Eiliv Vinje - Universitetet i Bergen

INNLEIING 25
dette "motsette" språket innanfor litteraturen, nærmare bestemt i klassisistisk
litteratur, slik at grensa ikkje går mellom litteratur og det som ikkje er litteratur, men
mellom eit moderne og eit gammaldags (eller klassisistisk) tekstbegrep. Her er eit
par eksempel på at den klassiske teksten blir omtalt som motstykke til eit modern e
litteraturbegrep.
[Den klassiske] tekst forutsetter at det skriftlige budskap er artikulert på samme måte som tegnet:
på den ene side signifikanten (det materielle ved bokstavene og deres sammenlenkning i ord,
setninger, avsnitt, kapitler), og på den an nen signifikatet, som er den på samme tid originale,
entydige og endegyldige betydning, bestemt av nøyaktigheten i de tegn som formidler den. Det
klassiske tegn er en lukket enhet som derved stanser betydningen og hindrer den i å vibrere, splitte
seg opp og komme på avveie. Slik er det også med den klassiske tekst, som lukker verket, lenker
det til bokstaven og legger det tett inntil signifikatet. (Barthes 1991, 71.)
Barthes taler ein stad om ei tradisjonell skriveøving i fransk skole, "réduction du
texte". Den går ut på å forkorta eller "kondensera" ein tekst, ein aktivitet som han
meiner samsvarer med klassisismens tekstbegrep. Til grunn for øvinga ligg det han
kallar resyméets ideologi.
På den ene side har vi "tanken", budskapets objekt, handlings- eller kunnskapselementet, den
transitive eller kritiske styrke, og på den annen side "stilen", en ornamentering som tyder på
luksus, fritid og følgelig også overfladiskhet. Å skille tanken fra stilen er på sett og vis å befri
diskursen for dens sakrale påkledning, å sekularisere budskapet […]; "formen" blir ansett som
sammenpressbar, og sammenpressingen blir ikke sett på som skadelig i vesentlig grad: Betraktet
på avstand, sett fra vårt vesterlandske utgangspunkt - er det egentlig noen særlig forskjell mellom
et hode på en levende jivaro og et innskrumpet jivarohode? (Barthes 1994, 74.)
Det som går tapt med resyméet, er "supplementet", dvs. "stedet hvor språket settes
på spill: Sammendraget er en fornektelse av skriften". (Barthes 1994, 74.) Ei
utradering av uttrykket - som resyméet inneber - er ei utradering av tekstens
mangfald av betydning.
Litteraturbegrepet til Barthes er basert på polariseringa eintydig-mangetydig.
Det dreiar seg ikkje bare om å sjå eitt begrep tekst som forskjellig frå eit anna begrep
tekst på grunnlag av ein binær opposisjon. Det er heller slik at det eine begrepet
inkluderer - eller fortærer - det andre. Ei slik spenning mellom tradisjonell og
moderne tekstoppfatning er også nedfelt i den tekstdefinisjonen Barthes låner frå
Julia Kristeva: "Vi definerer Teksten som et translingvistisk apparat som
redistribuerer språkets orden idet det setter en kommunikativ tale som sikter mot
direkte informasjon i relasjon til forskjellige fortidige eller synkrone utsagn" (Barthes
1991, 74). I sekvensen "en kommunikativ tale som sikter mot direkte informasjon" ser
ein avteikna ei tradisjonell tekstoppfatning,