Eiliv Vinje - Universitetet i Bergen

Paradokset som grunnkategori i ein poetikk
PARADOKS SOM RETORISK BEGREP 177
I artikkelen "The Language of Paradox" gjer nykritikaren Cleanth Brooks paradokset
til hovudbegrep i ei utgreiing om litteraturens spesifikke vesen. Sentralt i artikkelen
står ei lesing av John Donnes dikt "The Canonization". Her set Brooks fram tre
påstandar som alle stiller paradokset i forgrunnen. (1) Den sentrale metaforen i
diktet er eit paradoks ("The basic metaphor which underlies the poem […] involves a
sort of paradox", Brooks 1986, 296-97); dei elskande gir avkall på verda og gir seg
heilt og fullt til kvarandre, og vinn ved det verda. (2) Paradokset er ureduserbart;
den einaste måten teksten kan seia det den seier på, er gjennom paradokset. ("I
submit that the only way by which the poet could say what The Canonization says is
by paradox", Brooks 1986, 300.) (3) Metoden Donne nyttar er ikkje eineståande, men
høyrer til poesiens normalspråk; "the paradoxes spring from the very nature of the
poet's language" (Brooks 1986, 295), "the language of poetry is the language of
paradox" (Brooks 1986, 292), "[…] even the apparently simple and straightforward
poet is forced into paradoxes by the nature of his instrument" (Brooks 1986, 296). Det
poetiske språket blir på denne m åten forstått som motstykket til det vitskaplege
språket. Det er eit konnotasjonsspråk, i motsetnad til vitskapens denotasjonsspråk.
Det diktariske språket er i stadig utvikling (Brooks 1986, 295), og diktaren må heile
tida uttrykka seg på indirekte vis, ved hjelp av analogiar (Brooks 1986, 296). I
motsetnad til det vitskaplege språket som søker stabilitet og eintydighet, arbeider
det poetiske språket mot oppbrot og fornying.
Formuleringa "the language of poetry is the language of paradox" kan synast
både klar og eintydig. Men ved nærmare ettersyn er den ikkje overtydande. For det
første på grunn av at Brooks innrømmer at den er eit "overstatement" og på den
måten sjølv "instruerer" lesaren til å sjå den som eit slagord meir enn ein teoretisk
tese.
I overstate the case, to be sure; it is possible that the title of this chapter is itself to be
treated as merely a paradox. But there are reasons for thinking that the overstatement
which I propose may light up some elements in the nature of poetry which tend to be
overlooked. (Brooks 1986, 292.)
Og når Brooks oppsummerer lesinga av Donne-teksten, taler han om samanhengar
på eit metaforisk nivå; han ser den einskapen (eller dei einskapar) som teksten
handlar om, som metafor (eller metaforar) for den einskapen som den skapande
imaginasjonen set i verk.