Eiliv Vinje - Universitetet i Bergen

PARADOKS SOM RETORISK BEGREP 189
dette som kan forklara korleis denne forma - ved sida av epigrammet og sonnetten -
kunne bli blant dei mest populære i samtida. Artikkelen er ei utlegging av ein
passasje der John Donne sjølv gjer greie for korleis denne villeiinga fungerer.
Only in obedience I send you some of my paradoxes: I love you and myself and them
too well to send them willingly for they carry with them a confession of there lightnes,
and your trouble and my shame. But indeed they were made rather to deceave tyme
than her daughther truth: although they have beene written in an age when any thing
is strong enough to overthrow her. If they make you to find better reasons against
them they do there office: for they are but swaggerers: quiet enough if you resist them.
If perchaunce they be pretyly guilt, that is there best for they are not hatcht: they are
rather alarums to truth to arme her than enemies: and they have only this advantadge
to scape from being caled ill things that they are nothings. Therefore take heed of
allowing any of them least you make another. (Donne 1994, 364.)
Oppgåva til paradokset er ikkje å narra lesaren, men gjen nom tilgjersle å tvinga han
til å avdekka sanninga. Paradokset viser sitt sanne vesen idet lesaren veltar det, på
same måten som den arrogante først blir skikkeleg synleg når han blir imøtegått.
Paradokset er snarare varsko for sanninga enn fiende til den. Paradoks finst ikkje,
derfor kan dei heller ikkje reknast som noko dårleg; bare i lesarens antitetiske
handling finst dei. Viss lesaren gir rom for dei, lagar han eit nytt paradoks, nemleg at
Ingenting finst.
Malloch forklarer paradokset på grunnlag av teorien om to slags væren (med
referanse til Aristoteles Metaphysics V.7, 1017a): Væren kan tilskrivast eksisterande
ting. Og væren kan tilskrivast sanninga i utsegner. Som argument er paradokset
ikkje-eksisterande; det finst bare som utsegner om argument. Paradokset både er og er
ikkje; Donnes åtvaring er såleis ei åtvaring imot noko ikkje-eksisterande og på den
måten i seg sjølv eit paradoks. Paradokset taler mot forventning. Paradoksisten
skaper noko av ingenting, "giving utterance to an argument that is not there". Det
blir ofte hevda at kunstnaren kan liknast med Gud i sitt skapande arbeid, med den
skilnaden at kunstnaren skaper noko av eit gitt materiale, medan Gud skaper noko
av inkje. Paradoksisten står i så måte nærmare Gud enn kunstnaren; han gir ord til
eit argument som ikkje finst. (Malloch 1956, 193.)
eksempel.
Malloch analyserer innleiinga frå "A Defence of Womens Inconstancy" som
That Women are Inconstant, I with any man confess, but that Inconstancy is a bad
quality, I against any man will maintain: For every thing as it is one better than