Eiliv Vinje - Universitetet i Bergen

ENKEL STIL 235
Til tross for problem gir teorien til Croll etter mitt syn ei verdifull avkasting
når den blir brukt på Holbergs reflekterande prosa. For å gjera nærmare greie for
dette, må eg sjå litt meir detaljert på kva hovudproblemet hans eigentleg går ut på:
Førestillinga om enkel stil kviler hos han i hovudsak på to distinksjonar.
For det første motsetnaden mellom transparent og opak (eller klar og dunkel,
eller vertikal og horisontal). Dette er relasjonar som er motsetnader, dvs. gjensidig
utelukkande kvarandre.
For det andre distinksjonen mellom sansemessig og tankemessig orientering,
presisert ved hjelp av skiljet mellom tale og skrift: Ein stil innretta mot det
sansemessige opererer på språket som stoff, substans, materiale, og vil for
talespråkets vedkommande derfor i all hovudsak dreia seg om lyd. Både periodisk
prosa hos Cicero og dei såkalla gorgianske figurar (hos Gorgias) er veleigna
eksempel, begge er lyd-figurar i utprega grad.
Denne presiseringa av det sansemessige aspektet ved språket er ganske
annleis den ein finn hos Gérard Genette (ovanfor kap. 3) der skiljet i hovudsak gjekk
mellom tanke på den eine sida og førestilling, imaginasjon på den andre.
(Variasjonen dei to imellom betyr neppe at dei har ulike oppfatningar av det
sansemessige ved språket, men først og fremst at dei er ute i ulike ærend og dermed
plasserer spørsmålet i ulike kontekstar. Som bestemmande faktorar for prosastil
stiller Croll i fokus forholdet mellom tale og skrift og forholdet mellom retorikk og
filosofi; Genette skil mellom eit inklusivt og eit eksklusivt figur- og litteraturbegrep.)
Legg ein todelinga til Croll "over" todelinga til Genette, blir resultatet ei
tredeling, tre slags figurar, eller tre orienteringar som figuren kan ha: Den kan vera
(1) noko for det indre blikket, (2) noko for tanken, (3) noko stoffleg-ornamentalt.
Tredelinga nyanserer biletet av Holbergs prosa. Alle desse orienteringane gjer seg
sterkt gjeldande hos han, og det er ei nærmare bestemming av måten dette skjer som
kan gjera synleg prosaen som tvetydig eller motsetnadsfull med omsyn til stil. Når
det gjeld det første punktet - orienteringa mot førestillingar - skal eg ikkje legga fram
noko ut over den omtalen som blei gitt av metafor, samanlikning og eksempel
ovanfor (kap. 3), der konklusjonen var at Holbergs bruk av slike grep gjer prosaen
hans enkel, i tydinga transparent. Men dette skaper ikkje noka kjensle av figur; viss
me held på denne kjensla som avgjerande kriterium og "ytste argument", blir det
også rimeleg å hevda at ein i tilfelle som dette ikkje har med figur å gjera. Det som
ser ut som figurar, ser bare slik ut i det ytre, men er det i realiteten ikkje.