Eiliv Vinje - Universitetet i Bergen

162 KAP. 5.1
ein i antikken om paradoksografi som ein litterær tradisjon. "Interest in the
marvellous and out-of-the-way, as such […] is prominent in the Odyssey, the histories
of Herodotus, Theopompos, and Ephorus, and other Greek writings.
Paradoxography came into existence, as a distinct literary genre, early in the
Alexandrian age, and continued to be practised for many centuries." (Oxford Classical
Dictionary.) Thomas Hägg nemner paradoksografien, dvs. fantastiske
reiseberetningar, som éin av fleire litterære føresetnader for den antikke romanen frå
keisartida, der den fantastiske reisa og utrulege hendingar er gjennomgåande motiv
(Hägg 1983, 117-8, jfr. også Kraft 1992, 248-9). Apuleius kan tena som eksempel; Det
gyldne esel inneheld eit knippe laust samanhengande historier. Det som er felles for
dei, er at dei er fantastiske og utrulege, at dei ligg til dels langt frå det sannsyn lege.
Teksten inneheld også nokre apologetiske refleksjonar om denne slags forteljingar:
Man handler dumt når fordommer får en til å tro alt det er løgn som man ikke før har
hørt eller sett og som går over ens forstand; undersøker du saken litt nærmere, merker
du snart at det ikke bare er innlysende at slikt har hendt, men at det også er naturlig
nok (Apuleius, Det gyldne esel 1.3).
Filosofi og retorikk
Innanfor filosofi blir ordet paradoks brukt som synonym til ordet antinomi, dvs. om
motstridande lover eller kontradiktoriske teoriar. Slike tankenøtter har gjerne namn
etter den som først har avgrensa eller "identifisert" dei (f. eks. "Cantors paradoks",
"Russels paradoks"), og dei blir vurderte som viktige for den vitskaplege utvikling
innanfor disiplinar som logikk, mengdelære, osv. På den måten står dei som namn
på utfordringar, triumfar og grenser for mennesketanken. Filosofiske paradoks av
denne typen skal eg ikkje gå nærmare inn på her. Men sjølv om eg primært rettar
søkelyset mot paradokset som retorisk kategori, er det nødvendig å sjå dette på
bakgrunn av filosofi, eller i lys av skiljet mellom filosofi og retorikk; det er ikkje
minst i dette perspektivet begrepet får konturar som retorisk kategori.
Aristoteles deler vitskapane inn i teoretiske og praktiske. Dei teoretiske har
som undersøkingsobjekt det som ikkje kan vera annleis, dvs. det som nødvendigvis
er slik som det er, dei praktiske handlar om det som kan vera annleis, dvs. om det
moglege. Til dei ulike typar vitskap høyrer ulike typar