Eiliv Vinje - Universitetet i Bergen

184 KAP. 5.1
Ulysses og Gryllus. Lukian og Apuleius fortalte fabler om esler, og - ja, hvem var det
nu - en viss Grunnius Corrocotta, som skrev om grisen som skulle sette opp sitt
testamente, en historie som St. Hieronymus også nevner. (Erasmus 1981, 22.)
For det tredje blir verket omtalt som satire. Erasmus gir nokre generelle
refleksjonar om satire: han føretrekker den sorten som rammar menneska generelt og
ikkje den som er ute etter namngitte personar, han føretrekker satire som er
humoristisk og ikkje vondsinna, som er opptatt av det låttelege, og ikkje det heslege
ved menneska. Og når han taler om geistlege som er hårsåre for kritikk, kan han
heller ikkje dy seg for å praktisera satire, jfr. tilføyinga: "og da særlig viss spøken rører
ved deres eget utkomme" (Erasmus 1981, 23). Omtalen gjer også greie for korleis
satiren fungerer: "Kommer så noen og påstår at de føler seg trufne, da røper de bare
sin dårlige samvittighet eller i det minste sin frykt" (Erasmus 1981, 23).
I lys av at verket både plasserer seg i ein tradisjon og har blitt oppfatta som
inspirasjonskjelde for ettertida, er det påfallande liten likskap mellom Dårskapens
lovtale og både tidlegare og seinare verk (Søster Geraldine 1964, 41 ff). Dårskapens
lovtale er eit eineståande verk; det utgjer eit skjæringspunkt som Søster Geraldine
meiner kan samanliknast med den rolla essaya til Montaigne speler i
essaytradisjonen. Ho ser dette som eit spørsmål om både kvalitet - Erasmus var ein
meister og eineståande utøvar - og kompleksitet - Dårskapens lovtale er langt meir
samansett enn andre verk i denne tradisjonen. Ingen av dei klassiske verka Erasmus
fører opp på lista si, er så komplekse som hans eige. Verket hans er unikt ved at det
rommar alle dei eigenskapar som kjeldene rommar. Teksten kan klassifiserast som
parodi, tilgjort lovtale og paradoks enkomion. Men overordna alt dette er satiren.
"[…] it is primarily satire, and the parody, eulogy, and paradox are geared to a
serious moral purpose." (Geraldine 1964, 41-42).
Søster Geraldine ser to ulike essaytradisjonar i Dårskapens lovtale: parodi og
satire. Erasmus kombinerer tannlaus parodi og bitande kritikk. Det ho framh ever
som eineståande for verket, er at det kombinerer desse to funksjonane, uforpliktande
spøk på den eine sida og alvorleg moralisering på den andre sida. Simuleringa blir
underordna satiren.
Lando/Estienne/Munday
Den italienske renessansehumanisten Ortensio Lando forfatta på 1530-talet to
dialogar om prosastilen hos Cicero, den første var kritisk avvisande, den andre
rosande og tiljublande. Her viser Lando ei eineståande evne til å argumentera ei