Eiliv Vinje - Universitetet i Bergen

18 KAP. 1
blant publikum som sjølv peiker seg ut som fornærma part, og dermed også peiker
seg ut som kritikkverdig offer for satiren. Deretter kan forfattaren forsikra om at det
heile bare var løgn og dikt, at han verkeleg ikkje hadde konkrete personar i tankane,
at han er oppriktig lei seg viss nokon har tatt seg nær av det han har skrive, osv.
Fiksjonskategorien er i teorien til Genette mangelfull fordi den bare kan gjera
greie for delar av det litterære feltet. Til gjengjeld er den eintydig og sikker som
kriterium på litteraritet; å gå inn i fiksjonen er å gå ut av det vanlege språket, altså ei
intransitivering. Når teksten av samtida blei oppfatta som tvetydig, både transitiv og
intransitiv, kan dette sjåast som funksjon av at fiksjonen - dvs. det intransitiverande
grepet - er vaklande.
Det er fleire element som gir Peder Paars dybde og vertikalitet som fiksjon. For
det første dreiar det seg om såkalla litteratur av annan grad; Peder Paars er - biletleg
talt - ein palimpsest, skriven "over" eller "oppå" ein annan tekst, nemleg Aeneiden av
Vergil, som den parodierer. Dette gir dobbel referanse; i tillegg til å etterlikna livet,
slik ein kan førestilla det seg i tanken, altså som fiksjon, etterlikn ar verket også annan
tekst.
For det andre førekjem sjølvkommentarar og metaspråk. Dette har for ein del
å gjera med den spesielle tilblivingshistoria til stykket. Dei tre første bøkene blei
opprinneleg utgitte éi for éi, med nokre få månaders mellomrom før dei saman med
fjerde bok kom i første samla utgåve (jfr. Brix 1936; Jansen 1945; Christensen 1949).
Første bok var ein frisk og uredd satire. Men fordi forfattaren kom ut i hardt vêr,
endra dette biletet seg i dei påfølgjande bøker og utgåver; Holberg blei ikkje bare
meir varsam med kva og kven han retta satiren mot, men føydde til diverse forord
og kommentarar der han instruerer publikum om kva satire er og korleis den bør
lesast. Idet historia er fortalt ferdig i fjerde bok, har teksten nådd å reflektera over seg
sjølv, bl.a. ved å reagera på den kritikken som første bok blei møtt med. På denne
måten blir Peder Paars i tillegg til å vera samfunnssatire også refleksjon over kva
verknad satiren har eller kan ha i samfunnet. Boka får eit dobbeltperspektiv; den er
både observerande og sjølvobserverande. (Nielsen 1984, 45-115.)
For det tredje må ein spørja om teksten er simulert i sin bruk av aleksandrinar-
verset. Ein samtidig av Holberg, Chr. Rantzau, var usikker på korleis han skulle
oppfatta verskunsten i dette heltediktet. I brev til Chr. Falster, datert 22. feb. 1720,
omtaler han boka som "efter mit Tycke en schmuk Invention og klygtig indfald […]".
Men han legg til: "I Peder Paars finder jeg Versene undertiden ei de rigeste, og veed
ei, om de for ofte forekommende Neglicences