Eiliv Vinje - Universitetet i Bergen

76
KAP. 2.2
faghistorikar utmerkar ikkje Holberg seg på nokre av desse felta. Det er visstnok
heller ingenting som tyder på at han har fungert godt eller følt seg vel i rolla som
undervisar. Hans viktigaste rolle som faghistorikar var historiografens.
Holbergs eigne refleksjonar om historieskriving
Innleiinga til tredje tome av Danmarkshistoria, "Betænkning over Historier",
inneheld bl.a. to distinksjonar som også kan brukast som referanseramme for
Holbergs eigen historiografi.
For det første skiljet mellom enkelt og vanskeleg, som Holberg formulerer
som eit paradoks: Ingenting er enklare, men ingenting er heller vanskelegare enn å
skriva historie. Viss historia kun dreiar seg om "forbigangne Tings simple Beretning"
(Værker i tolv Bind, VIII, 81; SS, VIII, 3), er det ei enkel sak, likeins viss det som blir
gjengitt, bare er sitat frå "Krøniker og Dagregistere" (Værker i tolv Bind, VIII, 88; SS,
VIII, 8), eller detaljerte opplysningar om kongar og krigar. Viss historia derimot tar
mål av seg å "efterforske grunden til alting, og hvorfor de ere skeede", dreiar det seg
om ei vanskeleg og krevjande oppgåve. Dette minner om skiljet mellom
"Ihukommelse" og "Skiønsomhed" som Holberg påkallar i mange samanhengar, f.
eks i kyrkjehistoria der han karakteriserer stilen til den franske erke-biskopen
Hinkmarus som"vidtløftig og forvirred", og skriftene hans som "fulde af Parentheser
og Citationer, saa at de samme give meere tilkiende en stor Læsning og Ihukommelse
end Skiønsomhed" (SS X, 352.23-25.)
For det andre skiljet mellom underhaldning og nytte. Her kjem toposen
historia magistra vitae klart til uttrykk.
[…] Historie er en gandske anden Ting end Folk gemeenligen indbilde sig, nemlig
noget som skrives for Tidsfordriv, i hvilken Henseende man seer de fleeste at
alternere med Kortspill og Historiers Læsning for at faae Ende paa Dagen, som man
siger, og at have noget at amusere sig med de lange Vinter-Aftener. Men det er
aldeeles ikke i den Henseende at gode Historier fornemmeligen skrives, men for at
underviise og at være et Speil, hvorudi man af forbigangne Ting kand see og dømme
om tilkommende, lære at kiende sig selv tillige med andre, og erhverve sig den
solideste Kundskab udi Morale, Jure publico og Stats-Sager, udi hvilken Henseende
Historiers Læsning fornemmeligen recommenderes Regentere og høje Stands
Personer, som det allervigtigste af verdslige Studiis. (Værker i tolv Bind, VIII, 100-101;
SS, VIII, 16-17.)
Desse to distinksjonane kan tena som utgangspunkt for å sjå Holberg både
som nyskapande og tradisjonell i si rolle som historiograf. Dette skal eg gjera