Eiliv Vinje - Universitetet i Bergen

178 KAP. 5.1
For us today, Donne's imagination seems obsessed with the problem of unity; the
sense in which the lovers become one - the sense in which the soul is united with God.
Frequently, as we have seen, one type of un ion becomes a metaphor for the other. It
may not be too far-fetched to see both as instances of, and metaphors for, the union
which the creative imagination itself effects. For that fusion is not logical; it apparently
violates science and common sense; it welds together the discordant and the
contradictory. (Brooks 1986, 301.)
Artikkelen er karakteristisk for nykritikken ved at den søker ein kategori som den
kan identifisera det litterære språket ved hjelp av, og avgrensa dette frå det
vitskaplege språket, seier David Lodge i ein presentasjon (Brooks 1986, 291). Men
samanhengen mellom paradokset og det litterære språket blir ikkje tilstrekkeleg
teoretisk grunngitt. Den er diffus og utydeleg, noko som resulterer i vage
førestillingar om både paradokset og det litterære språket. Derfor meiner Roland
Hagenbüchle (Hagenbüchle 1992, 36) at det ikkje er noko å henta hos Brooks (og
heller ikkje hos nykritikarane generelt) i forsøket på å avklara paradoksbegrepet.
Lee T. Lemon (Lemon 1965, 139-50) går meir detaljert til verks når han
kritiserer det litteraturbegrepet som "paradoks-teorien" til Brooks munnar ut i.
Lemon uttrykker beundring overfor lesinga Brooks gjer av Donne, men avviser ei
tilsvarande lesing av William Wordsworth "Composed upon Westminster Bridge".
Brooks hevdar at diktet til Wordsworth får kraft frå den paradoksale situasjonen det
er oppstått av, nemleg overraskinga over at byen - London, slik poeten ser den i
morgonlyset - er vakker på same måte som naturen er vakker; overraskinga er kort
fortalt oppdaginga av at London er ein del av naturen. Lemon hevdar imot dette at
det ikkje er ei kjensle av paradoks (overrasking) som er grunnleggande tone i diktet;
diktet er heller "a considered statement" (Lemon 1965, 143); diktaren er tilfreds med
at mennesket og det menneskeskapte (byen) ikkje er utanfor diktarens vanlege
verdisyn, men går i hop med det. Det dreiar seg såleis ikkje om paradoks i tydinga
noko som bryt med vanleg oppfatning, men heller om stadfesting av vanleg
oppfatning. (Lemon 1965, 142). Kvifor trekker Brooks inn paradokset i det heile tatt?
spør Lemon (Lemon 1965,143). Svaret han gir, er at Brooks gjer eit vanleg feilgrep;
han ser kompleksitet utelukkande som eit spørsmål om motsetnader. "Brooks […]
assumes that the only valid complexity is through contrasts of one kind or another
[…]" (Lemon 1965, 143-44). Som korrektiv viser Lemon til ei anna form for
kompleksitet: fordjuping. Og han konkluderer med at paradokset og dets synonym -
"ironi" og "wit" er hos Brooks begrep som står nær paradokset - er "too narrow to
account for the effects of poetry" (Lemon 1965, 144).