Eiliv Vinje - Universitetet i Bergen

88 KAP. 2.3
skarpe skilje mellom deltakar og tilskodar. Tankegangen Hos Aristoteles er grovt
formulert at det som ein lovpriser, vil ein også argumentera for. Til støtte for dette
tøyer han førestillinga om kva ein dommar er. Ikkje bare dommaren i
rettsforsamlinga, men einkvar som ein forsøker å overtala, er dommar. "Forholdet er
det samme med festtalen. Den komponeres nemlig med henblik på, at det er
publikum, der skal virke som dommer." (Aristoteles Retorik II.13.1; Vickers 1988, 54.)
I staden for å skilja epideiktisk litteratur skarpt og eintydig frå annan
litteratur, i staden for å sjå det epideiktiske som reindyrka fenomen, lausrive frå alle
meiningsfulle samanhengar, slik som ofte skjer når det blir knytt til sofistikken og
øvingsretorikken, legg Burgess vekt på at store delar av antikk (særleg gresk)
litteratur inneheld eit vesentleg epideiktisk element. Dette gjeld sentrale sjangrar
som historiografi, filosofi, poesi, osv. Det omfattar ikkje minst ein filosof som Platon:
Taking the term "epideictic" in its widest application - a style of prose in which
ornateness is introduced in a conscious effort to please, Plato is a most conspicuous
example of its use (Burgess 1902, 215).
Særleg er denne vektlegginga av eit epideiktisk element i filosofi eit interessant
korrektiv til den sterke trongen til polarisering mellom retorikk og filosofi som har
vore rådande i både eldre og nyare tid.
Burgess avviser dei utbreidde førestillingane om ein "rein" og snever kategori,
bare orientert mot pynt, leik, spel. Han ser heller ikkje sofistikken og
øvingsretorikken som representative for epideiktisk litteratur, men åtvarer i staden
mot å gi desse tradisjonane for stor betydning. Det han argu menterer for, er ein vid
kategori som rommar eit tematisk mangfald.
Thus epideictic oratory varies greatly in the themes which it may treat. According to one
conception, it had a comparatively narrow field into which praise and blame entered as a definite
and easily distinguishable, usually the most prominent, element. This was especially true of its
earlier theoretical treatment. Its practice was always wider than its theory. There was also the more
comprehensive view by which it came to include the "occasional speech" of almost endless variety
in theme and treatment. This is illustrated to some extent in the time of Socrates, but more
especially in the period known as the second Sophistic. (Burgess 1902, 96.)
Grunntanken er at eit element av framsyning kan gjera seg meir eller mindre
gjeldande. På grunnlag av sin inklusive definisjon deler han det epideiktiske feltet i
tre. (1) "that [class] characterized by elevation of subject and a certain practical
application usually arising from the admixture of the deliberative