krigsskib" - utforming, iverksetjing<br />
<strong>og</strong> virkemåte til lausgjengarlova av<br />
31. mai 1900, Bergen. Henta frå<br />
www.bora.uib.no 14.05.2009<br />
Ei av arbeidsoppgåvene for edruskapsnemndene<br />
var å fremje undervisning <strong>og</strong><br />
opplysingsverksemd om alkoholspørsmålet i<br />
skulane. Her ser vi omslaget på ein brosjyre<br />
som vart brukt i skulen på 1950-talet.
Årdal kommune 150 år<br />
Utover i 1850-åra tok einskilde i<br />
Årdal til å lufta tanken om at Årdal<br />
burde få status som sjølvstendig<br />
kommune. I 1837 vart lovene om<br />
formannskap på landet <strong>og</strong> i byane<br />
vedtekne, men den gongen vart<br />
Årdal del av Lærdal kommune. Det<br />
var prestegjeldsgrensene som låg til<br />
grunn for inndelinga, <strong>og</strong> Årdal sokn<br />
hadde i fleire hundre år vore del av<br />
Lærdal prestegjeld.<br />
26. april 1859 sende formennene <strong>og</strong><br />
representantane frå Årdal ei grunngjeven<br />
føreteljing til futen i <strong>S<strong>og</strong>n</strong> om å<br />
verta utskild i 'geistlig som verdslig<br />
henseende'. Dei bad futen, som eit første<br />
steg i denne lei, om å syta for ei<br />
avrøysting i saka på det første sommartinget<br />
for Årdal tinglag. Røystingi<br />
vart halden 28. mai, <strong>og</strong> 21 av dei 29<br />
røysteføre møtte. Alle frammøtte<br />
røysta for søknad om serskilt kommunestyre<br />
for Årdal. Futen rådde så til at<br />
talet på formenn vart sett til 3, <strong>og</strong> at<br />
dei kunne byrja verksemda si 1. januar<br />
1860.<br />
Fylkesmann Aubert skreiv 7. september<br />
at han ikkje såg noko til hinder for<br />
det. Tanken om Årdal som eigen kommune<br />
var visseleg ikkje ny den gongen<br />
kravet vart reist skriftleg, men først<br />
då hadde han vokse til eit folkekrav<br />
som gjorde tida m<strong>og</strong>en til å realisera<br />
han.<br />
Tre representantar <strong>og</strong> ein formann vart<br />
valde 17. oktober 1859 ved utfyllande<br />
val, <strong>og</strong> 14. november same år vart det<br />
fyrste møtet i Årdal heradsstyre halde.<br />
Endre I. Offerdal vart vald til fyrste<br />
ordføraren <strong>og</strong> Erik E. Offerdal til varaordførar.<br />
Endre Offerdal hadde gjort<br />
det meste av arbeidet for at Årdal<br />
skulle bli eigen kommune, <strong>og</strong> han har<br />
hovudæra for utskiljinga. Det var difor<br />
naturleg at han vart vald til fyrste ordføraren.<br />
Heradsstyret hadde ikkje møtebok i<br />
fyrste møtet sitt, men hadde skaffa seg<br />
det til møtet 20. februar 1860. Dette<br />
blir dermed rekna som startdatoen for<br />
den nye kommunen.<br />
Sjølv om Årdal var vorten eigen kommune,<br />
hadde ikkje bygda vorte eige<br />
prestegjeld, men den saka vart ordna<br />
ved kgl. res. 4. oktober 1862, <strong>og</strong> 11.<br />
april 1863 vart den fyrste presten etter<br />
reformasjonen utnemnd i Årdal.<br />
Folketalet var kring 1700 i 1860. Den<br />
store utvandringa til Amerika reduserte<br />
folketalet til 1299 i 1900. Seinare<br />
vaks det jamt til 2182 like etter andre<br />
verdskrigen. Med ny industri i bygda<br />
kjelda, nr. 2 – 2009, årgang 18<br />
Av Oddvar Natvik<br />
Endre I. Offerdal (1832 - 1919) vart fyrste<br />
ordføraren i den nye Årdal kommune, berre<br />
28 år gamal. Han var i alt ordførar i 17 år,<br />
fordelt på tre ulike bolkar.<br />
vart det ein eksplosiv vekst utover i<br />
1950- <strong>og</strong> 60-åra. Toppen vart nådd i<br />
1972 med 7556 innbyggjarar.<br />
I jubileumsåret 2010 blir det planlagt<br />
ei aktivitetsveke i februar. Det er <strong>og</strong><br />
sett ned ein redaksjon for å koma med<br />
eit skrift i høve jubileet.<br />
Kjelde:<br />
Knut Kramviken, Årdal kommune i<br />
dag. 1860 - 1960. Årdal, 1960.<br />
Forgifta lyd Av Karianne Schmidt Vindenes<br />
Frå Fjordabladet 5. januar 1957:<br />
Rock’n Roll galskapen kjem av<br />
”forgifta” lyd<br />
I Amerika har Rock’n allereide sett sine beste dagar.<br />
Over heile verda har Rock’n Roll ført til mykje oppstyr<br />
mellom ungdommen. Ei rekkje psykiatere har analysert innverknaden<br />
av rytmen på ungdommen <strong>og</strong> har stilt diagnosen:<br />
Akutt form for sinnsjuke framkalla ved ”forgifta lyd”.<br />
Musikken sjølv set kjenslene i gang. Han kan <strong>og</strong>så skape godt<br />
humør, nøytralisere trøttleiken, skape ro <strong>og</strong> fred, fremkalle<br />
lengt, skape patriotisme <strong>og</strong> piska opp masse psykose. Rock’n<br />
Roll er som eit fossefall av ulyd, forgifta lyd som eksploderer<br />
som sprenggranatar i unge <strong>og</strong> kjenslevare sinn, <strong>og</strong> framkalle<br />
vill <strong>og</strong> tøylelaus galskap <strong>og</strong> vitløyse. Tempoet er uregelrett <strong>og</strong><br />
komplisert <strong>og</strong> løyser opp alle kjente omgrep.<br />
Rock’n Roll er inga oppmoding til dans, men ein grov ordre<br />
om å bryte med det tilvante <strong>og</strong> viljelaus la seg rive med av rytmen<br />
<strong>og</strong> ulyden si makt. Og uutvikla ungdom let seg føre med<br />
ut i villskapen.<br />
Rock’n Roll har sin parallell i visse avartar av den moderne<br />
roman sin prosa. Normale menneske får vondt i hovudet av å<br />
lese det. Men Rock’n Roll har allereide sett sine beste dagar.<br />
I Amerika er han allereide avlegs <strong>og</strong> motsetnaden, den langsame<br />
vals, er kome i staden. Om nokre månader vil ein kanskje<br />
seie det var ei døgnfluge.<br />
19
kjelda, nr. 2 – 2009, årgang 18<br />
Den siste kvila:<br />
Døden som fot<strong>og</strong>rafisk objekt<br />
1. ”Min Søn Bernt som Lig”. Fot<strong>og</strong>raf: Schilling. Privatarkiv SFF-881100.<br />
Frå fot<strong>og</strong>rafiets barndom <strong>og</strong> fram<br />
til mellomkrigstida var det ein<br />
utbreidd praksis å portrettere<br />
avlidne personar i samband med<br />
gravferda. Desse post mortem-fot<strong>og</strong>rafia<br />
vart behandla som andre<br />
familiebilete – dei vart sende til<br />
20<br />
slekt <strong>og</strong> vener, dei hadde ein naturleg<br />
plass i familiealbumet <strong>og</strong> dei<br />
vart rama inn <strong>og</strong> hengde opp på<br />
veggen.<br />
Fot<strong>og</strong>rafi, minne <strong>og</strong> sorg<br />
Kvifor vart slike fot<strong>og</strong>rafi laga?<br />
Av Elin Østevik<br />
Praksisen vert ofte forklart med høg<br />
dødsfrekvens, spesielt blant småbarn,<br />
<strong>og</strong> mangelen på fot<strong>og</strong>rafi blant folk<br />
flest i den gjeldande perioden. I<br />
mangel på eit fot<strong>og</strong>rafi av den døde i<br />
live, valde mange å få tatt eit portrett i<br />
samband med gravferda. Fot<strong>og</strong>rafiet<br />
vart eit viktig minne om den døde <strong>og</strong><br />
var til hjelp i sorgprosessen.<br />
Den amerikanske antropol<strong>og</strong>en Jay<br />
Ruby (1999) har synleggjort at post<br />
mortem-fot<strong>og</strong>rafering av dødfødde<br />
<strong>og</strong> for tidleg fødde spedbarn er ein<br />
etablert, om enn lite omtala, praksis<br />
ved fleire amerikanske sjukehus <strong>og</strong>så<br />
i dag. Motivasjonen for å ta slike<br />
bilete er framleis ønsket om å ha eit<br />
minnebilete av den døde, <strong>og</strong> forståinga<br />
av kor viktige slike bilete kan<br />
vere i foreldras sorgprosess.<br />
I motsetning til tidlegare tider er<br />
desse bileta i dag å forstå som svært<br />
private. Dei vert ikkje sirkulert <strong>og</strong><br />
synt fram i det offentlege rommet<br />
eller i det større sosiale fellesskapet<br />
slik som tidlegare. Våre haldningar til<br />
døden har endra seg på fundamentalt<br />
vis i høve tidlegare tider.<br />
Utbreiinga av post mortem-fot<strong>og</strong>rafering<br />
fram mot mellomkrigstida må<br />
forståast på bakgrunn av ei annleis<br />
kulturell grunnhaldning til døden i<br />
perioden frå 1840 <strong>og</strong> fram mot<br />
mellomkrigstida.<br />
Døden som den siste kvila<br />
Post mortem-fot<strong>og</strong>rafi kan seiast å<br />
utgjere ein eigen fot<strong>og</strong>rafisk sjanger.<br />
Sjangeren oppstod likevel ikkje med<br />
fot<strong>og</strong>rafiet, men har røter tilbake til<br />
før-fot<strong>og</strong>rafiske biletkonvensjonar.<br />
Sjangeren er knytt til ei romantisk<br />
estetisering av døden som den siste<br />
kvila.<br />
I perioden fram mot mellomkrigstida<br />
var døden ein naturleg del av både det
2. Post-mortem portrett av ukjent mor <strong>og</strong> barn, datert til ca. 1895-1930. Fot<strong>og</strong>raf: Isak I. Hellebust. SFFf-1990060.119916.<br />
offentlege rom <strong>og</strong> heimen som sosialt<br />
rom. Dei døde vart stelt heime <strong>og</strong><br />
dødsritualet omfatta kistelegging, likstrå,<br />
likvake (forbode i 1860), utsynging<br />
<strong>og</strong> gravferd (Reiakvam 1997).<br />
Fot<strong>og</strong>rafering av den døde var ein<br />
meir eller mindre integrert del av<br />
dødsrituala som fann stad i heimen.<br />
Etnol<strong>og</strong>en Oddlaug Reiakvam, som<br />
har skrive om post mortem-fot<strong>og</strong>rafi<br />
med utgangspunkt i produksjonen til<br />
fot<strong>og</strong>raf Olai Fauske frå Førde, hevdar<br />
at bygdefot<strong>og</strong>rafen si rolle var ӌ<br />
vere seremonimeister for transformasjonen,<br />
frå lik til ein estetisert representasjon<br />
av den døde” (Reiakvam<br />
1997: 286). I post mortem-portretta<br />
vart døden framstilt som eit endeleg<br />
farvel, med søvnen som den sentrale<br />
metaforen: Døden er den siste kvila.<br />
Sjangervariasjonar<br />
På dei tidlegaste post mortem-portretta,<br />
ca 1840-1870, er den avlidne<br />
gjerne portrettert som sovande eller<br />
sitjande, i nokre tilfelle med opne<br />
auge. Dødssymbol som blomar <strong>og</strong><br />
liknande er fråverande. Bileta kan<br />
nærast gi eit inntrykk av eit<br />
ønske om å fornekte døden<br />
<strong>og</strong> framstille den avbilda<br />
som å vere i live.<br />
Bilete 1, frå privatarkivet<br />
etter Bernt Askevold<br />
(1846-1926), er eit døme<br />
på eit tidleg post mortemportrett.<br />
Eksplisitte dødssymbol<br />
er fråverande i biletet;<br />
barnet ser ut som det<br />
søv. Det er påskrifta på<br />
biletet som fortel oss at så<br />
ikkje er tilfelle.<br />
Seinare, frå 1890-åra av,<br />
vert symbol på døden, som<br />
til dømes forseggjorte likklede,<br />
eviggrønt <strong>og</strong> falda<br />
hender, ein integrert del av<br />
post mortem-portretta.<br />
Søvnmetaforen dominerer<br />
likevel framstillinga, døden<br />
er berre diskret antyda, sjå<br />
bilete 2 <strong>og</strong> 3.<br />
På bilete 4 <strong>og</strong> 5 er kista<br />
godt synleg. Søvnmeta-<br />
kjelda, nr. 2 – 2009, årgang 18<br />
3. Familien Hove avbilda på gravferdsdagen til Agnes<br />
(19414-1915). Fot<strong>og</strong>raf: Ukjend. SFFf-1995021.0045.<br />
21
kjelda, nr. 2 – 2009, årgang 18<br />
4. Johannes Solbakken (1918-1927) vart berre 9 år. Kista er plassert på gardstunet. Fot<strong>og</strong>raf: Ukjend. SFFf-1997046.0017.<br />
foren synest dermed ikkje så tydeleg<br />
uttrykt i desse fot<strong>og</strong>rafia; sjølve<br />
døden trer klarare fram.<br />
Frå post mortem-fot<strong>og</strong>rafi til<br />
gravferdsbilete<br />
I dagens samfunn er døden i stor grad<br />
22<br />
skjult, døden er privatisert <strong>og</strong> institusjonalisert.<br />
Heimen er ikkje lenger<br />
den sentrale rituelle arena for død <strong>og</strong><br />
gravferd, <strong>og</strong> fleire av dei tidlegare<br />
dødsrituala som post mortem-fot<strong>og</strong>raferinga<br />
var ein del av vert ikkje<br />
lenger praktisert. Døden vert ikkje<br />
lenger oppfatta som den siste kvila,<br />
hevdar Reiakvam, men som ingenting.<br />
Døden vert fortrengd <strong>og</strong> tabubelagt.<br />
Med den endra kulturelle haldninga<br />
til døden <strong>og</strong> tilhøyrande endring i<br />
6. Gravferda til Samuel Rasmussen Førde i 1924. I dette tilfellet er fot<strong>og</strong>rafen <strong>og</strong>så prest. Fot<strong>og</strong>raf: Olav Kvaale. NFMf-1984002.0024
kjelda, nr. 2 – 2009, årgang 18<br />
5. Uidentifisert mann fot<strong>og</strong>rafert i lyset frå eit delvis tildekt vindauge, ca. 1930-1935. Fot<strong>og</strong>rafiet er frå Vetlefjorden i Balestrand kommune.<br />
Fot<strong>og</strong>raf: Ukjend. SFFf-1991102.0017.<br />
rituell praksis, skjer det ei endring<br />
<strong>og</strong>så i fot<strong>og</strong>rafisk praksis. I mellomkrigstida<br />
skjer det ei dreiing frå post<br />
mortem-portrettering til gravferdsfot<strong>og</strong>rafi<br />
med den sosiale fellesskapen i<br />
fokus. Slike kollektive gravferdsbilete<br />
vart <strong>og</strong>så teke tidlegare parallelt<br />
med post mortem-fot<strong>og</strong>rafia, men<br />
vert no altså meir eller mindre einerådande.<br />
Gravfylgje vert fot<strong>og</strong>rafert utanfor<br />
heimen eller på veg til kyrkja, sjå<br />
bilete 6 <strong>og</strong> 7. Seinare er det i all<br />
hovudsak kyrkja eller sjølve gravplassen,<br />
sjå bilete 8, som blir den<br />
fot<strong>og</strong>rafiske hovudarena (Reiakvam<br />
1997).<br />
Avslutning<br />
I produksjonen av post mortem-foto-<br />
23
kjelda, nr. 2 – 2009, årgang 18<br />
grafi <strong>og</strong> gravferdsfot<strong>og</strong>rafi har det å<br />
fot<strong>og</strong>rafere ein dobbel funksjon:<br />
…både som del av rituelle handlingar<br />
ved høgdepunkta/vendepunkta i livet,<br />
anten det gjeld bryllaup eller gravferd,<br />
<strong>og</strong> som historiske vitnemål om<br />
dei same hendingane (Reiakvam<br />
1997: 280).<br />
Fot<strong>og</strong>rafia vi her har sett på kan dermed<br />
fortelje oss om endra fot<strong>og</strong>rafisk<br />
praksis <strong>og</strong> sjangerutvikling, <strong>og</strong> dei er<br />
kjelder til kunnskap om døden i eit<br />
kulturhistorisk perspektiv. At post<br />
mortem-fot<strong>og</strong>rafia i dag kan virke<br />
morbide <strong>og</strong> upassande på oss er kanskje<br />
desto større grunn til å gjere dei<br />
til gjenstand for fagleg merksemd <strong>og</strong><br />
personleg ettertanke.<br />
Litteratur:<br />
Ekeberg, Jonas <strong>og</strong> Harald Østgaard Lund<br />
(red), (2008), 80 millioner bilder: Norsk kulturhistorisk<br />
fot<strong>og</strong>rafi 1855-2005, Forlaget<br />
Press: Oslo<br />
Grindland, Kari (1992), ”Post-mortem fot<strong>og</strong>rafier:<br />
Noen skjebner fra Smaalenenes<br />
Amt”, Bildet lever! Bidrag til norsk fotohistorie,<br />
6: 65-80<br />
Reiakvam, Oddlaug (1997), Bilderøyndom.<br />
Røyndomsbilde: Fot<strong>og</strong>rafi som kulturelle<br />
tidsuttrykk, Det Norske Samlaget: Oslo<br />
Ruby, Jay (1999), Secure the Shadow: Death<br />
and Phot<strong>og</strong>raphy in America, The MIT<br />
Press: Cambridge<br />
8. Frå gravferda til Jon J. Aase i 1956. Kista vert senka. Fot<strong>og</strong>raf: Ukjend. SFFf-1993135.0010<br />
24<br />
7. Gravferda til Emma Hove, 1955. Fot<strong>og</strong>raf: Ivar O. Hove. SFFf-1994251.0030.
kjelda, nr. 2 – 2009, årgang 18<br />
<strong>S<strong>og</strong>n</strong> <strong>og</strong> <strong>Fjordane</strong> sett med nye auge<br />
Etterarbeid med lydfiler. Prosjektmedarbeidar Heidi Rohde Rafto.<br />
I overkant av fem tusen menneske med<br />
utanlandsk bakgrunn bur i <strong>S<strong>og</strong>n</strong> <strong>og</strong><br />
<strong>Fjordane</strong>. Våren 2009 har<br />
<strong>Fylkesarkivet</strong> intervjua ti av dei. I<br />
denne artikkelen får vi eit innblikk i<br />
deira liv <strong>og</strong> erfaringar.<br />
<strong>S<strong>og</strong>n</strong>dal, 23. mars 2009<br />
Det er ein fredfylt måndag i slutten av<br />
mars. Sola skin skarpt frå ein lettskya<br />
himmel, snøen glitrar kvit på fjelltoppane<br />
<strong>og</strong> fjorden ligg mørk <strong>og</strong> stille - <strong>S<strong>og</strong>n</strong> <strong>og</strong><br />
<strong>Fjordane</strong> viser seg frå si beste side. I<br />
<strong>S<strong>og</strong>n</strong>dalsfjøra ønskjer eit stort skilt velkomen<br />
til Fjøra Intro, eit introduksjonssenter<br />
for flyktningar <strong>og</strong> innvandrarar. Her<br />
kan ein kome innom for å treffe vener,<br />
bruke internett, spille TV-spill, eller slå av<br />
ein prat med leiaren for senteret, Dag<br />
Olav Osen. Kaffi <strong>og</strong> te er gratis, <strong>og</strong> det er<br />
rikeleg med bord <strong>og</strong> stolar kor ein kan slå<br />
seg ned for ei stund. Bak disken står Eto,<br />
ei ung kvinne som har eit varmt smil <strong>og</strong><br />
nokre venlege ord til alle som kjem<br />
innom. På trass av det fine veret ute er<br />
lokala fulle av menneske i dag.<br />
Stemninga er god, praten går høgt på<br />
mange språk. Nokon er berre innom for å<br />
helse på kjente, andre blir her i mange<br />
timar. Dei kjem frå Somalia, Etiopia,<br />
Kenya <strong>og</strong> Eritrea, frå Guinea, Palestina,<br />
Tsjetsjenia. Ein mann har fått avslag på<br />
asylsøknaden sin. Han gjengir med alvorleg<br />
mine eit utvalt bibelsitat: "The system<br />
will allways be against good people". Og<br />
han legg til: Dersom du får positivt svar<br />
på din asylsøknad, bør du gå i deg sjølv!<br />
Sjølv er han ein svært god person, <strong>og</strong><br />
målet hans er å kome til Paradis. Men<br />
først vil han gjerne til USA. Venene ler.<br />
Ein solid dose galgenhumor kjem nok<br />
godt med her. Lokala er lyse, med store<br />
vindauge mot gata, dekka av tynne, kvite<br />
gardiner. På ein vegg heng plakatar med<br />
typiske s<strong>og</strong>ndalsuttrykk, som "ke",<br />
"kest", "keleis" <strong>og</strong> så vidare. Plakaten kan<br />
nok vere til god hjelp for dei nytilflytta i<br />
<strong>S<strong>og</strong>n</strong>dal, som lærar bokmål på norskkurs.<br />
Etter kvart som det nærmar seg stengetid<br />
blir det færre menneske i lokalet. Nokre<br />
enkeltpersonar kjem innom for å bruke<br />
internett. Eto snur Åpen Fjøra Intro-skiltet<br />
i vindauget, ryddar bort tekoppar <strong>og</strong><br />
dei to stolane som har knekt saman i løpet<br />
av dagen. I overmorgon er ho tilbake <strong>og</strong><br />
opnar dørene for nye samtalar, tv-spel,<br />
latter <strong>og</strong> alvor.<br />
Bakgrunn<br />
I samband med Mangfaldsåret 2008 sette<br />
<strong>Fylkesarkivet</strong> i gang prosjektet Mangfaldige<br />
arkiv. Målet med dette prosjektet<br />
har vore å auke fokuset på etnisk <strong>og</strong> kulturelt<br />
mangfald i fylket, blant anna<br />
gjennom innsamling av nye kjelder. I<br />
løpet av ein prosjektperiode på 3,5 månader<br />
har vi gjennomført livsminneintervju<br />
med ti personar som har utanlandsk bakgrunn<br />
<strong>og</strong> som bur her i fylket. Fem av<br />
desse deltakarane har bakgrunn som<br />
flyktningar <strong>og</strong> asylsøkarar. Dei kjem frå<br />
Somalia, Rwanda, Burundi, Eritrea <strong>og</strong><br />
Palestina, <strong>og</strong> dei har flykta frå krig <strong>og</strong> uro<br />
til ein tryggare kvardag i Noreg. Det er<br />
sterke historier dei har bak seg. Francesca<br />
Tué kom som FN-overføringsflyktning til<br />
Av Heidi Rohde Rafto<br />
Noreg i 2003. Før det hadde ho allereie i<br />
mange år levd utanfor heimlandet,<br />
Burundi, Ho fortel:<br />
Eg blei født i Burundi. Så i 1972 braut krigen<br />
i Burundi ut, <strong>og</strong> vi måtte flykte til<br />
Rwanda. Vi budde i Rwanda i 22 år. Så<br />
braut krigen i Rwanda ut, vi måtte flykte<br />
til Tanzania. Og eg kom til Noreg frå<br />
Tanzania.<br />
Fleire andre har òg fått føle krigens brutalitet<br />
nært på kroppen. Ei kvinne fortel:<br />
Eg hadde tre søstrer, <strong>og</strong> så mor <strong>og</strong> far. Ja.<br />
Og dei er døde. Det er berre eg som overlevde.<br />
Palestinske Mohammad Haraza hadde<br />
foreldre som var flyktningar, <strong>og</strong> vaks<br />
sjølv opp i eksil. Han fortel om ein god <strong>og</strong><br />
trygg oppvekst i Kuwait. Men etter Golfkrigen<br />
på byrjinga av 90-talet måtte palestinarane<br />
forlate landet, <strong>og</strong> saman med<br />
foreldra reiste han tilbake til Palestina.<br />
Der gifta han seg <strong>og</strong> fekk to born. Men<br />
livet var utrygt, prega av stadige krigshandlingar.<br />
På spørsmål om kvifor han<br />
valde å forlate Palestina fortel han om då<br />
sonen hans vart skada i eit israelsk bombeangrep.<br />
Sonen, som var knapt to år<br />
gamal, låg 45 dagar på sjukehus, bevisst-<br />
Prosjektmedarbeidar Heidi Rohde Rafto<br />
saman med prosjektdeltakar Jonathan Di<br />
Blasi. Di Blasi er italiensk-amerikanar,<br />
oppvaksen i California, no busett i<br />
Leikanger, der han driv kafeen Herman.<br />
25
kjelda, nr. 2 – 2009, årgang 18<br />
laus. Så opna han augo <strong>og</strong> gret. Heile<br />
familien var fortvila, dei var så redd han<br />
skulle døy. Men guten vakna til, <strong>og</strong> han<br />
kom seg. Utruleg nok kom sonen frå det<br />
heile utan varige skadar, <strong>og</strong> blei frisk <strong>og</strong><br />
rask som før. Men for Haraza blei frykta<br />
stadig sterkare. Han ønskte ikkje lenger å<br />
bli buande i Palestina:<br />
Etter denne hendinga tenkte eg: Du må<br />
dra. Eg var ikkje redd for min eigen del;<br />
dersom eg døyr, er det normalt - som<br />
andre menneske i Palestina. Men å sjå<br />
sonen min døy... Ingen kan sjå sonen sin<br />
døy utan å gjere noko. Om eg ser sonen<br />
min, kona mi eller brørne mine bli drepne,<br />
kva kan eg gjere? Skaffe våpen, gå til<br />
gatene <strong>og</strong> drepe israelarar? Fordi dei har<br />
drepe sonen min? Det er ikkje bra. Det er<br />
ikkje bra å løyse problemet ved å slåss<br />
eller drepe. Det vi treng er fred, men israelske<br />
styresmakter gir oss ikkje fred.<br />
I 2008 kom Haraza til Noreg som asylsøkjar.<br />
Han håper etter kvart å kunne få<br />
kona <strong>og</strong> sønene i tryggleik til Noreg.<br />
I migrasjonsforskinga skil ein gjerne<br />
mellom "push" <strong>og</strong> "pull"-faktorar. Pushfaktorar<br />
er grunnar til at folk reiser frå ein<br />
stad, som krig, fattigdom <strong>og</strong> arbeidsløyse.<br />
Pull-faktorar er grunnar til at folk reiser til<br />
ein stad. For flyktningane er det pushfaktorane<br />
som utløysar reisa. Dei vil ikkje<br />
forlate heimlandet sitt, men har ikkje<br />
noko val. Krig <strong>og</strong> utryggleik har tvinga<br />
dei til å prøve å starte livet på nytt ein<br />
annan stad, <strong>og</strong> denne staden blei – for<br />
mange av rein slump – nettopp Noreg <strong>og</strong><br />
<strong>S<strong>og</strong>n</strong> <strong>og</strong> <strong>Fjordane</strong>.<br />
Men for andre deltakarar i prosjektet er<br />
det pull-faktorane som står sentralt. Dei<br />
har sjølv valt å flytte frå heimlandet sitt,<br />
<strong>og</strong> dei har – meir eller mindre medvitne –<br />
<strong>og</strong>så valt Noreg som destinasjon. Betre<br />
løna arbeid, vakker natur, plass rundt seg,<br />
trygge omgivnader for barna, eit mindre<br />
stressande arbeidsliv, eventyrlyst, ønske<br />
om å oppleve noko nytt <strong>og</strong> kjærleikens<br />
uransakelege vegar er grunnane dei oppgjer<br />
for at dei valde å flytte til Noreg. I ein<br />
artikkel i Kommunal Rapport (18.02.04)<br />
blir nederlendarar som flyttar frå kontinental<br />
trengsel til ro <strong>og</strong> armslag i urørt<br />
norsk natur kalla "stressflyktningar".<br />
Anne van Oorschot er ein av desse stressflyktningane.<br />
Ho flytta med mann <strong>og</strong> to<br />
barn frå Rotterdam til Bremanger for sju<br />
<strong>og</strong> eit halvt år sidan. Om bakgrunnen for<br />
flyttinga fortel ho:<br />
Eg må nok seie at grunnen til at eg i det<br />
heile tatt reiste, det var jo mannen min.<br />
26<br />
Fordi vi fant ut at han hadde eit veldig<br />
sterkt ønske om – han hadde lyst på noko<br />
som rett <strong>og</strong> slett ikkje fanst i Nederland:<br />
det var urørt natur <strong>og</strong> god plass rundt<br />
seg. Og for han så var det viktig å ha ein<br />
jobb der han faktisk kunne jobbe ute, ikkje<br />
berre på eit kontor. Og det som òg låg<br />
bak, var jo tanken om å kunne tilby ungane<br />
våre eit godt <strong>og</strong> trygt oppvekstmiljø.<br />
Og i ein periode så fant vi jo ut at det<br />
ønsket var så sterkt for han at eg såg at eg<br />
ikkje kunne motarbeide han på det. Eg<br />
ville ikkje at vi skulle sitte på aldersheimen<br />
når vi var åtti år <strong>og</strong> at han var sur <strong>og</strong><br />
bitter på meg <strong>og</strong> sa at "Ja, det var på<br />
grunn av deg at ikkje vi fekk flytte!" Og eg<br />
tenkte ja, eg kan finne på masse gode<br />
grunnar til at vi ikkje skal flytte, men kanskje<br />
vi rett <strong>og</strong> slett skal gjere det; no<br />
hadde vi berre små ungar, vi var relativt<br />
fleksible - så vi fant ut at vi måtte berre<br />
prøve det. Så ønskte mannen min - han<br />
har nemlig reist veldig mykje - han ønskte<br />
å flytte til New Zealand. Men det fant<br />
eg ut at det hørtes no skrekkeleg langt ut.<br />
Dersom ein vil halde kontakten med familie<br />
<strong>og</strong> vener så er New Zealand absolutt<br />
den andre enden av jordkloden. Så det var<br />
litt for ambisiøst for min del. Da sa<br />
R<strong>og</strong>ier at kanskje det skal bli Europa sitt<br />
New Zealand... <strong>og</strong> det er jo Noreg!<br />
Etter å ha bestemt seg for å flytte til Noreg<br />
gjekk van Oorschot <strong>og</strong> ektemannen<br />
R<strong>og</strong>ier i gang med førebuingar til reisa.<br />
Dei var bestemt på at dette skulle dei få<br />
til, <strong>og</strong> gav ikkje opp - sjølv om prosessen<br />
ikkje var enkel. Ein av dei måtte finne seg<br />
ein jobb i Noreg før dei kunne flytte, men<br />
det tok lang tid før dei fekk napp, trass i<br />
aktiv <strong>og</strong> engasjert arbeidssøking. Dei<br />
byrja likevel på norskkurs gjennom Den<br />
norske kyrkja i Rotterdam. Etter kvart<br />
vurderte dei å flytte til Oslo først, for så<br />
seinare å flytte vidare til Vestlandet. Men<br />
så fekk R<strong>og</strong>ier, som er ingeniør <strong>og</strong> økonom,<br />
høyre om eit nederlandsk firma som<br />
skulle starte opp i Nordfjord. Han ringte<br />
<strong>og</strong> tilbaud arbeidskrafta si. Først fekk han<br />
eit skuffande avslag - men så, nokre<br />
månader seinare, blei han kontakta igjen,<br />
med spørsmål om han framleis var interessert.<br />
Det var han, <strong>og</strong> kort tid etter flytta<br />
familien, med to barn - den yngste to<br />
månader gamal - til Dyrstad i Bremanger.<br />
Kunnskapen Anne van Oorschot tilegna<br />
seg i denne prosessen fekk ho god nytte<br />
av seinare, då ho blei tilsett som prosjektleiar<br />
for å rekruttere nederlendarar til<br />
Bremanger. No jobbar ho som dagleg leiar<br />
i Framtidsfylket AS, <strong>og</strong> koordinerer arbeidet<br />
med å rekruttere unge vaksne med<br />
høgare utdanning til <strong>S<strong>og</strong>n</strong> <strong>og</strong> <strong>Fjordane</strong>.<br />
Deltakar Mohamed Shute Mohamud.<br />
Mohamud er 20 år <strong>og</strong> kjem frå Somalia.<br />
Han har budd i Noreg <strong>og</strong> <strong>S<strong>og</strong>n</strong>dal i 2 år.<br />
Medan van Oorschot hadde ein klar plan<br />
om å flytte til Vestlandet, har andre<br />
”stressflyktningar” hamna i Noreg <strong>og</strong> i<br />
<strong>S<strong>og</strong>n</strong> <strong>og</strong> <strong>Fjordane</strong> som følgje av ei rekkje<br />
tilfelle. Jonathan Di Blasi er italienskamerikanar<br />
med lang erfaring frå restaurantbransjen<br />
i California bak seg. Han<br />
ønskte seg bort frå det han opplevde som<br />
eit materialistisk, overflatisk <strong>og</strong> stressande<br />
samfunn <strong>og</strong> arbeidsliv. Han hadde<br />
først kortare opphald i Italia <strong>og</strong> i Sveits,<br />
med tanke på å slå seg ned der, men forventningane<br />
blei ikkje innfridde, <strong>og</strong> han<br />
vende tilbake til California <strong>og</strong> til sin tidlegare<br />
jobb. Eit besøk hjå ein ven som<br />
hadde flytta til Noreg gav han inspirasjon<br />
til å flytte hit. Han fortel:<br />
Min beste ven var i lag med ei norsk jente.<br />
Dei møtte kvarande rett før eg dr<strong>og</strong> til<br />
Italia. Ho var i California som au pair,<br />
dei reiste fram <strong>og</strong> tilbake ein del år, <strong>og</strong> så<br />
etablerte dei seg i California. Nokre år<br />
seinare var ho lei av California <strong>og</strong> ville<br />
flytte heim. Så ho flytta heim, <strong>og</strong> han flytta<br />
etter ho. Men innan eit år skilde dei<br />
seg. Og etter at dei skilde seg sa eg til<br />
venen min: Å, så du kjem tilbake til<br />
California! Men han sa: Nei, Bergen er<br />
heimen min. Og eg tenkte; her er guten<br />
som ikkje flytta frå mora si før han var 30<br />
år gamal; han er skilt, han har ingen<br />
familie i Noreg; han har vener, men -<br />
kvifor skulle han bli buande i Noreg? Så<br />
eg tenkte ok, du har overtydd meg, no vil<br />
eg kome <strong>og</strong> besøke deg - for han hadde<br />
alltid spurt meg om å kome på besøk.
Di Blasi dreg på besøk til venen sin i<br />
Bergen, <strong>og</strong> besøket blir svært vellukka.<br />
Han møter mange venlege menneske <strong>og</strong><br />
stor gjestfridom, han kan snakke engelsk<br />
<strong>og</strong> alle forstår han. Han opplever at menneska<br />
han treff er oppriktig interesserte<br />
når dei snakkar med han, <strong>og</strong> er fascinert<br />
av at dei òg latar til å vere oppriktig interesserte<br />
når dei snakkar med kvarandre -<br />
dette er heilt annleis enn den overflatiske<br />
kommunikasjonen han er van med<br />
heimanfrå. Venen hans, som tidlegare var<br />
ein nokså tough guy, har òg forandra seg<br />
- i Noreg verker han roleg <strong>og</strong> tilfreds. Di<br />
Blasi ringjer heim <strong>og</strong> fortel at her treng<br />
ein ikkje ein gong sjå seg for før ein kryssar<br />
vegen. Ni månader seinare flytter han<br />
til Noreg. Han får jobb i Bergen <strong>og</strong> bur<br />
der i seks år. I Bergen møter han sambuaren<br />
sin, <strong>og</strong> når sjansen dukkar opp for<br />
å flytte til hennar heimbygd, Leikanger,<br />
grip dei den. Di Blasi driv no sin eigen<br />
kafé <strong>og</strong> får dermed god nytte av den lange<br />
erfaringa si frå restaurantbransjen. Han<br />
snakkar varmt om Leikanger, <strong>og</strong> kallar<br />
bygda a dream-like place.<br />
Også for Nomeda Høgseth var det uventa<br />
hendingar som førte til at ho busette seg<br />
her i landet. Ho er frå Litauen <strong>og</strong> kom til<br />
Noreg av eventyrlyst, med ønske om å<br />
oppleve noko nytt. Ho fortel at ho alltid<br />
har vore slik - nyfiken, interessert i å lære<br />
nye ting. Gjennom ei dame ho kjende<br />
fekk ho jobb som avløysar i Førde - sjølv<br />
om ho aldri før hadde vore nær ei ku. Då<br />
ho gjekk av bussen fekk ho brått ei kjensle<br />
av tvil; ho snakka ikkje norsk <strong>og</strong> kunne<br />
lite engelsk. Korleis skulle ho kommunisere<br />
med arbeidsgivaren? Men ho lærte<br />
seg fort engelsk, <strong>og</strong> kommunikasjonen<br />
gjekk langt betre enn frykta; ho gifta seg<br />
med arbeidsgivaren, <strong>og</strong> har no etablert seg<br />
i Førde med mann <strong>og</strong> barn.<br />
Møtet med Noreg<br />
Vi ser at dei ti deltakarene i prosjektet har<br />
svært ulik bakgrunn, <strong>og</strong> dermed ulike<br />
føresetnader for møtet med Noreg <strong>og</strong><br />
lokalsamfunnet. Mens nokre var godt<br />
førebudd då dei kom hit, har andre ikkje<br />
hatt same m<strong>og</strong>legheit til å setje seg inn i<br />
norsk språk, kultur <strong>og</strong> samfunn før dei<br />
kom. For dei baud møtet med Noreg på<br />
mange overraskingar. Liban Warsame<br />
Liban gjev ei levande skildring av ein episode<br />
som gjorde han merksam på at årstidene,<br />
døgnet <strong>og</strong> veka kan vere svært ulik<br />
i Noreg <strong>og</strong> Somalia. Han ler når han fortel:<br />
Første gong når eg kom hit til <strong>S<strong>og</strong>n</strong>dal -<br />
eg kom til <strong>S<strong>og</strong>n</strong>dal mottak - dei første 4-5<br />
dagane berre sov eg <strong>og</strong> åt, fordi eg kjende<br />
ingenting her. Etterpå fekk eg nokre<br />
kameratar som kunne hjelpe meg <strong>og</strong> vise<br />
meg kor biblioteket var, <strong>og</strong> mottakskontoret,<br />
<strong>og</strong> storsenteret. Det var i desember.<br />
Og det var kjempemørkt på denne tida.<br />
Det er kjempeforskjellig frå Somalia - der<br />
er det ikkje så mørkt, <strong>og</strong> det var masse snø<br />
- det er ikkje snø i Somalia. Det er det som<br />
er mest forskjellig. Så, etterpå, skjønte eg<br />
litt <strong>og</strong> litt. Og så når eg hadde budd her<br />
på <strong>S<strong>og</strong>n</strong>dal mottak i 4 månader blei det<br />
lysare - ikkje det same som før. Mørkret<br />
gjekk bort, i byrjinga av april. Så det som<br />
skjedde som eg hugsar er ein dag då sto<br />
eg opp så tidleg - <strong>og</strong> her i Noreg har folk<br />
fri laurdag <strong>og</strong> søndag. Men i Somalia har<br />
vi ikkje fri søndag <strong>og</strong> laurdag. Vi går på<br />
skule, vi går på jobb; når vi har fri frå<br />
skulen for eksempel, det er to dagar; fredag<br />
<strong>og</strong> torsdag. Og vi har fri frå jobben<br />
berre fredag. Men søndag <strong>og</strong> laurdag, det<br />
er vanlege dagar for oss. Så det var ein<br />
laurdag då eg sto opp så tidleg, kanskje<br />
klokka seks. Eg går på badet <strong>og</strong> kler på<br />
meg, eg tenker at det er opent overalt<br />
fordi eg sjekkar ut vindauget <strong>og</strong> ser at det<br />
er kjempelyst, <strong>og</strong> tenker at klokka er ni,<br />
eller meir. På grunn av at eg kom hit i den<br />
mørke tida. Men eg tenker ikkje på å sjekke<br />
klokka. Etterpå går eg til mottakskontoret,<br />
det er stengt - eg går til kameraten<br />
sitt hus, der er ingen - eg sjekkar<br />
vegen, det er heilt tomt; ingen folk ute - eg<br />
kjem tilbake åleine <strong>og</strong> sjekkar klokka: den<br />
er halv sju om morgonen. Då tenker eg:<br />
"Å... tida er forskjellig - eller eg er blitt<br />
gal...!"<br />
Fleire fortel at det vanskelegaste med å<br />
kome til Noreg var kulda, <strong>og</strong> snøen. Ikkje<br />
alle var kledd for klimaet som venta dei<br />
her. Ei afrikansk kvinne fortel leande om<br />
afrikanarar som kjem i sandalar, <strong>og</strong> har<br />
kjelda, nr. 2 – 2009, årgang 18<br />
store problem med å røre seg på norsk<br />
vinterføre - om det så er snakk om nokre<br />
få meter. Mohammad Haraza fortel om<br />
eit møte då han var ny i landet:<br />
Eg hadde ikkje jakke fordi i landet mitt er<br />
det 35 grader - veldig varmt. Eg kom hit,<br />
<strong>og</strong> eg visste ikkje korleis veret var. Og det<br />
var november - veldig kaldt. Eg fraus. Ein<br />
mann kom bort til meg <strong>og</strong> spurde meg<br />
kvar eg kom frå. Eg sa: Kvifor spør du<br />
meg? Han spurde om eg var arabisk, <strong>og</strong><br />
eg svarte ja. Han sa "Salaam aleikum" på<br />
arabisk. Puh! Eg var i himmelen! Og eg...<br />
eg forsto ikkje. Du er arabisk? Ja. Kva<br />
kan eg gjere? Han sa: Du er galen, du har<br />
ikkje jakke... Og han gav meg jakka si. Eg<br />
sa nei, no blir du kald. Men han sa: Eg<br />
kom hit før deg, det er normalt - du kan ta<br />
jakka. Han skulle gå <strong>og</strong> ete, <strong>og</strong> spurte meg<br />
kva eg gjorde her. Eg sa at eg måtte gå til<br />
politistasjonen, at eg var flyktning. Han<br />
tok meg med for å ete, så gjekk han saman<br />
med meg <strong>og</strong> viste meg kor politistasjonen<br />
var, <strong>og</strong> ønskte meg lukke til. Eg kjem aldri<br />
til å gløyme denne mannen.<br />
Dei fleste innvandrarar i Noreg vel å<br />
busette seg i større byar; ein tredel av innvandrarbefolkninga<br />
i Noreg bur i Oslo.<br />
Men dei ti deltakarane i Mangfaldige<br />
arkiv set pris på å bu i <strong>S<strong>og</strong>n</strong> <strong>og</strong> <strong>Fjordane</strong>,<br />
i mindre lokalsamfunn. "Small place - big<br />
possibility" seier ein, <strong>og</strong> oppsumerar<br />
såleis det <strong>og</strong>så fleire andre seier; på ein<br />
liten stad er det lettare å kome i kontakt<br />
med folk, å lære seg språket, å bli integrert.<br />
Det er kanskje òg lettare å få<br />
praksisplass <strong>og</strong> jobb. Mange set pris på<br />
vakker natur <strong>og</strong> å ha god plass rundt seg.<br />
Fleire kjem frå store byar <strong>og</strong> set pris på eit<br />
rolegare liv. På spørsmål om kva dei<br />
saknar ved å bu på ein liten stad er svara<br />
27
kjelda, nr. 2 – 2009, årgang 18<br />
forskjellige. Nokon saknar vener som bur<br />
andre stader. Nokon saknar eit religiøst<br />
fellesskap; i <strong>S<strong>og</strong>n</strong> <strong>og</strong> <strong>Fjordane</strong> er det til<br />
dømes ofte langt til næraste moské. Det er<br />
heller ikkje alltid lett å få tak i halal-kjøt,<br />
eller andre matvarer ein treng om ein vil<br />
lage mat som ein likar frå heimlandet. For<br />
dei som skal til med studiar er det ofte<br />
naudsynt å flytte - kanskje for ein periode<br />
- fordi den utdanninga ein ønskjer å ta<br />
ikkje finst i her i fylket.<br />
Livet i dag<br />
I Stortingsmelding nr. 17 (2005-2006)<br />
blir det kulturelle mangfaldet lovprist<br />
med store ord. Kulturelt mangfald er, i<br />
følgje stortingsmeldinga, "ei grunnleggjande<br />
kjelde til berekraftig utvikling<br />
for samfunn, folk <strong>og</strong> nasjonar" <strong>og</strong> "opphav<br />
til ei rik <strong>og</strong> variert verd som gir fleire<br />
valm<strong>og</strong>legheiter <strong>og</strong> gjer menneskelege<br />
evner <strong>og</strong> verdiar rikare". Men ikkje alle er<br />
like euforiske. I ei diskusjonsgruppe på<br />
Facebook heiter det at eit asylmottak i<br />
Aurland vil vere uheldig fordi "Aurland<br />
skal vise turistane den vakre naturen <strong>og</strong><br />
kulturen vår. Me tykkjer det blir feil<br />
dersom turistane blir motteke av 80-120<br />
asylsøkjarar, alle med ulike kulturar".<br />
Syna på kulturelt mangfald er svært<br />
mangfaldige. Tema knytt til mangfald,<br />
til kulturmøte <strong>og</strong> -kollisjonar, innvandring<br />
<strong>og</strong> innvandrarar er svært<br />
aktuelle i den norske offentlege debatten.<br />
Og mellom dei ulike diskursane rundt <strong>og</strong><br />
haldningane til desse tema lever dei fem<br />
tusen innflyttarane <strong>og</strong> innvandrarane i<br />
<strong>S<strong>og</strong>n</strong> <strong>og</strong> <strong>Fjordane</strong> dei daglege liva sine.<br />
Dei ti som eg har intervjua utgjer ei<br />
samansett gruppe. Dei kjem frå ni ulike<br />
land <strong>og</strong> fire verdsdelar, alder frå 20 til<br />
54 år. Til dagleg går dei på skule, dei<br />
jobbar, er heime med barn. På fritida<br />
gjer dei lekser, ser på TV, møter vener,<br />
har deltidsjobb, jobbar frivillig, deltek i<br />
ulike aktivitetar, tek vidareutdanning,<br />
gjør husarbeid, ringjer heim til familien,<br />
reiser på tur <strong>og</strong> bruker tid saman med<br />
kjæraste, ektefelle, barn. På mange<br />
måtar skil ikkje liva deira seg ut frå liva<br />
til andre i lokalsamfunnet. Men mykje<br />
er annleis her enn i landa dei kjem frå,<br />
<strong>og</strong> det er mykje nytt å bli van med.<br />
Integrering er ein lang prosess. Ein av<br />
deltakarane fortel at det har teke ho 12<br />
år å kunne slappe av - å ikkje alltid<br />
måtte vere på vakt for å unngå misforståingar.<br />
Ho forklarar:<br />
No forstår eg kva eg ser, eg forstår kva<br />
eg opplever, eg forstår folk sin måte å<br />
vere på; eg forstår kroppsspråk. Eg for-<br />
28<br />
står dei reglane som er skrivne <strong>og</strong> dei<br />
uskrivne reglane. Og eg føler no, etter<br />
tolv år, at eg kan slappe av. Sånn var det<br />
ikkje før. Heile tida var hjernen full av<br />
nye inntrykk <strong>og</strong> spørsmål: Kva tyder<br />
dette her? Kva slags situasjon er dette?<br />
Også med språk: Kva sa den <strong>og</strong> den?<br />
Og situasjonar - forståing av situasjonar,<br />
heile tida. Beste måte å relatere seg<br />
til - ja - jobb, vener <strong>og</strong> aktivitetar. Veldig<br />
morosamt for eksempel var dette med at<br />
her i Noreg, dersom du inviterer meg -<br />
sånn har eg opplevd; eg inviterer deg,<br />
skal vi gå <strong>og</strong> ta ein kaffi, eller noko sånt.<br />
Og da betaler du din kaffi, <strong>og</strong> eg betaler<br />
min kaffi. Riktig? Ja.! Surprise, surprise!<br />
Sånn er det ikkje i Portugal. Dersom eg<br />
seier at eg inviterer deg, så betaler eg.<br />
Så det er ein liten forskjell mellom å<br />
invitere <strong>og</strong> spandere. DET lærer ein seg<br />
veldig fort!<br />
Arbeidsliv <strong>og</strong> skule<br />
Deltakarane har ulik bakgrunn med seg<br />
i møtet med Noreg <strong>og</strong> lokalsamfunnet.<br />
Dermed opplever dei òg det som møter<br />
dei her ulikt. Eit eksempel på dette er<br />
møtet med arbeidslivet. Zelfanya<br />
Tewelde går på norskkurs, <strong>og</strong> har ein<br />
deltidsjobb nokre timar i veka som reinhaldar.<br />
Ho opplever det norske arbeidslivet<br />
som krevjande, <strong>og</strong> forklarar med ei<br />
samanlikning med arbeidslivet i heimlandet,<br />
Eritrea:<br />
For eksempel her, dersom du jobbar fire<br />
timar ein dag, då jobbar du hardt. Etter<br />
dei fire timane har du fri. Men i mitt<br />
land - kontoret opnar klokka åtte; <strong>og</strong><br />
klokka ti er det tepause. Og ein jobbar<br />
fram til tolv, då avsluttar ein. Og du kan<br />
stengje før om du vil; ikkje noko<br />
problem! Og så startar ein igjen klokka<br />
to, <strong>og</strong> jobbar fram til klokka fem. Men<br />
dette er ikkje hardt. Nokre stader kanskje,<br />
men dei største arbeidsplassane,<br />
der er det lett. Ikkje som i Noreg. Her -<br />
dersom du har ein time å jobbe, då<br />
jobbar du hardt i ein time.<br />
Anne van Oorschot, på si side, opplever<br />
<strong>og</strong> ein kontrast mellom arbeidslivet i opphavslandet<br />
<strong>og</strong> her, men med motsatt forteikn.<br />
Ho fortel om ein ting alle nederlendarar<br />
i Noreg reagerer på:<br />
Det er dette uttrykket "Ting tar tid". Det<br />
synest vi er heilt frykteleg! Fordi vi synest<br />
altså at ting generelt sett går seint. Og det<br />
er ikkje vi vande med frå Nederland. Der<br />
skal alt gå veldig fort. Og når du jobbar i<br />
ei bedrift eller i det offentlege, då har du<br />
masse fristar å forhalde deg til <strong>og</strong> du må<br />
vere utruleg serviceinnstilt. Det med at<br />
ting tar tid, det trur eg at alle nordmenn<br />
har eit forhold til. Men det er klart at den<br />
positive sida av det er jo at i Nederland<br />
bikkar det over på den gale sida med at<br />
det er utruleg mykje stress - det er veldig<br />
mykje konkurranse <strong>og</strong>så i arbeidslivet, der<br />
du skal kome på jobb ein halvtime før<br />
sjefen kjem <strong>og</strong> skal reise heim ein halvtime<br />
etter at han har dratt frå kontoret. Og alt<br />
går alt for fort der. Så det er klart at om vi<br />
no kan finne eit kompromiss eller balanse<br />
mellom det samfunnet <strong>og</strong> det norske samfunnet<br />
- det trur eg hadde vore ideelt!<br />
Ønsket om eit kompromiss eller ein<br />
"gylden middelveg" kjem òg opp når det<br />
gjeld erfaringar med skule <strong>og</strong> barnehage.<br />
Fleire av deltakarane som har barn i skule<br />
<strong>og</strong> barnehage seier at dei set pris på at i<br />
Noreg får barna utfalde seg, dei blir tekne<br />
på alvor <strong>og</strong> har krav på å bli høyrt i saker<br />
som gjeld dei, <strong>og</strong> skule <strong>og</strong> barnehage set<br />
fokus på trivsel, ikkje berre fagleg pr<strong>og</strong>resjon.<br />
Samstundes er det fleire som skulle
ønskje seg noko meir disiplin <strong>og</strong> klare<br />
rammer. Ei mor fortel:<br />
Sånn som når ungane kjem <strong>og</strong> seier<br />
[etterliknar barnerop]:"Du Ann-Mari,<br />
kan eg gå der?" Eg - eg fikk sjokk i byrjinga,<br />
fordi at det var ikkje sånn vi var<br />
oppdratt. Vi måtte først rekke handa opp,<br />
<strong>og</strong> så om du får lov å spørje, <strong>og</strong> så vidare.<br />
Så det var mykje strengare. Eg synast at<br />
ungane har det mykje betre her. Kanskje<br />
litt for bra! (...) Då eg var barn hadde vi<br />
meir respekt for foreldre. Heilt frå barnehagen<br />
har vaksne makt over deg. Og då<br />
sit det i hovudet, at det skal vere sånn, du<br />
skal ikkje motseie noko - så vi fekk eit<br />
anna forhold til familie. Vi skulle gjere<br />
som foreldra sa. Eg hugser at eg følte meg<br />
ganske som eit barn sjølv då eg var 30 år<br />
gamal; for eg følte press frå faren min <strong>og</strong><br />
frå tantene mine, dei bestemte kor eg<br />
skulle gå <strong>og</strong> kva eg skulle gjere, sjølv om<br />
eg var ein vaksen person. Men her har<br />
folk det mykje friare, dei gjer som dei vil,<br />
på ein måte; foreldre berre rettleiar ungane<br />
på ein fri måte. Ingen får noko press<br />
- ikkje på den måten som vi hadde det.<br />
Men eg at synast når folk blir eldre, dette<br />
med respekt for foreldre - då synast eg det<br />
er betre i Litauen. For mor ho er mor <strong>og</strong><br />
du kan ikkje tenkje annleis. Ho er<br />
liksom.. ho er sol <strong>og</strong> himmel! Sånn som<br />
her, at folk har foreldre på gamleheim, det<br />
skjer ikkje i Litauen.<br />
Ei anna mor seier at det å skulle forstå<br />
skulesystemet har vore noko av det<br />
vanskelegaste med å kome til Noreg. Ho<br />
forklarar:<br />
Fordi - i alle fall for ti år sidan - hadde<br />
lærarane i Portugal mykje makt. Det var<br />
mange reglar. Heilt frå barnehagen blir<br />
ein vurdert, kanskje med rød prikk <strong>og</strong><br />
grøn prikk. Det er reglar for alt, ein skal<br />
alltid leggje ting tilbake på plass. Det er<br />
veldig mykje orden <strong>og</strong> oppdraging, heile<br />
tida. Korleis ein oppfører seg <strong>og</strong> ikkje<br />
oppfører seg, kva som er bra <strong>og</strong> ikkje bra.<br />
Hele dagen høyrer du om reglar, om du<br />
gjer det godt nok eller ikkje godt nok.<br />
Mange ting. Og så då eg kom til Noreg<br />
var det veldig fritt. Overalt! I skulen, i<br />
fritidsordninga. Barna var veldig frie til å<br />
bestemme kva de ville gjere, korleis de<br />
ville gjere det, om dei kanskje gadd eller<br />
ikkje å rydde etter seg - det var veldig<br />
merkeleg. Det er framleis litt merkeleg!<br />
Ho reagerer på debatten rundt kor vidt<br />
heimelekser er viktige eller ikkje, <strong>og</strong> slår<br />
fast at ein slik diskusjon ville vore<br />
utenkjeleg i Portugal. Men ho legg til:<br />
Men - det er Noreg. Noreg er veldig sånn<br />
- alt kan stillast spørsmål rundt. Ein må<br />
berre venne seg til det, <strong>og</strong> akseptere det.<br />
Dersom ein vil fungere her.<br />
Religion<br />
Ein dag eg var innom Fjøra Intro møtte eg<br />
ei ung kvinne som var på randen av<br />
utmatting etter dagens dose lærdom om<br />
det norske samfunnet. Ho hadde besøkt ei<br />
lokal kyrkje <strong>og</strong> fått informasjon om den<br />
nye kjønnsnøytrale ekteskapslova, <strong>og</strong> om<br />
at personar som lever homofilt kan bli<br />
prestar i den norske kyrkja. Det var nesten<br />
ikkje m<strong>og</strong>leg å snakke med ho; i dag<br />
kunne ho ikkje ta inn meir. Ho måtte heim<br />
<strong>og</strong> kvile.<br />
Religion <strong>og</strong> religiøs praksis er eit felt som<br />
kan skape utfordringar for dei som flyttar<br />
frå eit land til eit anna. Migrasjonsforsking<br />
viser at den religiøse tilhøyrsla<br />
ofte kan endre seg i samband med migrasjon.<br />
Religionen kan bli ein viktigare del<br />
kjelda, nr. 2 – 2009, årgang 18<br />
av livet, fordi den blir eit forankringspunkt<br />
for identitet i eit samfunn der mykje<br />
er framand <strong>og</strong> ukjend. Men personars forståing<br />
av eigen religion kan òg utvikle <strong>og</strong><br />
endre seg, fordi møtet med eit annleis<br />
samfunn <strong>og</strong> andre livssyn utfordrar dei<br />
normene <strong>og</strong> det verdsbiletet ein lærte å<br />
kjenne i heimlandet.<br />
Kva erfaringar har deltakarane i<br />
Mangfaldige arkiv med dette? Kva refleksjonar<br />
har dei gjort seg kring religion <strong>og</strong><br />
religiøs praksis, i samband med eigen<br />
migrasjon? På spørsmål om kor vidt deira<br />
livssyn, tru eller religiøse tilhøyrsle har<br />
endra seg på grunn av at dei flytta til<br />
Noreg, er svara ulike. Fleire svarar<br />
bestemt nei:<br />
Nei. Då eg kom frå Somalia var eg<br />
muslim. Og når eg kom hit, er eg muslim.<br />
Det er det same, seier Liban Warsame<br />
Liban.<br />
Frå ein annan deltakar kjem eit like klart<br />
"ja." Ho seier:<br />
Sjølvsagt. Fordi viss du - for å sette det på<br />
spissen - viss du hadde budd med andre<br />
rasar som var heilt, heilt annleis enn deg,<br />
hadde det ikkje påverka deg <strong>og</strong> forandra<br />
deg? Det er sjølvsagt slik. Altså, detaljar<br />
på prosentvis, det kan eg ikkje gi deg.<br />
Men heilt klart, ja. Og det er ikkje noko<br />
dårlig. Det er berre at man utvidar - eg<br />
trur eg blei eit meir komplekst menneske,<br />
med meir forståing for andre, andre sin<br />
kultur, andre sitt språk, andre måtar å<br />
vere på, andre typar tankeverksemd -<br />
altså; du blir mykje rikare enn du var før.<br />
Og det gjer igjen at du må vurdere, <strong>og</strong><br />
utvide, <strong>og</strong> kanskje kaste bort nokre synspunkt<br />
du hadde frå før. Og opne deg for<br />
noko nytt!<br />
Når det gjeld kor vidt deira religiøse<br />
praksis har endra seg som følgje av at dei<br />
flytta frå heimlandet <strong>og</strong> kom til Noreg, er<br />
deltakarane meir samstemde. For dei<br />
fleste har det vore endring, fordi rammene<br />
rundt det religiøse livet er annleis der dei<br />
bur no enn der dei budde før. For nokon<br />
betyr det at dei går oftare i kyrkja enn før<br />
- kyrkja har kanskje ei sentral rolle i lokalsamfunnet<br />
der dei bur. Andre går<br />
sjeldnare til gudsteneste, bøn eller religiøse<br />
møte no enn før, nokon fordi det ikkje<br />
er like lett å finne eit religiøst fellesskap<br />
der dei bur no, andre fordi kyrkja i Noreg<br />
ikkje organiserer storslåtte folkefester<br />
som dei er vande med heimanfrå – der ein<br />
gjekk like mykje for å treffe folk, som for<br />
det religiøse innhaldet i markeringa. Ei<br />
kvinne fortel om fellesskap på tvers av<br />
29
kjelda, nr. 2 – 2009, årgang 18<br />
Fjøra Intro er et introduksjonssenter for flyktningar <strong>og</strong> innvandrarar i <strong>S<strong>og</strong>n</strong>dal.<br />
skiljeliner som hadde mykje å seie i heimlandet<br />
– her i Noreg har identiteten som<br />
kristen blitt viktigare, <strong>og</strong> kva for ei retning<br />
av kristendomen ein høyrer til speler<br />
mindre rolle. For muslimane eg har<br />
intervjua har religiøs praksis endra seg<br />
fordi det i <strong>S<strong>og</strong>n</strong> <strong>og</strong> <strong>Fjordane</strong> er langt å<br />
reise til næraste moské; private heimar<br />
overtar difor rolla som samlingsstad for<br />
religiøse markeringar <strong>og</strong> høgtider.<br />
Framtida<br />
Vi har no fått eit innblikk i bakgrunnen til<br />
deltakarane i prosjektet Mangfaldige<br />
arkiv. Vi har høyrt om ulike grunnar til at<br />
dei valde å forlate heimlandet sitt, <strong>og</strong> at<br />
dei enda opp nettopp her. Deltakarane har<br />
fortalt om sine første opplevingar i møte<br />
med norske årstider, klima <strong>og</strong> samfunn,<br />
<strong>og</strong> om sine refleksjonar rundt forskjellar<br />
mellom livet her <strong>og</strong> i dei landa dei kjem<br />
frå. Vi har òg fått eit innblikk i erfaringar<br />
knytt til arbeidsliv, oppdraging av barn i<br />
eit nytt land <strong>og</strong> korleis religiøs tru <strong>og</strong><br />
praksis kan bli påverka av migrasjon. Eit<br />
tema står att - framtida. Kva slags planar<br />
<strong>og</strong> draumar har deltakarane for livet<br />
vidare? Ønskjer dei å bli buande i <strong>S<strong>og</strong>n</strong><br />
<strong>og</strong> <strong>Fjordane</strong>? Kva slags ønskjer har dei<br />
eventuelt for barna sine?<br />
Eg ønskjer å bu her i <strong>S<strong>og</strong>n</strong>dal. Eg vil<br />
jobbe, <strong>og</strong> ta utdanning, gifte meg <strong>og</strong> få<br />
barn, seier Mohamed Shute Mohamud.<br />
Han er interessert i sport, <strong>og</strong> kunne gjerne<br />
tenkje seg å jobbe i ein sportsbutikk.<br />
30<br />
Viss eg ikkje var gift ville eg kanskje<br />
studere <strong>og</strong> byrje livet på nytt. No må eg<br />
sjå mine draumar i min familie <strong>og</strong> mine<br />
barn. Kanskje, dersom min familie får<br />
komme hit... Eg håpar å sjå min familie<br />
lukkeleg. Eg ser norske folk vere glade, eg<br />
ønskjer å sjå min familie glad. Og sjå<br />
barna mine lære <strong>og</strong> få ei god framtid,<br />
seier Mohammad Haraza.<br />
Eg kan drøyme, men - det er vanskeleg å<br />
forklare. Du veit at for å leve godt er det<br />
avhengig av korleis ein tener pengar. Men<br />
eg har ikkje jobb slik at eg kan få pengar.<br />
Derfor kan eg ikkje drøyme om noko,<br />
seier Francesca Tué. Dersom ho hadde<br />
hatt m<strong>og</strong>legheit til å drøyme, ville ho ha<br />
ønskt å kunne kjøpe sitt eige hus.<br />
Eg ønskjer å bli lege eller forskar, seier<br />
Maria Jones. Ho kom til Noreg frå<br />
Rwanda for tre år sidan, no går ho siste<br />
året på vidaregåande skule. Til hausten<br />
skal ho flytte for å studere. Ho kan gjerne<br />
tenkje seg å flytte tilbake til <strong>S<strong>og</strong>n</strong> etter<br />
utdanninga, men kor ho skal bu avhenger<br />
av kor ho får seg jobb når den tid kjem.<br />
Framtida den er her på Davik, utan tvil!<br />
seier Anne van Oorschot. Ho håper at om<br />
20-30 år er Davik framleis ei bygd som<br />
blomstrar, med mange kjekke menneske å<br />
omgåast. Ho håper <strong>og</strong>så at barna hennar<br />
får ei fin framtid, med god helse, <strong>og</strong> - når<br />
den tid kjem - at dei får jobbar dei trivst<br />
med. Ikkje minst håper ho at barna, når<br />
dei er ferdige med studiar <strong>og</strong> reiser, vil<br />
flytte tilbake til <strong>S<strong>og</strong>n</strong> <strong>og</strong> <strong>Fjordane</strong>. For,<br />
som ho seier: her har vi så mange gode<br />
verdiar <strong>og</strong> så mange m<strong>og</strong>legheiter!<br />
For å høyre alle livsminneintervjua frå<br />
Mangfaldige arkiv-prosjektet, sjå<br />
www.fylkesarkiv.no.<br />
Kjelder:<br />
Stortingsmelding nr. 17 (2005-2006):<br />
2008 som markeringsår for kulturelt<br />
mangfold.<br />
Facebook: Opprop for NEI til asylmottak<br />
i Aurland<br />
www.kommunal-rapport.no, 18.02.04<br />
www.byarkivet.oslo.kommune.no<br />
Fuglerud, Øivind 2001:<br />
Migrasjonsforståelse. Oslo:<br />
Universitetsforlaget<br />
Takk til:<br />
Nomeda Høgseth, Francesca Tué,<br />
Mohammad Haraza, Mohamed Shute<br />
Mohamud, Maria Jones, Liban Warsame<br />
Liban, Zelfanya Tewelde, Jonathan Di<br />
Blasi, Anne van Oorshot <strong>og</strong> Dag Olav<br />
Osen.<br />
Alle sitat er omarbeidd eller omsett av<br />
artikkelforfattaren.
Etter andre verdskrigen hadde ni europeiske<br />
statar kommuniststyre <strong>og</strong> jernteppet<br />
som Churchill kalla det, hadde<br />
lagt seg over Aust-Europa. Mange av<br />
leiarane i dei kommunistiske partia<br />
hadde opphalde seg i Sovjetunionen.<br />
Kombinert med sovjetisk militært nærvær<br />
i åra etter krigen skapte det grunnlag<br />
for sterke kommunistiske styre.<br />
I Ungarn vart kommunistpartiet det<br />
einaste lovlege partiet i 1949. Partiet sin<br />
leiar János Kádár hadde sterke band til<br />
Sovjetunionen <strong>og</strong> var prega av stalinistiske<br />
idear. I 1953 tok Imre Nagy over<br />
som statsminister. Dette vart starten på<br />
ein periode prega av oppmjuking i tilhøvet<br />
til Sovjetunionen <strong>og</strong> arbeid med<br />
politiske reformer.<br />
Hjå ungararane skapte politikken til<br />
Nagy krav <strong>og</strong> forventning om ytterlegare<br />
demokratiseringsprosess. Tida<br />
fram til hausten 1956 var prega av maktkamp<br />
mellom Nagy <strong>og</strong> Kádár <strong>og</strong> begge<br />
hadde sine periodar som statsminister.<br />
23. oktober 1956 demonstrerte 200 000<br />
menneske i Budapest med krav om fridom<br />
frå Sovjetunionen. Nagy vart på<br />
nytt satt inn som statsminister. Han sette<br />
ned ei samlingsregjering <strong>og</strong> meldte<br />
landet ut av Warszavapakta.<br />
Stor merksemd i Vest-Europa<br />
”I Ungarn opplever ein ikkje berre ei<br />
nasjonal reising, men <strong>og</strong>så eit politisk<br />
oppreist mot kommunismen.<br />
Vasalstatane vil ikkje lenger vera vasall.<br />
Dei underkua vil ikkje lenger verta<br />
underkua. Dei som har vore utnytta vil<br />
ikkje lata seg utnytta lenger”. Dette sitatet<br />
er henta frå Fjordabladet 2. november<br />
1956 <strong>og</strong> illustrerer korleis situasjonen i<br />
Ungarn var blitt eit tema for media i<br />
heile Vest-Europa.<br />
Medan Europa følgde med intervenerte<br />
Sovjetunionens væpna styrker Ungarn<br />
4. november 1956. Nær 20 000 ungararar<br />
vart drepne <strong>og</strong> Sovjetunionen sytte<br />
for at eit nytt undertrykksregime vart<br />
etablert i løpet av kort tid. Sovjet kalla<br />
demonstrasjonane i Ungarn ”kontrare-<br />
volusjon” (Palmer (1995), s. 912) <strong>og</strong><br />
gjennomførte strenge rettsoppgjer.<br />
Hendingane i november 1956 <strong>og</strong> oppgjeret<br />
i etterkant, førte til masseflukt.<br />
Minst 180 000 ungararar flykta til<br />
Austerrike <strong>og</strong> 20 000 til Jugoslavia i<br />
perioden frå vinteren 1956 til våren<br />
1958.<br />
6. november kunne abonnentane av<br />
Fjordabladet lese om den Sovjetiske<br />
intervensjonen: ”Sovjet-russiske fly<br />
bomba i går Budapest. Fridomskjemparane<br />
held fram med striden sjølv<br />
om russarane har sendt ut sterke oppmodingar<br />
om å leggja ned våpna”. I same<br />
avisa var det <strong>og</strong>så ei oppmoding om å<br />
hjelpe Ungarn: ”Fridom <strong>og</strong> fred for ein<br />
einaste dag. Det var alt Ungarn kunne<br />
få. Det tappert kjempende ungarske folk<br />
er atter under russarane sine klør. For<br />
berre nokre dagar sidan lova russarane<br />
at dei ville tinge om å drage troppene<br />
attende. No har dei hersett landet.<br />
Situasjonen er dypt tragisk. Framferda<br />
til russarane har vekt ein storm av protestar.”<br />
I Norsk innvandringshistorie (Kjeldstadli,<br />
red. (2003)) drøftar Hallvard Tjelmeland<br />
kjelda, nr. 2 – 2009, årgang 18<br />
Opprøret i Ungarn 1956 <strong>og</strong><br />
ungarske flyktningar i Noreg Av Karianne Schmidt Vindenes<br />
Under demonstrasjonane hausten 1956 var ein statue av Stalin tatt ned <strong>og</strong> øydelagd av<br />
demonstrantane.<br />
korleis hendingane i Ungarn vart oppfatta<br />
i Noreg <strong>og</strong> resten av Europa. Som sitatet<br />
frå Fjordabladet 2. november viser, var<br />
opprøret mot kommunismen viktig.<br />
Fjordabladet har brukt ord som<br />
”fridomskjempar”, ”det tappert kjempende<br />
ungarske folk” <strong>og</strong> ”under russarane<br />
sine klør” for å beskrive situasjonen.<br />
Med den kalde krigen som bakteppe<br />
vart ungararane sin kamp symbolet<br />
på vesten sin kamp mot kommunismen.<br />
I Noreg vart den sovjetiske<br />
invasjonen fordømt av dei politiske<br />
partia. Media rapporterte om dramatisk<br />
flukt <strong>og</strong> vanskelege tilhøve i flyktningleirane.<br />
Det vart skipa til fleire innsamlingsaksjonar,<br />
<strong>og</strong> Raude Krossen si<br />
innsamling var til dømes godt omtala i<br />
Fjordabladet.<br />
Ungarske flyktningar i Noreg<br />
Etter den sovjetiske intervensjonen i<br />
Ungarn flykta altså om lag 200 000<br />
ungararar. Dei fleste til Austerrike der<br />
det vart etablert flyktningleirar. Den<br />
første tida var i følgje Norsk innvandringshistorie<br />
Noreg sin politikk å<br />
yte hjelp til flyktningane som opphaldt<br />
seg i Austerrike <strong>og</strong> Jugoslavia, <strong>og</strong><br />
Stortinget løyvde ein halv million kroner<br />
31
kjelda, nr. 2 – 2009, årgang 18<br />
til hjelpearbeidet. Den store mengda med<br />
flyktningar gjorde at Austerrike etter<br />
kvart oppmoda andre land om å ta i mot<br />
flyktningar.<br />
Noreg bestemte at dei ville ta imot 1000<br />
flyktningar <strong>og</strong> det vart etablert eit overføringsstyre<br />
som skulle organisere mottaket.<br />
Totalt kom det om lag 1500 flyktningar<br />
til Noreg. Nordmenn hadde god<br />
kunnskap om bakgrunnen flyktningane<br />
kom frå <strong>og</strong> Norsk innvandringshistorie<br />
seier at ”… verken før eller seinare har<br />
flyktningar blitt møtt med så stor velvilje<br />
<strong>og</strong> entusiasme” (Tjelmeland<br />
(2005), s. 53)<br />
Ulike land organiserte mottaket av flyktningar<br />
på ulikt vis, <strong>og</strong> i Noreg var det<br />
kommunane som fekk ansvar for mottak<br />
<strong>og</strong> integrering i lokalsamfunna. I eit<br />
rundskriv frå Styret for overføring av<br />
ungarske flyktninger til Norge kan vi<br />
lese at målet var å sikre flyktningane<br />
rask tilpassing til det norske samfunnet.<br />
Helseråda i kommunane fekk ansvar for<br />
å undersøke alle flyktningar for tuberkulose<br />
<strong>og</strong> kommunane hadde ansvar for<br />
bustad- <strong>og</strong> arbeidsformidling.<br />
Overføringsstyret presiserte kva sosiale<br />
rettar flyktningane hadde krav på. Dette<br />
32<br />
Sovjetiske stidsv<strong>og</strong>ner etter invasjonen 4. november 1956.<br />
omfatta barnetrygd <strong>og</strong> sjuketrygd frå det<br />
tidspunktet dei kom til Noreg, ulukkestrygd<br />
frå det tidspunktet flyktningane<br />
kom i arbeid, arbeidsløysetrygd <strong>og</strong><br />
pensjonstrygd etter gjeldande oppteningstider.<br />
Rett til alderstrygd var<br />
avhengig av at søkjar var over 70 år <strong>og</strong><br />
hadde budd i Noreg i fem år.<br />
Overføringsstyret presiserte i rundskrivet<br />
at dei einskilde trygdestyra<br />
hadde høve til å fråvike kravet om fem<br />
års opphald i landet.<br />
Ungarske barn i Vågsøy<br />
Sør-Vågsøy kommune var ein av kom-<br />
Her kan vi sjå korleis statuen av Stalin vert dratt gjennom gatene i Budapest.<br />
munane som tok i mot ungarske flyktningar.<br />
4. september 1957 hadde Sør-<br />
Vågsøy skulestyre opp ei sak om<br />
”tilleggstimar for Ungarn-barn”. I<br />
referatet kan vi lese at skulestyret ville<br />
organisere opplæring for to ungarske<br />
barn som hadde komme til kommunen.<br />
Skulestyret hadde søkt om stønad til<br />
ekstratimar <strong>og</strong> laga ein plan for undervisinga.<br />
Barna frå Ungarn skulle gå i 3.<br />
klasse som besto av 5., 6. <strong>og</strong> 7. årskull.<br />
Nokre dagar gjekk alle kulla i lag, andre<br />
dagar var dei delte <strong>og</strong> ungararane skulle<br />
gå med alle tre kulla etter eit mønster.<br />
Måndag <strong>og</strong> laurdag: heile 3. klasse, tysdag<br />
<strong>og</strong> torsdag: 5. årskull, onsdag <strong>og</strong><br />
torsdag 6. <strong>og</strong> 7. årskull. Skulestyret laga<br />
ein plan for skuleåret 1957/58. I åra<br />
etterpå finn vi ikkje referanse til vidare<br />
oppfølging av barna frå Ungarn.<br />
Flest menn<br />
Fleirtalet av dei ungarske flyktningane<br />
som kom til Noreg var menn (sju av ti),<br />
det var i hovudsak yngre folk med bakgrunn<br />
som fagarbeidarar eller elevar ved<br />
yrkesskular, berre eit fåtal hadde høgare<br />
utdanning. Som vi kan sjå frå eit brev<br />
frå Lærdal kommune, hadde <strong>og</strong>så kommunane<br />
klare forventningar om kva<br />
flyktningar dei ville ta i mot.”…Lærdal<br />
er viljug å ta mot ein familie på inntil 5<br />
personar, kone, mann <strong>og</strong> inntil tre born,<br />
ein ungdom i alderen 16-20 år <strong>og</strong> 2<br />
born, i alt 8 personar. Dei vaksne må<br />
vere kropsarbeidarar, <strong>og</strong> helst landsfolk”.<br />
Ein av ti reiste tilbake<br />
Vi har diverre ikkje tilgjenge til statistikk<br />
som kan fortelje kor mange<br />
ungararar som kom til <strong>S<strong>og</strong>n</strong> <strong>og</strong>
Sovjetisk stridsv<strong>og</strong>n på gata i Budapest.<br />
<strong>Fjordane</strong>. Dei nasjonale statistikkane<br />
kan fortelje at talet har helde seg relativt<br />
stabilt i Noreg. I 1950, før krisa i<br />
Ungarn, budde det 198 personar med<br />
fødeland Ungarn i Noreg. I 1960, nokre<br />
få år etter krisa, var talet 1360. Totalt var<br />
det komme om lag 1500 ungarske flyktningar<br />
<strong>og</strong> etter tala i frå 1960 kan vi seie<br />
at om lag 10% av flyktningane reiste<br />
tilbake til Ungarn. I tiåra etter har talet<br />
vore relativt stabilt: 1255 i 1970, 1254 i<br />
1980 <strong>og</strong> 1305 i 1990.<br />
Del di historie<br />
<strong>Fylkesarkivet</strong> har kjelder som kan vere<br />
med å dokumentere det praktiske vedrørande<br />
ungarske flyktningar i <strong>S<strong>og</strong>n</strong> <strong>og</strong><br />
<strong>Fjordane</strong>. Vi er <strong>og</strong>så interessert i nytt<br />
materiale som kan kaste lys over dei<br />
ungarske flyktningane si historie i <strong>S<strong>og</strong>n</strong><br />
<strong>og</strong> <strong>Fjordane</strong>.<br />
Viss du kom som flyktning frå Ungarn<br />
eller er etterkommar etter ein av flyktningane<br />
vil vi gjerne at du tek kontakt<br />
1950 1960 1970 1980 1990<br />
Pers. Pers. Pers. Pers. Pers.<br />
198 1360 1255 1254 1305<br />
Viser folkemengd sortert på fødeland Ungarn <strong>og</strong> årstal.<br />
1970 1980 1990 2000 2009<br />
Pers. Pers. Pers. Pers. Pers.<br />
Menn, Ungarn 909 938 991 903 1077<br />
Kvinner, Ungarn 572 624 655 739 1018<br />
Viser innvandrarar <strong>og</strong> norskfødde med innvandrarbakgrunn (to utanlandske foreldre)<br />
sortert på fødeland, kjønn <strong>og</strong> årstal.<br />
kjelda, nr. 2 – 2009, årgang 18<br />
med oss. Vi vil til dømes vere interessert<br />
i bilete som er med på å fortelje historia<br />
om livet i Ungarn, flukta <strong>og</strong> livet i<br />
Noreg, dagbøker <strong>og</strong> korrespondanse<br />
med familie i Ungarn eller andre land<br />
Var du klassekamerat eller arbeidskamerat<br />
med ein ungarar? Viss du har ei<br />
historie å fortelje vil vi gjerne at du<br />
kontaktar oss eller legg inn historia di i<br />
digitalt fortalt (www.digitaltfortalt.no).<br />
Kjelder:<br />
Palmer, R.R. <strong>og</strong> Joel Colton (1995) A<br />
History of the Modern World. Åttande<br />
utgåve<br />
Tjelmeland, Hallvard (2003) ”Del 1<br />
1940-1975”. I: Knut Kjeldstadli (red.).<br />
Norsk innvandringshistorie, bind 3, I<br />
globaliseringens tid 1940-2000. Oslo<br />
Lærdal kommune, formannskapet,<br />
korrespondanse/sakarkiv 1957<br />
Sør-Vågsøy kommune, skulestyret,<br />
møtebok 1955-1963<br />
Alle bileta er henta frå<br />
www.Hungary1956.com, opplysning om<br />
fot<strong>og</strong>raf er ukjend.<br />
33
kjelda, nr. 2 – 2009, årgang 18<br />
Irske Potts-poteter i over hundre år<br />
Osen gard i august 2008. Pottspoteter servert til kaffi på Potts-bordet i gardstunet.<br />
Eit par dagar etter 17. mai kom det<br />
melding frå Osen gard i Gaular:<br />
Potts-potetene er komne i jorda! Det<br />
har skjedd kvart einaste år sidan<br />
slutten av 1800-talet. I 1878 kom<br />
irlendaren William Trumperant<br />
Potts til Osen for å fiska laks. Han <strong>og</strong><br />
to andre med namnet Potts åtte Osen<br />
gard i mange år. Dei prøvde seg <strong>og</strong>så<br />
med setjepoteter frå Irland.<br />
34<br />
Eg skreiv eit stykke i <strong>Kjelda</strong> nr.<br />
3/2008 om korleis det bar til at eg<br />
sommaren 2008 fekk kjennskap til<br />
irlendarane Potts på Osen gard. Eg<br />
fortalde om Potts-poteten <strong>og</strong> om det<br />
aller første møtet mitt med denne særs<br />
spesielle poteten, i gardstunet attmed<br />
eit steinbord med innh<strong>og</strong>de Pottsnamn<br />
<strong>og</strong> årstal:<br />
Eitt av Potts-potet-felta i <strong>S<strong>og</strong>n</strong> 2009. Den første spira kom til syne alt 3. mai! Unn Karin<br />
Kleppe på Osen gard skreiv då ho høyrde dette: "Eg er imponert kva de får til inne på<br />
Systranda". Biletet viser feltet 4. juni.<br />
Av Hermund Kleppa<br />
Me sat attmed Potts-bordet, <strong>og</strong> det blei<br />
spørsmål om eg hadde lyst på ein kopp<br />
kaffi. Eg takka ja, sjølv om eg akkurat<br />
då ikkje sakna noko som helst. Det<br />
kom ei kaffikanne på plass, koppar,<br />
syltetøy, kjeks, - <strong>og</strong> ei skål med femseks<br />
poteter. Det siste stussa eg litt på,<br />
men heldt det med meg sjølv. Poteter<br />
til kaffien er ikkje daglegdags<br />
servering.<br />
Dei blei som rosina i pølsa, potetene.<br />
Olav Johan [Mo, noverande eigar]<br />
fortalde at det er poteter etter Potts.<br />
Potts hadde med seg setjepoteter frå<br />
Irland. Og så har dei dyrka desse<br />
potetene kvart år seinare. Eg la merke<br />
til at mor til Olav Johan kalla dei<br />
potts-poteter. - Dei er ekstra rike på<br />
stivelse, fortalde Olav Johan. Før i<br />
tida hende det rett som det var at<br />
naboar kom <strong>og</strong> fekk seg potts-poteter<br />
når dei skulle baka poteteskaker.<br />
Deigen blei fastare enn av andre slag.<br />
Om kvelden, 13. mai, sette dei Potts-poteter<br />
på Osen gard. Det har dei gjort i over 100<br />
år.<br />
No – i 2009 – er Potts-poteten komne<br />
i jorda att på Osen gard, kanskje for<br />
125. gongen. Og ikkje nok med det.<br />
Henning Rivedal <strong>og</strong> underskrivne har<br />
sett irske Potts-poteter i <strong>S<strong>og</strong>n</strong>. Godt<br />
åla <strong>og</strong> tidleg sette er dei alt komne til<br />
syne på Røysafeltet. Me kjem til å<br />
følgja "årets vekst" med age <strong>og</strong><br />
undring, både i Osen <strong>og</strong> på heimlege<br />
trakter. Og me lovar ei melding om<br />
"årets avling" i <strong>Kjelda</strong> til jul.
Vel blåst!<br />
Kontaktkonferansen<br />
2009 vart arrangert i<br />
Flåm 27. <strong>og</strong> 28. april.<br />
Dette er ein årleg<br />
konferanse som kommunearkivordninga<br />
arrangerar for personar<br />
som jobbar<br />
med arkiv i kommunane<br />
<strong>og</strong> fylkeskommunen.<br />
Koselege<br />
Fretheim hotell var ei<br />
fin ramme for konferansen<br />
som samla i<br />
overkant av 50 deltakarar.<br />
Kontaktkonferansen<br />
vart opna av ordføraren<br />
i Aurland, Olav<br />
Ellingsen. Han gav oss<br />
ei fin reise gjennom kommunen i<br />
ord <strong>og</strong> bilete. Pr<strong>og</strong>rammet fortsette<br />
med fleire interessante føredrag,<br />
mellom anna fleire eksterne føredragshaldarar.<br />
Frode Vik, IKTansvarleg<br />
for skular <strong>og</strong> barnehagar i<br />
Stryn kommune, presenterte<br />
prosjektet Sikker sone Nordfjord.<br />
Ordføraren i Aurland, Olav Ellingsen, opna<br />
kontaktkonferansen i Flåm. Foto: Sturla<br />
Binder.<br />
Turen med Flåmsbana var eit populært innslag på konferansen. Foto: Sturla Binder.<br />
Det er eit prosjekt i regi av alle<br />
Nordfjord-kommunane som mellom<br />
anna jobbar med å finna løysingar<br />
for arkivering av arkiv frå skular <strong>og</strong><br />
barnehagar. Inge Manfred Bjørlin<br />
frå Aust-Agder kulturhistoriske<br />
senter er med i eit prosjekt som<br />
jobbar med å samordna alle fagsystem<br />
<strong>og</strong> sak-/arkivsystem frå tre<br />
kommunar <strong>og</strong> Aust-Agder fylkeskommune.<br />
I innlegget delte han ein<br />
del av kunnskapane <strong>og</strong> erfaringane<br />
sine med oss.<br />
Det var eit variert pr<strong>og</strong>ram på konferansen,<br />
der me <strong>og</strong>så fekk høyra om<br />
mellom anna arbeidet med arkivplan.no,<br />
den nye offentleglova <strong>og</strong><br />
noko av det arbeidet som kommunearkivarane<br />
held på med. Petter von<br />
Kr<strong>og</strong>h, kulturkonsulent i Aurland<br />
kommune, fortalde om noko av<br />
arbeidet på Lokalhistorisk senter i<br />
Aurland. På Flickr, ei biletteneste på<br />
nettet, har dei lagt ut bilete frå<br />
kommunen. Her kan publikum koma<br />
med tilbakemeldingar av ulik art.<br />
Elin Østevik <strong>og</strong> Heidi Rohde Rafto<br />
er tilsette på <strong>Fylkesarkivet</strong> i to ulike<br />
kjelda, nr. 2 – 2009, årgang 18<br />
Av Marit Anita Skrede<br />
prosjekt. Prosjekta vart presenterte<br />
på konferansen. Elin er prosjektrådgjevar<br />
i Europeana Local, eit EUprosjekt<br />
som arbeider med å gjera<br />
digitalt innhald frå lokale <strong>og</strong> regionale<br />
ABM-institusjonar i Europa tilgjengleg<br />
via ein felles fleirspråkleg<br />
portal. Heidi dokumenterar mangfald<br />
i fylket vårt ved å intervjua innvandrarar<br />
frå ulike land <strong>og</strong> verdsdelar<br />
om møtet med <strong>S<strong>og</strong>n</strong> <strong>og</strong><br />
<strong>Fjordane</strong>.<br />
Det sosiale er viktig på kontaktkonferansen.<br />
I tillegg til god mat,<br />
ynskjer me å sjå litt av den staden<br />
me vitjar. Sidan konferansen vart<br />
halden i Flåm, var Flåmsbana eit<br />
naturleg val for utflukt. Dette var<br />
tydelegvis noko som fall i smak, for<br />
dei fleste av deltakarane gjorde seg<br />
nytte av dette tilbodet. Diverre vart<br />
det litt grått då me tok bana til<br />
Myrdal <strong>og</strong> tilbake måndag ettermiddag.<br />
Det var likevel ein fin tur,<br />
<strong>og</strong> me let oss imponera over dei som<br />
i si tid bygde denne spektakulære<br />
bana.<br />
35
Retur:<br />
FYLKESARKIVET<br />
Askedalen 2<br />
6863 Leikanger<br />
ISSN 0803-9682<br />
Før: Biletet syner Hafstad i Førde ein gong mellom 1910 <strong>og</strong> 1920. Utsikt frå Hafstadbakken mot fjorden. Gardsbusetnaden<br />
på Hafstad i framgrunnen <strong>og</strong> den framveksande tettstaden bak. Foto: Olai Fauske.<br />
No: Utsikt frå grustaket på Hafstad i 2009. Her er det nesten berre horisonten som er gjenkjenneleg. Foto: Sturla Binder.