Eiliv Vinje - Universitetet i Bergen

PARADOKS I HOLBERG-ESSAYET 221
gemeene Haandverker; saa at Mathesis hos dem bestod alleene udi at raisonnere; da
man nu omstunder gaaer meere ordentligen til verks, og legger Grundvold med
Mechaniske Experimenter. (MTkr I.5, 39.)
Deretter blir skiljet teori-praksis brukt om "Physica".
Man kand sige det samme om Physica, som om Mathesi, at dens Vigtighed b estaaer
udi Praxi og Experimenter, og, naar saa er, maa man ikke fortænke den, som sætter
Bønder og habile Agerdyrkere iblant Philosophiæ naturalis Professores; allerhelst (7)
eftersom Agerdyrkning er den ædelste og vigtigste Part af Physica eller naturlig e
Tings Kundskab. Jeg holder den for en lærd Mand, der i Grund forstaaer et vigtigt
Videnskab, enten han haver lært det paa Græsk, Latin eller sit Moders Maal, enten
han haver erhvervet det ved Læsning eller Erfarenhed. (MTkr I.5, 40)
Distinksjonen teori-praksis blir brukt med ulike tydingar i dei to sitata. I det første
tilfellet dreiar det seg om ei motsetnad innanfor vitskapen, mellom resonnerande og
eksperimentell matematikk. I det andre om motsetnad mellom vitskap på den eine
sida og det praktiske livet utanfor vitskapen på den andre. 'Praksis' refererer i
omtalen av matematikk til eksperiment som kan stadfesta eller avkrefta hypotesar, i
omtalen av fysikk til jordbruk. Her er ein tvetydighet som utgjer sentralt dreiepunkt i
argumentasjonen, som igjen gjer det mogleg å setta "Bønder og habile Agerdyrkere
iblant Philosophiæ naturalis Professores".
Den andre hovudgruppa av feilslutningar - dei som ikkje har opphav i språket
- kan hos Holberg knyttast til det som eg tidlegare (kap. 1) har kalla figuren jo meir
…, jo mindre …. I filosofisk fagsjargong dreiar det seg om ein implikasjon, dvs.
påstand av typen "hvis p, så q". Første del blir kalla antecedens, andre del konsekvens.
Hos Holberg er det særleg to slags feilslutningar som gjer seg gjeldande i denne
samanhengen. For det første forveksling mellom relativ og absolutt bestemming;
påstandar som kan seiast å vera gyldige på avgrensa felt - dvs. dekkande for nokre
personar og nokre situasjonar - blir gjort generelt gjeldande. For det andre ombytting
av antesedens og konsekvens. (Eks.: "Viss det regnar, blir jorda våt" er ein gyldig
slutning; å bytta om antesedens og konsekvens - "Viss jorda er våt, har det regna" -
gir feilslutning.)
MTkr I.5 kan tena som eksempel også her; eg refererer nærmare bestemt til
tredje del av stykket: "Når studium blir overdrivne, er dei skadelege". I denne
formuleringa er påstanden relativ. Ved omskriving kan den gjerast absolutt:
"Studium er skadelege". I Holbergs versjon er altså påstanden relativ. Det same gjeld
ei anna setning: "man kand studere sig taabelig", der ordet "kand" virkar
relativiserande, det markerer at det dreiar seg bare om éin mulighet blant fleire.
Også på anna vis blir det presisert at det er spesifikke studium som blir bestemte