Eiliv Vinje - Universitetet i Bergen

PARADOKS SOM RETORISK BEGREP 185
sak "frå begge sider". Det er denne evna han reindyrkar også i sitt hovudverk,
Paradossi frå 1543, ei samling argumentasjonsøvingar som konsekvent forfektar dei
standpunkt som vanskelegast lar seg forsvara: betre fattig enn rik, betre stygg enn
vakker, betre blind enn sjåande, betre full enn edru, betre dum enn klok, osv.
Samlinga blei omsett til fransk av Charles Estienne i 1553. Delar av den franske
utgåva blei i sin tur omsett til engelsk av Anthony Munday i 1593. Thomas Lodge
laga ei fullstendig engelsk utgåve i 1602, men denne finst ikkje lenger bevart i
fullstendig form. (Miller 1956, 156-57; Geraldine 1964, 46-49; Thompson 1926, 97-99.)
Det er ein lang og talande tittel i både den franske og den engelske utgåva.
Padadoxes,/ CE SONT PROPOS CON-/ tre la commune opninion: deba/ tus, en forme
de Declamations/ forenses: pour exerciter les ieu -/ nes aduocats, en causes difficiles
[…] (Sit. etter Plett 1992, 96).
The Defence of / Contraries./ Paradoxes against common opinion, de-/ bated in
forme of declamations in place/ of publike censure: only to exercise yong/ wittes in
difficult matters./ Wherein is no offence to Gods honour, the/ estate of Princes, or
priuate men & honest/ actions: but pleasant recreation to be-/ guile the iniquity of
time (Munday 1593).
Her er det - i eit retorikk-historisk perspektiv - avtrykk av ulike aspekt ved
paradokset. Det blir omtalt som provokasjon ("against common opinion"), knytt til
taleretorikken ("declamations in place of publike censure"), den franske utgåva
spesifiserer t.o.m. rettstalen ("Declamations forenses"). Samstundes blir det markert
som øvingsretorikk ("only to exercise yong wittes"), og som rein underhaldning
("pleasant recreation to beguile the iniquity of time"). Forstått som provokasjon er
paradokset knytt til ein historisk kontekst, forstått som øving eller leik er det lausrive
frå ein historisk kontekst. Tittelen minner om paradokset som provokasjon
samstundes som den undergrev ei slik førestilling, med forsikringa om at dette bare
er øving, bare underhaldning; her er det "no offence", verken mot Gud, prinsar eller
kvarmann.
Samlinga har to forord der forfattaren bl.a. gjer det klart at det ikkje er sitt eige
syn han presenterer, bare moglege argument i dei ulike sakene.
Let no manne thinke then, that I or any other would be so sencelesse, as to holde
directly any of these vaine reasons: but what (for argumentes sake) may be said, that
set I downe, and no otherwise. (Munday 1593, A.3.)