Eiliv Vinje - Universitetet i Bergen

26 KAP. 1
ei oppfatning som altså blir omslutta av, eller ligg innbakt i definisjonen som
heilskap. Denne heilskapen taler om ei kommunikativ stemme i oppløysing, eller om
meining som fordampar (jfr. også Barthes 1994, 53). Denne oppløysinga utdjuper
Barthes bl.a. i vev-metaforen og intertekst-begrepet.
Vev-metaforen
Vevkjerringa, lita og unnseleg, som gjennom flid og strev skaper eit arbeid som er
nyttig, kunstferdig, stort. Det finst eit mangfald av skildringar som utpenslar veven i
sin materialitet, substansialitet, utstrekning, dvs. som sansemessig erfaring, slik den
synest, følest, kjennest. Men den blir også omtalt på ein annan måte: som
tankepoeng. Vevkjerringa blir etter alt sitt strev og etter alt sitt fine arbeid, til inkje.
Ei "folkebiologisk" forklaring er at vevkjerringa drar tråden ut av sin eigen kropp,
tråden er hennar eigne innvollar; derfor fører arbeidet til at ho forsvinn. "Av blad gör
han en skatt, till dess han, tom och mager,/ invecklat in-dör i sin väv och livet
stäcker" heiter det i "Kling-dikt" av Georg Stiernhielm. Brukt som bilete, kan ei slik
førestilling referera til livet generelt:
Vi fortærer vort liv som edderkoppen. Hvad kuriøst arbejde forretter ikke edderkoppen? Hvor
fine og subtile tråde spinder og frembringer den? […] Men så artigt og underligt edderkoppens
væv er, så svagt et værk er det, da det ikke kan bestå imod vind og vejr, men nedkastes med en
lille fjervinge. Og når edderkoppen har gjort sig mest umage med det, så har den udspundet sit
eget liv derved, så at væven bliver endelig den grav, som edderkoppen dør og begraves i.
(Gravtale over Erik Rosenkrantz, 1681, sit. etter Brøndegaard 1985-86, I, 34.)
Hos Barthes refererer vev-metaforen til tekst; han taler om teksten som vev og
forfattaren som vevkjerring.
Tekst betyr Vev; men om vi hittil har oppfattet denne veven som et produkt, et ferdiglaget slør
foran en mer eller mindre skjult mening (sannheten), legger vi nå vekt på den generative tanke
(som bildet av veven rommer) at teksten er noe som blir til, gjennom et arbeid, en kontinuerlig
fletning; i denne veven - denne teksturen - oppløser subjektet seg, lik en edderkopp som selv blir
borte inne i det nettet som dens sekret konstruerer. Om vi hadde hatt glede ved neologismer,
kunne vi ha definert tekstteorien som en hyphologi (hyphos er veven og edderkoppnettet). (Barthes
1990, 61.)
Veven er noko som blir til, ein prosess. Subjektet, den som lagar veven, blir borte i
denne prosessen. Vevkjerringa blir til inkje ikkje fordi ho fortærer seg sjølv, men
fordi dei trådane ho lagar vev av, ikkje er hennar eigne, men noko som kjem utanfrå.
Det ho flettar saman, er såleis noko anna enn ho sjølv. Dette illustrerer ein prosess
der subjektet går i oppløysing etter kvart som arbeidet med å laga veven eller teksten
skrid fram.