Eiliv Vinje - Universitetet i Bergen

ENKEL STIL 233
tradisjon har enkel stil derimot opphav i det naturlege uttrykk hos den romerske
soldat og bonde og gir assosiasjonar til virilitet, handlekraft og tradisjonelle dygder.
Gjennomslaget for genus humile i keisartida er knytt til slike verdiar (Croll 82-85;
Kennedy 1994, 187).
Croll ser gjennomslaget for enkel stil i samanheng med utbreiinga av
stoisismen. Nærmare bestemt dreiar det seg om å presisera anticiceronianismen
grunnlag av den spesielle tydinga dei retoriske dygdene - perspicuitas, brevitas og
decorum - får i stoisismen: Sanninga er for stoikarane ei moralsk og ei indre sak, ein
røyndom skjult for vanleg observasjon.
It was a reality not visible to the eye, but veiled from common observation; hidden in
a shrine toward which one might win his way, through a jostling, noisy mob of
illusory appearances, by a series of partial initiations (Croll 1989, 86).
Viss sanninga var lettilgjengeleg og fann sitt sjølvsagte uttrykk, var det heller ikkje
noko problem å gjengi den. Men røyndommen i seg sjølv kan ikkje skildrast, bare
arbeidet på å nå den, og dette arbeidet er eit typisk emne hos stoikarane og eit
sentralt mål for deira retoriske kunst. Klårleik som retorisk dygd kjem på denne
måten i eit spenningsforhold til ei indre førestilling som sanninga blir skildra på
grunnlag av. Dessutan er den stoisk vise ein framand i verda; han har problem med å
sameina sin eigen indre distanse og opphøgde ro med ein ytre konformitet som er
nødvendig i det praktiske livet. Her er eit dunkelt språk nyttig for den som stikk seg
ut, anten han gjer dette ved å seia nye sanningar eller ved å håna dei gamle.
Stoikarane kan nok målbera krav om klar stil, men gjer eigentleg bare augneteneste
for dette idealet; dei praktiserer dunkel prosa.
Også idealet om kort stil blir prega av ein freistnad på å spegla strevet med å
nå fram til sanninga. Ein kort, sentensiøs stil er karakteristisk for stoikarane, den gjer
framstillinga kryptisk og dunkel.
Tilsvarande med decorum. Kva som er passande, blir ikkje avgjort med tanke
på tilhøyrarane eller situasjonen, men med omsyn til erfaringa frå møtet med
røyndommen. Ein passande stil vil spegla prosessen fram mot sanninga, og uttrykker
ideane ikkje bare kort og konsist, men også med den glød som dei først blei unnfanga
med. Dette medfører figurar orienterte mot tanke (wit) framfor lyd; antitese, poeng,
metafor blir viktige verkemiddel i strevet etter aforistisk kondensering, " *