Eiliv Vinje - Universitetet i Bergen

KONKLUSJON 265
Til grunn for ei slik lesing ligg ei problematisering av figur-begrepet, nærmare
bestemt ei problematisering av eit moderne figurbegrep i den grad det einsidig er
retta inn mot eit litterært tilfang, og mot førestilling og imaginasjon. Denne
"utvidande" problematiseringa opnar for å sjå figuren som knytt ikkje bare til
sansemessig erfaring og førestilling, men også til tanke, vidd, poeng. Denn e
problematiseringa blir også direkte relatert til Holbergs prosa. I den grad denne
prosaen gir kjensle av figur, av vertikalitet i språket, er det ikkje i kraft av å vera
orientert mot konkretiserande metaforar - slikt biletspråk er hos Holberg som regel
klart som vatn, og det same gjeld stort sett også for samanlikningar og eksempel -
men primært ved tankefigur eller simulering.
Problematiseringa av figurbegrepet står sentralt i avhandlinga som heilskap
og reflekterer på sitt vis korleis arbeidet kontinu erleg støyter mot ein estetisk
grunndebatt, nærmare bestemt spørsmålet om kva det er som er det spesifikke for
litteratur som kunst. Tanken om at litteraturen er som biletet - ut pictura poesis - blir
gjerne tilskriven Horats. Sjølv om orda unekteleg kjem frå han, er det neppe rimeleg
å hevda at dei hos han refererer til eit estetisk grunnsyn som går ut på at litteraturens
vesen er å forma tanken som eit bilete, som førestilling. Like fullt har denne
førestillinga fått stor utbreiing.
Som estetisk objekt aktualiserer Holberg-essayet denne debatten via
problematiseringa av figur-begrepet. Når figuren blir drøfta i lys av skiljet mellom
sansemessig og tankemessig motivering av teiknet, dreiar det seg ikkje om et
absolutt skilje. Det vil vel vera vanskleg å førestilla seg - eller tenkja seg! - ei
tankemessig motivering av teiknet som ikkje også er sansemessig; ei eller anna form
for konkretisering må jo også tanken ha. Når figur hos Holberg kan seiast å vera
"noko for tanken", er det ikkje fordi tekstane hans til tider handlar om filosofiske
tema, e.l., men fordi det som blir sagt, er "selsomt". "Jeg tilstaaer, at jeg udi mit
Morale er noget selsom", seier han i "Fortale" til MTkr. Og han forsvarer så d ette på
same måten som han forsvarer paradokset (f. eks. i Ep 69, jfr. ovanfor kap. 5.2), det
inneber nærmare bestemt å underkasta tankane "andres Correction", så får det vera
opp til lesaren å avgjera om dei er funderte på fornuft eller ikkje. I forlenging av
dette kan ein hevda at det uansett dreiar seg om at lesaren skal danna seg eit
sjølvstendig inntrykk av det han les. Her, i tanken og refleksjonen, er også Holbergs
visuelle metode. Når han i MTkr I.100 avviser antropomorfiseringa av Gud som "en
grov og kiødelig Concept" og som positivt motstykke til dette hevdar at det einaste
biletet ein kan danna seg av Gud, er det