Eiliv Vinje - Universitetet i Bergen

186 KAP. 5.1
Sjølvkommentaren i både tittel og forord forkynner såleis eit innslag av simulering.
Argumenta er ikkje mine, seier forfattaren, dei er heller ingen andre sine. Denne
lausrivinga frå historie og kontekst er også ei fokusering av argumentet og
argumentasjonen. Det teksten handlar om, er kva som er mogleg å argumenter a for,
kva som er moglege argument i ei sak, kor langt det er mogleg å føra
argumentasjonen, for argumentasjonens eiga skuld ("for argumentes sake"). På
denne måten illustrerer Lando/ Munday argumentet som eit sentralt element i
paradokset.
Historisk og systematisk inndeling
Dei tre verka som her er blitt kort omtalte, ser E. N. S. Thompson (Thompson 1926)
som representantar for tre forskjellige stadium på den "livets veg" som paradoks-
sjangeren går. Cicero representerer første stadium i kraft av at han på alvor
argumenterer for det synet i eit spørsmål som har minst tilslutning. I andre fase av
denne utviklinga blir paradoksa bare delvis tatt på alvor og får i tillegg komikk og
ironi knytt til seg. Slik er det i Dårskapens lovtale, "possibly the earliest paradox of this
kind". "Here satire and humor combine". (Thompson 1926, 95.) Tredje stadium kallar
Thompson det "when seriousness entirely disappeared, and the author pursued his
fantastic argument simply to display intellectual adroitness" (96-97). "Possibly
Ortensio Lando gave the greatest impetus to the paradox in this form" (97).
Nå kan ein reisa spørsmål om den historiske utviklinga verkeleg er så enkel
som inndelinga til Thompson gir inntrykk av. Inntar ikkje Cicero ein leikande og
spøkefull positur når han forsvarer dei stoiske paradoksa? Er det ikkje med ei slik
innstilling også Aristoteles nærmar seg sofistiske gjendrivingar? Ja, er ikkje ei
leikande haldning den einaste moglege for den som vil utforska grensene for
fornuftig argumentasjon?
Det ein i alle fall kan slå fast, er at antikken var sjølvmedviten om simuleringa
som sentralt aspekt ved teksten. Marcus Cornelius Fronto blir rekna som ein
annanrangs forfattar frå keisartida; han er vel best kjend som lærar for keisar Marcu s
Aurelius. Fronto understreker eit element av tilgjersle ved paradoks enkomium,
nærmare bestemt innanfor rammene av tre generelle krav: Det første er å gi hugnad
("to please"). Det andre er at emnet "[…] must everywhere be treated as if it were an
important and splendid one, and trifling things must be likened and compared to
great ones". Det tredje - og viktigaste - er "an attitude of seriousness". Fronto legg til
eit fjerde krav, som kan sjåast som ei