Eiliv Vinje - Universitetet i Bergen

PARADOKS SOM RETORISK BEGREP 179
Brooks avsluttar lesinga av Donne med ein påstand om at teksten er
sjølvinkluderande; det den omtaler, omfattar også teksten sjølv. Brooks uttrykker det
rett nok ikkje akkurat på den måten; han seier: "The poem is an instance of th e
doctrine which it asserts; it is both the assertion and the realization of the assertion"
(Brooks 1986, 300). Denne påstanden om sjølvinklusjon blir nok litt nærmare utdjupa,
men blir i hovudsak ståande som postulat. Det er synd, kunne ein seia, for her yter
Brooks paradokset meir rettferd som retorisk term enn elles i artikkelen sin.
Paradokset som tekstkategori
Termen paradoks blir også brukt som kategori for teksttype eller sjanger. Også
denne tradisjonen går tilbake til antikken, og den gjer seg sterkt gjeldande i
renessansen og på 1600-talet, særleg i England. Det er vanskeleg å gi ei presis
avgrensing av paradokset som sjanger. Dette kan forklarast som ein dobbelhet ved
sjangeren; paradokset blir på den eine sida relatert til ei rekke spesifikke former:
enkomium, vituperatione, apologi, osv. Samstundes har det eit sett av meir generelle
karakteristiske trekk som ein kan finna igjen i ei rekke forskjellige former.
Denne dobbelheten skal eg gjera nærmare greie for med eksempel frå det
paradokse enkomiet, den kanskje mest brukte og best kjende av dei spesifikke
varantane av sjangeren. Først to definisjonar: Arthur Stanley Pease (som brukar ei
anna nemning: "adoxography") definerer det som ein type laudatio, "in which the
legitimate methods of the encomium are applied to persons or objects in themselves
obviously unworthy of praise, as beeing trivial, ugly, useless, ridiculous, dangerous,
or vicious" (Pease 1926, 28-29). Henry Knight Miller taler om "[…] a species of
rhetorical jest or display piece which involves the praise of unworthy, unexpected, or
trifling objects, such as the praise of lying and envy or of the gout or of pots and
pebbles" (Miller 1956, 145). I begge desse tilfella blir det brukt to sett av kriterium. (1)
Topoi frå enkomiet (2) blir brukt på spøk, som framsyning eller som eit upassande
språk.
Det første kriteriet - topoi frå enkomiet - dreiar seg om eit avgrensa sett av
innhaldsklisjéar, utvikla allereie i tidleg gresk retorikk: ei innleiing - prooimion - der
talaren innrømmer at han ikkje strekker til når han skal gjera greie for eit så stort
eller høgverdig emne; vidare - genos - om slekta til den lovpriste, og om byen eller
landet som slekta kjem ifrå; ei hending ved fødselen - genesis - som er verd å merka
seg som teikn på kva som skulle komma; situasjonar i