Eiliv Vinje - Universitetet i Bergen

PARADOKS I HOLBERG-ESSAYET 211
behandlingen jeg var blitt utsatt for fra kvinnehold - og renvaske meg for all den
dritten kvinnene ved gjentatte anledninger hadde kastet på meg. (Niels Klim, 119.)
Motsetnaden mellom dei ulike rollene Niels har som gestalt for paradokset og
som opportunist, svekkar ytterlegare illusjonen om ein person. Romanen gir ikkje eit
heilskapleg bilete av Niels, verken som ein som lærer av sine erfaringar eller som
opportunist, og heller ikkje som ein ustadig person som svingar mellom det eine og
det andre. Det er så store motsetnader knytt til personen, og desse er så forstyrrande,
at fiksjonen brest. Også handlinga er det problematisk å sjå som ein heilskap. Rett
nok er handlinga avgrensa som ein heilskap ved byrjing og slutt på reisa, og det er
fleire frampeik som vitnar om overblikk, særleg siste del blir fortalt med
overskodande distanse. Men viss ein vel å legga vekt på den rolla paradokset som
tankefigur speler i forteljinga, dvs. ser dette som berande element i boka som
heilskap, blir det vanskeleg å halda på illusjonen om ei heilskapleg handling.
Teksten er fragmentert. Den rommar ulike typar fornuft. Den tar spørsmål
opp til drøfting gjennom paradokset som tankefigur, samstundes motiverer den
hovudpersonens handlingar på komisk vis ved å framstilla han som opportunist.
Dette kan sjåast som veksling mellom ulike tenkemåtar, ulike "fornuftar" som
avløyser og oppløyser kvarandre.
Avhandling som sjanger i Moralske Tanker
Vekslinga som ein finn i Niels Klim mellom to slags fornuft er eit viktig element også i
MTkr. I MTkr er ei slik veksling knytt til bruken av avhandlinga som sjanger.
Walter J. Ong ser den sterke posisjonen retorikkvitskapen har hatt heilt opp
til romantikken som eit teikn på kor sterk kjensla for det opprinneleg munnlege
språket har vore. Han peiker på to karakteristiske trekk ved denne kjensla; for det
første oppfatninga av språket som knytt til kamp og strid, for det andre oppfatninga
av språket som ei samling formular. Språket som formular er i retorikkens
terminologi læra om stadene, topikken, dvs. lister over argument som kunne komma
til nytte i gitte situasjonar. At språket blir knytt til kamp og strid viser seg ved at
retorikken i det vesentlege er antitetisk. Som hjelpedisiplin for rettstalaren eller den
politiske talaren er teorien primært innretta på kampsituasjonar, situasjonar der
talaren står overfor sin motstandar og hans argument. Talekunsten er ifølgje Ong
djupt forankra i kampsituasjonar, og utviklinga av den kolossale retoriske
tradisjonen i vest må sjåast i lys av viljen