Eiliv Vinje - Universitetet i Bergen

14 KAP. 1
Fiksjon og diksjon
Skiljet mellom fiksjon og diksjon skal i det følgjande tena som ei meir spesifikk
referanseramme for spørsmålet om kva status Holbergs reflekterande prosa har som
litteratur.
For å unngå misforståing, først ein merknad om bruk av ordet diksjon. Det er
vanleg at det refererer først og fremst til munnleg bruk av språket, nærmare bestemt
til den måten noko - f. eks. eit dikt - blir sagt fram på. Men det er også tradisjon for ei
vidare og meir inklusiv tyding som refererer til stil, fasong, måte i såvel tale som
skrift. Det er den inklusive tydinga som blir gjort gjeldande her.
Diskusjonen om litteratur som estetisk objekt har aktualisert særleg to
problemstillingar. For det første har litteraturen blitt avgrensa vis-à-vis andre
kunstartar (komparativ estetikk). Her har særleg forholdet mellom bilete og ord stått
i forgrunnen, ikkje minst forsøket på å forklara det litterære som bilete, som
førestilling, som sansemessig erfaring (jfr. f. eks. Kittang 1998). For det andre har
litteraturen blitt avgrensa vis-à-vis ikkje-litterært språk. Inntil vidare er det den
andre av desse problemstillingane som har interesse her. Som utgangspunkt står ein
overfor den kjensgjerning at litteraturen har som medium det same språket som
daglegspråket eller vitskapsspråket. Kva er det så - har ein spurt - som gjer at nokre
tekstar blir rekna som kunstverk, kanoniserte som litteratu r, medan andre ikkje blir
det? Dette spørsmålet stiller Genette i artikkelen "Fiction et diction". Den overordna
problemstillinga hos Genette er det "evige" spørsmålet: Kva er litteratur?, og det er
særleg to trekk ved artikkelen som er verd å merka seg. (1) Den ser - i det minste
antydningsvis - litteraturens måte å vera literatur på i eit historisk perspektiv, slik
som i tradisjonen etter Valéry, Thibaudet, Barthes. (2) Den oppsummerer tradisjonen
ved å peika på to tolkingar av spørsmålet, ei essensialistisk - som ser litterariteten
som ibuande visse tekstar - og ei kondisjonalistisk - som ser litterariteten som
situasjonsavhengig og som i staden for å spørja kva litteratur er, heller spør om når -
dvs. under kva føresetnader - tekstar blir rekna som litterære. Desse to tolkingane
dannar grunnlag for to forskjellige poetikkar.
Essensialistiske teoriar opererer i hovudsak med to kriterium, tematiske og
formelle. Eit framståande eksem pel på tematisk poetikk er drøftinga av mimesis-
begrepet hos Aristoteles. Her blir språket oppfatta som skapande i kraft av mimesis,
dvs. etterlikning av simulerte eller førestilte handlingar. Her blir fiksjon eit sikkert
kriterium som gir klare grenselinjer mellom litterært språk og vanleg språk; å gå inn
i fiksjonen er å gå ut av daglegspråket. Baksida av medaljen er at begrepet blir for
snevert og utelukkar ei rekke tekstar og sjangrar "whose artistic character may not be
so automatically attested but is no less evident all the same" (Genette 1993, 10). Dette