Eiliv Vinje - Universitetet i Bergen

166 KAP. 5.1
publikums rettskjensle, eller - meir generelt - overfor allmenne normer for verdi og
sanning, kan truverdighetsgraden til eit partssyn variera.
Todelinga hos Aristoteles og i Rhetorica ad Alexandrum blir i seinare retorikkar
utvida til fir-, fem- og seksdelingar. I tillegg til at talet på kategoriar varierer, blir
også sjølve paradoks-kategorien ulikt bestemt. Ei samanlikning mellom tre antikke
lærebøker illustrerer dette: Hermagoras [2. årh. f. Kr.] opererer med fire kategoriar:
1. endoxon (honourable)
2. paradoxon (unexpected)
3. amfidoxon (doubtful)
4. adoxon (disreputable) (Kennedy 1963, 315)
Rhetorica ad Herennium har like mange kategoriar, men erstattar paradoks med turpe:
1. honestum (honourable)
2. turpe (discreditable)
3. dubium (doubtful)
4. humile (petty) (Rhetorica ad Herennium I.iii.5)
Quintilian har seks-deling (og han brukar både latinske og greske termar):
1. honestum, endoxon (honourable)
2. humile, adoxon (mean)
3. dubium vel anceps, amfidoxon (doubtful or ambiguous)
4. admirabile, paradoxon (extraordinary)
5. obscurum (dusparakolouqhton) (obscure)
6. turpe (—) (scandalous) (Quintilian Inst. Orat. IV.i.40)
Quintilian presiserer at kategorien paradoxon gjeld standpunkt som er mot vanleg
oppfatning. Han har også ein annan merknad, nemleg at kategorien turpe får
varierande plassering i forskjellige lærebøker; hos nokon blir den plassert saman
med humile, hos andre saman med admirabile, paradoxon. Når det er tale om sakstype,
ser det såleis ut til at begrepet har eit vidt tydingsspektrum; det omfattar turpe
('stygg') eller humile ('simpel') på den eine sida, admirabile ('merkverdig, framifrå') på
den andre. Nå treng det ikkje nødvendigvis vera så stor skilnad mellom det som i
denne samanhengen blir oppfatta som stygt og det som blir oppfatta som framifrå. Å
forsvara noko som ifølgje vanleg oppfatning er simpelt eller stygt, vil allereie i
utgangspunktet vera oppsiktsvekkande, og - i den