Eiliv Vinje - Universitetet i Bergen

MELLOM ILLUSJON OG STILISERING 133
Det som er karakteristisk for ars dictaminis, kan - forutan at retorikken blir
relatert til skrift og særleg brev - summerast i fire punkt.
(1) Klassisk retorikk har eit mønster for inndeling av talen, vanlegvis i fem
punkt: innleiing (exordium), utgreiing (narratio), prov (argumentatio), avvising av
motargument (refutatio) og avrunding (conclusio). Dette blei brukt som mønster også
for brevet; brevet skulle komponerast i delar, klart avgrensa frå kvarandre. Men det
var visse, og ikkje ubetydelege, modifikasjonar:
(2) Av talens fem delar får narratio, argumentatio og conclusio bare kort og
summarisk omtale. Derimot får innleiinga, exordium, fyldig omtale, samstundes som
helsinga, salutatio, blir skild ut som ny, eigen del og får kolossal prioritet. Under dette
punktet gjer dictamen-lærebøkene nyansert greie for korleis mottakaren skal tiltalast
alt etter kva stand og stilling han er i. Vektlegginga av dei to innleiande delane
(salutatio og exordium) kallar Murphy "a hallmark of medieval ars dictaminis"
(Murphy 1981, 207).
(3) Bruk av modellar eller formular. Dette kjem markant til uttrykk hos Hugo
frå Bologna; bare ein firedel av hans retoriske avhandling er teori, resten er modellar.
"These [modellane] are no longer merely illustrative examples, designed to increase a
reader's understanding of the subject. Instead, Hugh begin s to provide samples of
phrases and even paragraphs that can be used verbatim in other situations."
(Murphy 1981, 217.) Ein slik retorisk praksis ville vore utenkeleg i antikken, seier
Murphy (Murphy 1981, 218, note 51.)
(4) Cursus, dvs. rytmisk setningsslutt eller kadens, er det mest påfallande
utviklingstrekket ved ars dictaminis. Dette slår inn som element i ars dictaminis
omkring 1180. Etter 1250 har dei aller fleste lærebøker eit appendiks om cursus. Men
dictaminis-forfattarane klarer aldri å integrera dette stoffet på skikkeleg vis (Murphy
1981, 253).
Generelt kan ein seia at ars dictaminis gjer greie for brevet som ei fast, formell
og upersonleg form, det vil også seia ei snever form; den passa glimrande til
diplomati og offentlege føremål, men gav ikkje særleg rom for annan bruk. (Witt
1982, 14.) Nå er det nok ikkje heilt rett å hevda at det utelukkande dreiar seg om ei
streng norm, utan rom for variasjon, men det er ikkje plass eller behov for å nyansera
dette biletet i vår samanheng.
Renessansen
Renessansehumanistane gjenoppdagar antikken, avviser mellomalderen og gir
brevet ein stadig meir sentral plass innanfor skriftkulturen. Samstundes blir