Eiliv Vinje - Universitetet i Bergen

Paradokset i Moralske Tanker (og Niels Klim)
PARADOKS I HOLBERG-ESSAYET 201
I omtalen av Ep 69 har eg forsøkt å gjera greie for det spesifikke innhaldet i epistelen
i tre hovudpunkt, - (1) utviskinga av skiljet mellom teori og praksis, (2) brevforma og
(3) spenninga mellom kontroll og feilslutning. Til desse er tilføydd tre andre punkt -
prosessualitet, lesarrolle, diskurs - som på kvar sin måte forklarer tekstens
dynamikk. Denne analysen er representativ for paradokset i MTkr som heilskap.
Dette gjer eg nærmare greie for i det følgjande, under overskriftene "Teori-praksis",
"Sjanger" og "Feilslutning". Det andre av desse punkta ("Sjanger") omfattar også
analyse av Niels Klim og har såleis eit breiare nedslag i tilfanget enn kva ei
tradisjonell avgrensing av Holbergs reflekterande prosa skulle tilseia. I innleiinga
(ovanfor) er ei slik utviding grunngitt med at det er flytande grense mellom den
forteljande og den reflekterande delen av forfattarskapen. (Dette rettferdiggjer ei
opning mot den såkalla sjølvbiografien i kap. 4.3 ovanfor). Når det dreiar seg om
paradokset, kan utvidinga grunngjevast med særleg to omsyn. For det første at
paradoksbegrepet eit stykke på veg kan forklara grensene mellom den reflekterande
og den forteljande delen av forfattarskapen som uklare, for det andre at omfanget av
sjølve paradoksbegrepet - eller paradoksbegrepa - på denne måten blir tydelegare.
Teori-praksis
Innleiinga til MTkr ("Forberedelse") omtaler paradokset, og brukar ordet i begge
hovudtydingar som gjer seg gjeldande elles i forfattarskapen. I éin og same sekvens
blir begge tydingane artikulerte:
[…] at giøre Laster og U-dyder til fornødne Ting, er et u -blue og u-rimeligt paradox. I
det øvrige anseer jeg paradoxe Meeninger af stor Nytte, og derfore selv ikke haver
taget i Betænkning ofte at gaae af den alfare Vej, og at efterforske adskillige
almindeligen antagne Meeningers Adkomst. (MTkr "Forberedelse", 20.)
Til skilnad frå Ep 69 utdjuper "Forberedelse" paradoksets nytte ved hjelp av ei
jamføring mellom filosof og orator; paradokset blir nærmare bestemt knytt til
filosofens ransakande tanke.
Jeg holder for, at det fornemmeligen er en Philosophi Pligt at examinere antagne
Meeninger, om de ere vel grundede eller ey. Thi at opkaage hvad som 100 gange
tilforn er talet og omskrevet, er ikke at lære; men at declamere. At commentere over
Ødselhed, Gierrighed og andre bekiendte Lyder, er ikke andet end Opmuntringer,
som tilhøre Oratores og Prædikantere at giøre. Men at giøre Decouverter, at viise
hvorledes Skyggen tages for Legemet, og hvorledes Lyder confunderes med Dyder, det
er ret at agere en Lærer, og at efterleve en Philosophi Pligt. Det er i den