Eiliv Vinje - Universitetet i Bergen

MELLOM ILLUSJON OG STILISERING 143
eller annan måte speler ei rolle. Hennar utgangstese er at brevforma aldri bare er ytre
pynt, men ein grunnleggande betydningsfaktor. Med sitt begrep "epistolarity" rettar
ho søkelys mot dei tilfella "wherever they may be found, when the creation of
meaning derives from the structures and potential specific to the letter form"
(Altman 1982, 4). Problemstillinga til Altman inkluderer alle tilfelle der brevforma
kan seiast å spela ei eller anna rolle, også tilfelle der brevet - eller element frå brevet -
inngår som brikke i større samanhengar. Til tross for eit slikt inklusivt utgangspunkt,
konsentrerer arbeidet hennar seg mest om brevforma i romanen. Eg har såleis hatt
nytte av hennar tilnærming eller haldning til stoffet først og fremst i eit generelt
perspektiv.
Konklusjon
Kampen om brevet har for ein del blitt utkjempa som teoretiske drøftingar. Her har
særleg to problem gjort seg gjeldande. Det eine er spørsmålet om omfanget til
sjangeren, nærmare bestemt om definisjonen skal vera orientert mot brevets
spesifikke vesen, eller mot dets mangfaldige bruk. Det andre er forholdet til normer
og forskrifter i retorikken. Det refrenget som går igjen, er at det er ei naturleg form,
fri for språkleg pynt og tilgjersle.
Men kampen om brevet blir utkjempa også i brevet. Klisjéane "spegel for
sjela", "enkel form", "ærleg form" blir då stilelement med ein dobbeltfunksjon; dei er
både illusjonsskapande og framsynande. I essayistisk og reflekterand e prosa kan
slike stilelement vera meir eller mindre framtredande. Men sjølv i tilfelle der dei bare
i mindre grad er til stades og bare utgjer perifere delar av tekstheilskapen, kan ein
gjera rekning med ein meiningskonstituerande funksjon. Det er dette eg nå rettar
søkelys på i Holbergs reflekterande prosa.