Eiliv Vinje - Universitetet i Bergen

PARADOKS SOM RETORISK BEGREP 163
argumentasjon og ulike former for slutningar. Aristoteles skil mellom tre vitskaplege
nivå: "scientific demonstration […], dialectic or the art of discussion by question and
answer […], and rhetoric, the faculty of discovering the possible means of persuasion
in reference to any subject" (Kennedy 1963, 96). Vitskapleg demonstrasjon
argumenterer på grunnlag av aksiom, dvs. grunnsetningar som kan aksepterast utan
prov og som er sjølvinnlysande sanne. Slutningsforma er syllogistisk; ein syllogisme
inneheld to premissar og ein konklusjon, og alle tre påstandar er absolutte eller
kategoriske utsegner. Argumentasjonen gir bare plass for påstandar som ikkje
motseier kvarandre; dette er eit logisk prinsipp (non-kontradiksjonsprinsippet) som
seier: "It is impossible for the same attribute at once to belong and not to belong to
the same thing and in the same relation" (Aristoteles Metaphysics IV.iii.9; 1005 b).
Til dei praktiske vitskapar høyrer etikk, politikk og retorikk.
Argumentasjonsforma her er ikkje syllogistisk slik som i filosofien - den eigentlege
vitskapen - men dialektisk eller enthymemisk. Den er nærmare bestemt tufta på
meiningar som er sannsynlege eller som er representative for gjengs oppfatning, dvs.
det som folk flest trur (doxa). Dialektisk argumentasjon inneber at både premissar og
konklusjon kjem til uttrykk i slutningane; enthymemisk argumentasjon - som er
karakteristisk for retorikken - dreiar seg derimot om slutningar der éin eller begge
premissar er underforståtte.
Til desse tre vitskaplege nivå føyer Aristoteles eit fjerde, nemleg såkalla
drilske eller stridslystne argument. Desse er baserte på feilslutningar. Slike argument
og slike slutningar finn ein ifølgje Aristoteles hos sofistane; derfor kallar han dei
"sofistiske gjendrivingar". (Dette kjem eg tilbake til.)
Dei krav Aristoteles stiller til vitskapen, er ei nyutvikling i jamføring med
tidlegare gresk filosofi. I sine forsøk på å etablera ontologiske og epistemologiske
teoriar gir føraristotelisk filosofi rom for paradokset (i tydinga antinomi). Heraklit,
Parmenides, Zenon og Platon er innbyrdes forskjellige, men har som fellestrekk å sjå
einskap i det motsetnadsfylte, samanheng i det usamanhengande. Blant dei krav som
Aristoteles set til vitskap og filosofi, er det derimot ingen plass for paradoks (i
tydinga antinomi). (Hyde 1979, 202-207.)
Retorikk og dialektikk er funderte i doxa; i presisjon representerer dei såleis ei
lågare form for vitskap enn filosofi. Men i dette ligg ikkje ei nedvurdering. Om
presisjonen er mindre, er den likevel passande i forhold til sak og oppgåve. Det har
ikkje noko for seg å vera like nøyaktig i etiske spørsmål som i filosofiske, seier
Aristoteles. Kva som er godt og vondt eller rett og gale, blir oppfatta svært
forskjellig; i slike spørsmål er det ikkje mogleg å komma fram til