Eiliv Vinje - Universitetet i Bergen

208 KAP. 5.2
historiografitradisjon. Holberg taler også imot historieverk som er skrivne som
annalar og bare gjengir tørre fakta, utan omsyn til å skilja viktig frå uviktig. Men han
er sjølv til tider annalistisk, episodisk og fragmentarisk i si historieskriving. Innanfor
eit slikt litt sprikande totalbilete kan ein også plassera eit paradoksografisk innslag i
historieskrivinga til Holberg. Ei orientering mot det som er overraskande,
oppsiktvekkande, fantastisk finn ein bl.a. i Almindelig Kirke-Historie, men der blir det
helst satirisk brukt, f. eks. når det er tale om mirakel-tru blant katolikkar. I Danmarks
Riges Historie er det derimot innslag av reiseberetning som har likskapstrekk med
antikkens paradoksografi-tradisjon, dvs. om utrulege hendingar i ei verd eller ein
kultur som er oss framand. (Jfr. f. eks. historia om Munks Grønlandsekspedisjon, SS
VII, 488.12-491.13).
Niels Klim viser tydelegare enn noko anna enkeltverk i forfattarskapen korleis
ein sjanger - reiseromanen - blir utnytta som gestalt for paradokset; beretninga blir
tankevekkande ved å handla om det oppsiktsvekkande.
Slektskapet med den antikke paradoksografi-tradisjonen er særleg tydeleg
ved innleiinga til 11. kapittel, som i originalen har tittelen "Navigatio in terras
paradoxas" (og i Kjell Heggelunds omsetting: "Reisen til vidunderlandene").
Før jeg begynner å beskrive d enne sjøreisen, må jeg be alle strenge og rigide kritikere
om ikke å rynke altfor mye på nesen når jeg forteller hva jeg har opplevd, selv om det
skulle virke fullstendig umulig og utrolig på dem.
Meningen er ikke her å la sidene fylles med sludder,
småtterier og tull og slikt som er helt unødvendig.
Det jeg forteller er nok utrolig; men det er sant, og jeg har selv sett det. Uvitende og
dumme mennesker som aldri har satt føttene utenfor sitt eget land tror jo alt er løgn
som de ikke har sett fra de var barn. Kunnskapsrikere folk, og særlig dem som er
bevandret i naturvitenskapene, har en riktigere holdning til uvanlig og ukjent stoff
[…]. (Niels Klim, 143.)
Paradoksografien forsvarer sine utrulege beretningar ved å sjå dei som utfordring for
tanken, som utviding av horisonten.
tankefigur.
Når Holberg omtaler handlinga i romanen, ligg paradokset til grunn som
Alt hvad der møder vor Klim, som vurderer dyder og lyder ud fra vor almindelige
opfattelse, er tilsyneladende naturstridigt, og hvad han ved første øjekast misbilliger,
det beundrer, priser og berømmer han efter alvorlig overvejelse (Epist III, 413).