Eiliv Vinje - Universitetet i Bergen

PARADOKS SOM RETORISK BEGREP 187
spesifisering av dei to føregåande, og som understreker vanskane med å skapa eit
inntrykk av (tilgjort) alvor:
One of the chief difficulties, however, is so to marshal our materials that their order
may rest on logical connexion. The fault for which Plato blames Lysias in the
Phaedrus, that he has mingled his thoughts in such careless confusion that the first
could change places with the last and the last with the first without any loss, is one
which we can only escape if we arrange our arguments in classes, and so concatenate
them, not in a scattered way and indiscriminately piled together like a dish of mixed
ingredients, but so that the preceding thought in some sort overlaps the subsequent
one and dovetails into it; that the second thought may begin where the first left off; fo r
so we seem to step rather than jump from one to the other. (Fronto "Eulogy of Smoke
and Dust" 3-4.)
Dei innvendingane som eg her trekker fram, er bare spørsmål som forsøker å
nyansera biletet, og skal ikkje oppfattast som forsøk på å avvisa Thompsons
inndeling i historiske avsnitt. Teorien hans synest å vera mest problematisk når det
gjeld dei eldste tider. Den skilnaden han ser mellom Erasmus og Lando/ Munday,
dvs. mellom tidleg og seint 1500-tal, får derimot støtte hos Søster Geraldine som ser
eit skifte i smak der paradokset meir og meir blir "a matter of verbal manipulation"
(Geraldine 1964, 56). Ei omsetting av Sinesius' The Defence of Baldness er karakteristisk
for denne smaksendringa:
It has all the sophistication and detached irony that characterized the Praise of Folly; it
displays much erudition and some oblique wisdom; but it is not a work of moral
persuasion, much less of devotional purp ose (Geraldine 1964, 57).
Lando/ Munday kan sjåast som motstykke til Erasmus, både i eit historisk og i
eit systematisk perspektiv. Medan Erasmus blandar simulering og satire, både er
tannlaus og bitande i sin kritikk, reindyrkar Lando det leikande elementet. Og det
han leiker seg med, er argumentasjon.
Simuleringa meir og mindre transparent
På dette punktet er det nødvendig å gjera ytterlegare ei nyansering, av simuleringa
som meir og mindre openberr. Eg skal undervegs referera særleg til John Donne, og
til eit par lesingar av dei paradoksa han komponerte. Donne dyrkar paradokset i
ulike delar av forfattarskapen (Geraldine 1964, 60 note 22). Samlinga Paradoxes and
Problems, frå ca. 1599 er første samling i England skriven av ein større forfattar etter
Erasmus' Dårskapens lovtale. Donne er representativ for utviklinga mot ei reindyrka
intellektuell orientering der tvetydigheter og