Eiliv Vinje - Universitetet i Bergen

232 KAP. 6
ancient criticism" (53). Det dreiar seg altså om ein sjølvmedviten stiltradisjon,
avgrensa som éin av to stilartar, med referanse til ei tilsvarande todeling i antikken.
Dei to genera dicendi er oratorisk og essayistisk stil. Oratorisk stil har figurar
orienterte mot lyd medan essayistisk stil har tankefigurar som hovudkjenneteikn.
The oratorical style was distinguished by the use of the schemata verborum, or
"schemes", as we may call them, which are chiefly similarities or repetitions of sound
used as purely sensuous devices to give pleasure or aid the attention. The essay style
is characterized by the absence of these figures, or their use in such subtle variation
that they cannot easily be distinguished, and, on the other hand, by the use of
metaphor, aphorism, antithesis, paradox, and the other figures which, in one
classification are known as the figurae sententiae, the figures of wit or thought. (Croll
1989, 54.)
Croll forklarer skiljet epistemologisk-historisk, nærmare bestemt på grunnlag
av overgangen frå taleorientert til filosofiorientert retorikk, frå ein stil som appellerte
til sansane, nærmare bestemt gjennom lydlege figurar o.l., til ein stil retta inn mot
den tankeprosessen som ligg til grunn for talen, altså den utviklinga som er reflektert
i motsetnaden mellom Gorgias og sofistane på den eine sida og Platon og Aristoteles
på den andre sida. Denne overgangen speglar seg også i retorikken til Aristoteles,
som skilnad mellom første og andre bok på den eine sida og tredje bok den andre
sida. Dei to første bøkene handlar bare om inventio; dei dannar grunnlag for ein
skriftorientert stil, ein prosa forankra i filosofi. Dette er nytt med Aristoteles. Tredje
bok er ei form- og figurlære med innretning mot talen. Denne skilnaden hos
Aristoteles blir hos Theofrast til ei inndeling i to slags stil, genus grande for den gamle
taleretorikken, genus humile for den nye "tanke"-retorikken; genus humile har såleis
opphav i filosofi, men har sitt idiom frå konversasjon eller daglegtale.
Croll gir også ei politisk- eller forvaltningshistorisk forklaring: Grunnlaget for
taleretorikken forsvinn i og med at demokratiet går under. Denne forklaringa har
vore ein klisjé sidan Tacitus og er eit fast innslag i historisk orienterte innføringar (jfr.
f. eks. Curtius 1990, 68-71). Croll meiner det på 1500-talet er ei gjentaking av denne
forfalls-utviklinga, noko som han ser som føresetnad for at attisismen igjen kunne
"erstatta den oratoriske genus grande med ein filosofisk genus humile" (Croll 1989, 62).
Slik Croll ser det, har genus humile ulik tilknyting til gresk respektivt romersk
tradisjon. I gresk dreiar det seg om ei filosofisk forankring, utvikla i protest mot
talekunst (jfr. diskusjonen mellom Platon og sofistane). I romersk