Eiliv Vinje - Universitetet i Bergen

VIDD
"Det var Holbergs Lyst at raisonere", seier Ellen Jørgensen (Jørgensen 1931,
186). Resonnering eller refleksjon er eit gjennomgåande element også i hans
historiografi. Han levandegjer tanken om at historie ikkje er anna enn filosofi i form
av eksempel (Levine 1994, 271; Krüger 1968, 168). Og etter 1735 blir den
moralfilosofiske tendensen så markant at det har oppstått tvil om historieverka hans
verkeleg skal reknast som historiografiar (Paludan-Müller 1883, 53-55; Bull 1913, 102-
103).
Kor nyskapande han enn kan seiast å vera, er det i kraft av å vera gammaldags
at historiografien får affinitet til essayet. Viss det er dekkande det Paludan -Müller
seier, at Holberg bøyer av overfor den nye tid når han gir opp historieskrivinga, er
det vel også dekkande å hevda at han instituerer ei ny tid ved måten han drar nytte
av dei historiske skriftene på i sin reflekterande prosa. Ved å forbli gammaldags
historikar skapar han ein ny og moderne essayistikk.
83