Eiliv Vinje - Universitetet i Bergen

164 KAP. 5.1
svar som er sikre og presise, ein kan bare ha håp om å finna sanningar som er grovt
tilskorne. (Aristoteles Etikk I.iii.1-4.)
I sjuande bok av Den Nikomakiske etikk drøftar Aristoteles karakterstyrke og
karakterveikskap. Dette er ikkje haldningar på linje med dygd og last, seier han, men
dei er heller ikkje artsforskjellige frå dygd og last. I forlenging av dette gir han nokre
generelle retningslinjer for etisk refleksjon.
Nei, man må her, som i andre saker, gå ut fra de ting som klart foreligger, og etter at
man først har drøftet problemene, bevise, aller helst, alle almene oppfatninger om
disse tilstander eller, hvis det ikke er mulig, de fleste og de viktigste. For hvis både
vanskelighetene blir løst og de almene oppfatninger står tilbake, er vel saken
tilstrekkelig bevist. (Aristoteles Etikk VII.i.5.)
Her er eit program for analyse av etiske spørsmål (1-4): (1) først å samla alle moglege
synspunkt som gjer seg gjeldande i det aktuelle spørsmålet; (2) deretter å velja ut dei
viktigaste, dvs. dei som får tilslutning frå folk flest, dei som står høgt i kurs: endoxa;
(3) så kritisk undersøking av endoxa, der ein ser etter indre sjølvmotseiingar, vurderer
endoxa på grunnlag av både fornuftskriterium og fakta eller kjennsgjerningar i saka;
på dette grunnlaget etablerer ein ei korrekt etisk lære; (4) siste trinn dreiar seg om å
prøva ut endoxa mot den sanninga som undersøkinga (i punkt 3) har etablert. Og
denne konklusjonen er viktig; det er bra og ønskeleg at det er samsvar mellom endoxa
og den sanninga undersøkinga kjem fram til, og det er utoleleg at det er konflikt
mellom desse to i etiske spørsmål. Det er ein gjennomgåande tanke hos Aristoteles at
folk har sans for sanning, og at sanninga derfor vil nedfella seg i det kollektive
medvitet, i form av sentensar, ordspråk o.l. Derfor vil den som har blikk for det
alminneleg antatte, også ha blikk for sanninga. (Aristoteles Etikk I.viii.7; The
Nicomacean Ethics VII.i.5 med Rackhams note b, 376-77; Most 1994, 175-76.) Her er ei
tiltru til det folk flest trur, ei oppfatning av endoxa som magasin for menneskeleg
erfaring. På denne måten aksepterer Aristoteles endoxa som "aksiomatisk" grunnlag
for argumentasjon i praktiske vitskapar. Faren ved etikk og retorikk synest såleis
ikkje å vera at argumentasjonen støttar seg på det folk flest meiner, men heller at den
i enkelte tilfelle kan bryta med endoxa.
Argumentasjonsstrategi
Hos Aristoteles ser ein starten på ei utvikling der paradokset blir etablert som
retorisk term. Mest tydeleg skjer dette ved at begrepet inngår i ein typologi over