Eiliv Vinje - Universitetet i Bergen

EPIDEIKTISK BRUK AV BREVET HOS HOLBERG 155
det seg om forfattarens eiga livshistorie; det er hans eige liv som utgjer stoff til
sjølvbiografien. Denne oppfatninga er viktig for resonnementet i avhandlinga.
Peter Christensen (Christensen 1995) legg stor vekt på litterær metode, på
narrative strategiar i levnetsbreva, men har like fullt forfattarens biografi in mente
som forklaringsramme. Bl.a. viser han til Jens Hougaard som legg vekt på at dei tre
levnetsbreva skal vera publiserte ved avgjerande vendepunkt i Holbergs offentlege
liv og karriere.
På same måten som det er problematisk å lesa Holbergs epistlar som brev, er
det problematisk å lesa levnetsbreva som autobiografi. Denne påstanden skal eg
gjera nærmare greie for gjennom ei kort drøfting av den omtalen Johnny Kondrup
gir av Holberg som sjølvbiograf (Kondrup 1982). I drøftinga vil særleg ei lesing av
ein spesiell passasje frå første levnetsbrev stå sentralt.
Kondrup ser levnetsbreva på grunnlag av ein teori om autobiografi (Lejeune)
og med tanke på innplassering i ei dansk biografihistorisk utvikling. Det ligg såleis i
prosjektets natur å forsøka å lesa tekstane som autobiografi så langt det lar seg gjera.
Men samstundes problematiserer Kondrup ei slik lesing.
Autobiografien - "[…] den form, hvori menneskets selvreflexion udfolder sig
rigest og mest nuanceret" (Kondrup 1982, 10) - bestemmer Kondrup nærmare v.hj.a.
ein idealtypisk definisjon, med tre hovudkategoriar: utsegn, emne, form. Utsegn
refererer til identitet mellom dei tre instansane forteljar - forfattar - protagonist. Emne
viser til at autobiografien handlar om forfattarens livsløp. Forma er episk beretning, i
1. person. Det første punktet er det viktigaste; identiteten mellom forfattar, forteljar
og protagonist utgjer sjangerens basiskriterium.
Av dei ytterlege presisiseringar Kondrup gjer, skal eg bare trekka fram eit par.
Han avgrensar forma vis-à-vis memoar og essay. Autobiografen har seg sjølv som
motiv, memoarforfattaren har alt anna (Kondrup 1982, 26-27). Autobiografen fortel,
essaysten reflekterer:
Essayisten fortæller ikke en hel livshistorie, men udvælger enkelte begivenheder […]
for at underkaste dem særskilt reflexion. Som regel fører denne reflexion ham bort fra
det personlige udgangspunkt til alment menneskelige overvejelser, traditionelt gerne
af moralsk karakter. Det er tilfældet i Montaignes Essais og i adskillige af Holbergs
epistler. Den textlige struktur i disse værker er logisk, hvor den i autobiografien ville
være narrativ". (Kondrup 1982, 28.)
På dette grunnlaget blir Epist II og Epist III utelukka frå sjangeren. Den korte
Epist II handlar for det meste om bybrannen i København 1728 og er meir memoar
enn autobiografi. Epist III blir karakterisert som (autobiografisk) essay;