Eiliv Vinje - Universitetet i Bergen

PARADOKS SOM RETORISK BEGREP 167
grad forsvaret får tilslutning frå tilhøyrarane - også imponerande, storarta,
meisterleg.
Argument baserte på feilslutningar
Systematiseringa av vitskaplege nivå og argumentasjonsformer omfattar hos
Aristoteles også argument baserte på feilslutningar. Desse gjer han greie for i
avhandlinga om sofistisk argumentasjon, Sofistiske gjendrivingar, som blir rekna som
eit tillegg til Topikken, avhandlinga om dialektikk. I motsetnad til andre slutnings- og
argumentasjonsformer representerer feilslutningar ikkje ei verkeleg, bare ei
tilsynelatande fornuft. Det dreiar seg om drilske, lunefulle, stridslystne argument
("contentious arguments") "which reason or seem to reason from opinions which
appear to be, but are not really, generally accepted" (Aristoteles On Sophistical
Refutations II, 165 b). Målet for ordstriden der denne type argument blir brukte, er å
avvisa motstandaren, eller å peika på feil i argumentasjonen hans, eller å få han til å
setta fram paradokse påstandar, solipsismar eller reint babbel (Aristoteles On
Sophistical Refutations III, 165 b).
Her er det særleg tre forhold som bør presiserast. For det første ser Aristoteles
paradokset som fellesnemnar for feilslutningar eller sofistiske gjendrivingar. For eit
utrent blikk, seier han, kan det verka som om dei generelle oppfatningar som
sofistisk argumentasjon er tufta på, har allmenn tilslutning. Men ved nærm are
undersøking ser ein at allmenn tilslutning ikkje er mogleg å oppnå.
Argumentasjonen kviler på paradokse meiningar.
For det andre er feilslutninga noko som er eller blir forsøkt skjult, ved
simulering. Sofistisk argumentasjon gir eit tilforlateleg inntrykk, og det er bare ved å
gjennomskoda tilgjersla, at feilslutninga blir oppdaga. Nokre av dei er lette å
gjennomskoda, andre kan føra ikkje bare den truskuldige, men også den mest
utkropne debattant bak lyset, seier E. P. Gold i innleiinga til Loeb-utgåva (Aristoteles
On Sophistical Refutations, 7).
For det tredje: Når den uerfarne blir lurt til å tru at simulert argumentasjon er
ekte, ser han tinga på for stor avstand (Aristoteles On Sophistical Refutations I, 164 b),
dvs. utan tilstrekkeleg nyansering. Bare den som har inngåande erfaring og praktisk
røynsle med sofistisk argumentasjon, kan vera i stand til å oppdaga den og raskt ta
stilling til den når den dukkar opp i ein debatt. "To take an argument and see and
disentangle the fault in it is not the same thing as to be able to meet it promptly when
one is asked a question" (Aristoteles On Sophistical Refutations XVI, 175 a). Derfor er
det nødvendig for