Eiliv Vinje - Universitetet i Bergen

PARADOKS I HOLBERG-ESSAYET 209
Forfattaren uttaler seg ofte om dette verket. Ein stad seier han at "(…) fortællingen
blot er et udgangspunkt for moralske forskrifter og overvejelser (…)" (Epist III, 411).
Ein annan stad kallar han romanen "uskyldig spøg og et helt moralsk system" (Epist
III, 405). (Holberg sette også "moralsk system" som overskrift på dei seks
refleksjonane avslutningsvis i Epist III som seinare blei brukt i MTkr.) Niels Klim
handlar om mange emne. Ei liste over saker som romanen drøftar, ville grovt sett
samsvara med ei tilsvarande liste frå MTkr. Eit gjennomgåande trekk ved teksten er
at reisa gir form til denne drøftinga. Mye av det Niels møter på si ferd, er annleis enn
det han er vand med. På den måten gir han gestalt til paradokset som tankefigur.
Niels reagerer på det nye og framande med forbausing, overrasking, sinne,
indignasjon. Og det er kontrasten til forholda slik han kjenner dei heimefrå som gjer
reaksjonane hans forståelege. Då han høyrer at bønder blir førte heim i triumftog
etter kornhausten, og at dei blir hylla med lovtaler etter sin død, reagerer han først
med sin "kraftigste latter": "Jeg ble forbauset over å høre dette, for jeg kom til å tenke
på hvordan bøndene har det hos oss" (Niels Klim, 37). Men ved nærmare innsyn,
nærmare bestemt då han får høyra ein tale over ein avliden bonde, blir han langt
mildare stemt overfor denne skikken. "Jeg må innrømme at jeg ikke har hørt mye
som har virket så gjennomtenkt og troverdig, så blottet for smiger. Jeg kom til at
denne sørgetalen kunne tjene som forbilde for alle slike taler. " (37.)
Eit slikt reaksjonsmønster er gjennomgåande. Derfor kan Niels ein stad også
oppsummera opplevingane sine ved hjelp av paradoks-figuren:
De lovene og skikkene jeg fra først av hadde tatt sterkest avstand fra, kom jeg snart til
å sympatisere mest med, på grunn av befolkningens likefrem het og rettferdighetssans.
Det ville være en lett sak for meg å komme med en lang oppramsning av de vanene
og skikkene som overflatisk sett virket tåpelige, men som - hvis man studerte dem
nærmere - viste seg å være gjennomtenkte og fornuftige. (Niels Klim, 49-50.)
Fleire stader presiserer forteljinga paradokset som kløktig prestasjon eller som
ordkunst.
De underjordiske forsvarer […] meningene sine så skarpsindig og får allting til å virke
så rimelig, at man ikke uten videre kan motbevise selv deres mest evidente
feilslutninger (Niels Klim, 55).
Da jeg hørte dette, ble jeg stum som en østers. Det nytter i det hele tatt lite å diskutere
med folk som er så flinke til å snakke for seg. (Niels Klim, 116.)
Paradokset inneber læring, eller ei utvikling mot djupare innsyn og betre forståing.
Niels er først villfaren, deretter på rett veg, først avvisande overfor det framande,