Eiliv Vinje - Universitetet i Bergen

INNLEIING 31
blir det hevdet"; Vold 1990, 177). Vektlegginga av forskjellighet, intertekst, av
oppløysing av meddeling osv. gjer det rimeleg å sjå splittelse som foreinleg med
teksbegrepet til Barthes og Kristeva.
Splittelse pregar også Holberg-essayet. På den bakgrunn kan det vera
forståeleg at desse tekstane til tider blir utforska på grunnlag av modernistisk teori,
slik som i eit nyare arbeid av Peter Christensen 1995 (Christensen 1995). Jens Kruuse
har eit liknande blikk på komedien (Kruuse 1964, 1978), men er i mindre grad teori-
spesifikk i utgreiinga. Eg skal gå ein annan veg. Eg vil framheva tradisjonen som
referanseramme for ei beskriving av slike typisk moderne trekk som splittelse, brot
og dissonans. Dermed har eg ikkje tatt stilling til det gamle og neppe utdebatterte
spørsmålet om Holberg var moderne eller gammaldags. Det kan argum entarast i
begge retningar. Det som eg derimot tar omsyn til, er at Holberg var fortidsorientert
som forfattar. Han skreiv mye om framskritt og forbetring, om å legga av seg gamle
fordommar osv.; på den måten uttrykker han interesse for det nye. Som forfattar har
han derimot blikket for det meste vendt bakover. Han skriv i gamle sjangrar, han
siterer dei gamle, han er på mange måtar gammaldags i språk og stil. Derfor kan
Holberg-essayet karakteriserast ved ordet gjenbruk, - ikkje bare av ord, uttrykk og
setningskonstruksjonar, men også problemstillingar og eksempel. Jo fleire tekstar ein
les i samanheng, jo meir vil ein bli var dette fenomenet. Det er ein klisjéfylt og på sett
og vis fattig prosa. Men i gjenbruken og det klisjéfylte språket ligg også
overskridinga av denne fattigdommen.
Tilbake til det poetikk-historiske perspektivet hos Genette og Barthes: På kva
grunnlag kan dei antyda ei historisk utvikling, der diksjon -poetikken og det som eg
her kallar eit moderne tekstbegrep, blir framstilte som nyutviklingar? Såvidt eg kan
sjå, er det særleg to svar som melder seg. For det første: Hos begge, særleg hos
Barthes, blir klassisismen - eller den klassiske epoke, eller klassisk kritikk - støtt
brukt som bakteppe; det tekstbegrepet han gjer greie for, inneber såleis ei utvikling
bort frå klassisismens snevre normer. For det andre: Diksjons-begrepet til Genette
står i ein liknande kontekst, men her er det særleg fiksjonsbegrepet som utgjer
referanseramme. Viss ein tenkjer seg ei poetikk-historie som tar utgangspunkt i at
litteratur primært er fiksjon, imaginasjon, sansemessig erfaring, vil det vera mogleg å
sjå diksjonsregimet som ei nyutvikling i forhold til dette. Det er vel noko slikt
Genette har i tankane når han hevdar at dette regimet er aukande. Genette har sjølv
bidratt til å auka dette regimet, i artikkelen "La rhétorique restreinte" frå 1970
(Genette 1972, 21-40; 1982, 103-26) som kritiserer ein slik bilet-orientert poetikk som
for snever, nærmare