Eiliv Vinje - Universitetet i Bergen

PARADOKS SOM RETORISK BEGREP 183
stoler meir på eiga fornuft enn på kva folk flest måtte meina. "[…] though anyone
who likes is at liberty to laugh at me, yet with me true reason will carry more weight
than the opinion of the common herd […]" (Paradoxa stoicorum 8).
Det er såleis to kommentar-utsegner som viser tilbake til eitt og same eg og
som refererer til éin og same paradokse påstand. Relasjonane mellom kommentar -
utsegnene og den paradokse påstanden kan med forenkla formuleringar stillast opp
slik:
U2: For moro skuld skal eg prøva å visa
U1: noko som er vanskeleg og som er i strid med det folk flest meiner:
U0: Materielle gode er eit vonde
Dette gjer tydeleg at det ikkje bare er den konkrete paradokse påstanden som blir
sett i fokus, men også - eller vel så mye - at noko er vanskeleg og at prosjektet blir
iverksett på spøkefullt vis.
Her er ein spesiell tekst-modus: gjennom sjølvkommentar, gjennom
eksplisitering av paradokset og markering av subjektet, forskyv teksten referansen
frå sak til subjekt, og frå det omtalte til sjølve omtalen. Vel så mye som å gjera dei
stoiske læresetningane til innhald , gjer teksten seg sjølv til innhald. Her er eit
epideiktisk element.
Erasmus
Forordet til Dårskapens lovtale har form av epistel, retta til den engelske vennen
Thomas More, som boka også er tileigna. Her gir forfattaren dessutan eit effektivt
signalement av boka, som kan samanfattast i tre punkt.
For det første: simulering. Boka inneheld tankar som er utanom det vanlege,
seier Erasmus. Den er underhaldande ved "å behandle det rene lapperi slik at det
slett ikke ser ut som om det dreier seg om en bagatell (Erasmus 1981, 23). Den er
spøk med ei kjerne av alvor, presentert på ein slik måte at ein litt smart lesar har meir
utbytte av denne morskapen enn han ville hatt av "mange lærdes strenge og
glimrende avhandlinger" (22).
For det andre: påkalling av klassikarane. Erasmus listar opp namn frå den
tradisjonen som han plasserer sitt eige verk inn i.
For mange hundre år siden laget Homer sin spøk om "Kampen mellem frosk og mus";
Vergil skrev historien om "Myggen" og "Salaten", Ovid fortellingen om "Nøtten". Så
har jo Polykrates, strengt refset av Isokrates, lovprist Busiris, Glauco
"Urettferdigheten". Har ikke også Favorinus rost Thersites og "Fjerdedagsfeberen",
Synesius "Skalletheten" og Lukian "Fluen" og "Snyltegjesten"? Husk hvordan Seneca
har hånet keiser Claudius' "apotheose", husk Plutarks samtaler mellem