Eiliv Vinje - Universitetet i Bergen

MELLOM ILLUSJON OG STILISERING 131
forføringskunsten. Skal det oppnå slik verknad, er det om å gjera at kunstgrepa blir
skjulte; då kan det gi inntrykk av - illusjon om - at den som taler, er til stades:
[…] dissemble
Your powers, avoid long words,
Don't look too highbrow. […] An over-lettered style
Repels girls as often as not. Use ordinary language,
Familiar yet coaxing words - as though
You were there, in her presence. […] (Ovid The Art of Love I.461-69.)
Nært knytt til tanken om enkel form, er tanken om ei ærleg form. Brevet som
eit avtrykk av personlegdomen til den som skriv er også ein gammal klisjé og
uttrykket "spegel for sjela" ei fast vending i både brevteori og brevlitteratur (Thraede
1970, 224). For Seneca er brevet den staden der mennesket mest tydeleg gir seg til
kjenne. Han takkar brevvennen Lucilius for at han skriv så ofte "for you are revealing
your real self to me in the only way you can" (Seneca Epistulae morales 40.1.) Viss det
var mogleg, ville eg heller visa kjenslene mine enn setta ord på dei, seier han ein
annan stad, og held fram: "I should like to convince you entirely of this one fact, -
that I feel whatever I say, that I not only feel it, but am wedded to it" (Epistulae
morales 75.3). "One should not, however bestow very much attention upon mere
words. Let this be the kernel of my idea: let us say what we feel, and feel what we
say; let speech harmonize with life". (Epistulae morales 75.4)
Demetrios og Seneca ordlegg seg ulikt, men det dei seier om brevet, er vel i
det vesentlege det same? Det er vel den same klisjéen, det same motivet, den same
toposen det dreiar seg om, - hos den første innanfor rammene av ein teori, hos den
andre i brevets form? Men så kan ein spørja: Om mye er likt, er det vel også viktige
skilnader her? Skilnad en mellom å omtala brevet teoretisk og å omtala det i brev, er
at teorien i det siste tilfellet (hos Seneca) blir brukt sjølvinklusivt og dermed gir
teksten ein epideiktisk dimensjon.
Her er to tekststrategiar. Den eine er å skjula kunsten; dette gjer Ovid greie
for. Den andre er å visa kunsten; det er det Seneca praktiserer i kraft av sin
sjølvinkluderande kommentar, ein kommentar som skaper tvetydighet.
Dobbel lesarrolle
Seneca har vore omstridd både som menneske og forfattar. Ingen har som han vore
utsett for hat og kjærleik i så likeleg fordelt blanding (Norden 1915, 306). Prosaen
hans har for ein del vore mønsterdannande, kanskje særleg for utviklinga av ein
enkel stil på 1600-talet. På den andre sida har den blitt kritisert